Kapittel 9

Lengselen etter kraft

 Det siste brevet i bunken, datert 26.9.05, postlagt et sted på Østlandet:

 Til Jon Michelet.

 Jeg er en kvinne på 78 år som har lest stykket ”Evig ateist” i Vårt Land 17/9-05.

Jeg synes du er så ærlig og jeg skulle ønske dette var situasjonen i Norge i dag, ja i hele verden. Ærlighet og en indre lengsel til sannhet er muligens mangelvare.

 Ja, det er muligens mangelvare også hos meg. Det er godt å bli kalt ærlig og sannhetssøkende. Men er jeg egentlig det? Eller er jeg bare en kokett overflatevimser?

            Kvinnen, som heter Grethe, skriver:

Jeg tror allikevel det er mange som har en religiøs lengsel og søker – leter etter svar.

Det er umulig å fatte – forstå alt med vårt intellekt – med våre tanker – vår fatteevne.

Hadde vi kunnet det ville ikke Gud vært Gud.

Han er større enn alt.

             Han kan tende ild. Dette står det om i 1. Kong. 18. 37-39.

             Han kan stille stormen. Sammen med disiplene på Genesaretsjøen.

             Han kan helbrede en syk. Mark.7. 37. Mat. 17. 14-18.

             Ja, han vekket endatil Enkens sønn i Nain.

             Han kan gjøre mer enn vi kan forstå, og bare han kan frelse oss ved Jesu Kristi seier på korset, og skape tro.

              Det er fint å bli skrevet slik til, insisterende og alvorlig, i ei tid da alvoret har trøblete kår. Men jeg greier ikke å forestille meg noe som er større enn alt, og jeg lar meg ikke bevege av ild-tenning, storm-stilling og helbredelse av syke. For meg er det menneskeskapt  myte-stoff alt sammen.

 Jeg forstår at det er vanskelig å finne svar. Men jeg kan ikke la være å sende deg noen ord.

 Selv ga jeg mitt liv til Gud og Jesus som 12 ½ år gammel jente. Etter at jeg hadde hørt en misjonær som hadde vært i Kina fortelle. Det var en kvinne – en mor – som aldri hadde hørt evangeliet. Hun var i en håpløs situasjon og ville ta livet av barnet sitt. Men hun hadde hørt at det var en levende Gud, som hadde skapt alt og som elsket alle. I sin nød begynte hun å rope og be til Ham. Hun fikk svar. Hun fikk hjelp. Hun fikk den hjelpen hun trengte der og da til å se nye veier.

 Det er klart at dette er en misjonærfortelling som kan vekke sterke følelser i ei 12 ½ år gammel jente. Jeg forstår det.

            Tanken min springer til Hanne Ørstaviks bok ”kallet – romanen” fra 2006. Det er en roman der hovedpersonen er en forfatter som vil skrive en roman om farmoren som var misjonær i  Kina på 1920-tallet. Denne fortellingen kommer ikke til forfatteren (som jeg synes har tydelige likhetstrekk med Hanne Ørstavik). Boka gir likevel glimt inn i misjonskallet og livet som misjonær i Kina.

            Det finnes kristne i Kina, men Kina ble aldri kristnet. Den store majoriteten av Kinas  folk er ikke kristne. Det styrende kinesiske kommunispartiet skal ha 50 millioner medlemmer.

             Og det skal ha en paragraf i vedtektene der det heter at bare ateister kan være medlemmer.

            Det veldige Asia er ikke kristent, annet enn i små lommer, og i Sibir. Flertallet av jordas befolkning tror ikke på frelse gjennom Jesus. Dette må bety noe for vår oppfatning av kristendommen, det at den slett ikke er universell. Er da flertallet på kloden fortapt?

 Alle svar får vi ikke. Men Gud som skaper – som i begynnelsen skapte alt, såre vel – han kan gi liv til alt i universet. Han kan åpne våre øyne. Ef. 2.8.

Etter alle disse år med tro på en Gud – en skaper som elsker alle mennesker – ønsker jeg at dette må bli sannhet for mange. Ja, om mulig alle mennesker.

Dette er altså, slik verden nå en gang ser ut, et ønske som ikke så lett lar seg realisere. Æsj, for en pissete setning.

            Jeg lar heller Grethe få ordet, med et dikt som jeg vil tro hun har skrevet selv:

 Herre du er en drivende kar.

For en kraft du har.

Kraft større en kilowatt-krefter.

Kraft til å sille stormen, det har du.

Kraft kan du gi, nettopp nu.

Kraft til hver celle, hvert lem.

Takk Herre jeg trenger den.

Kraft. La meg hvile i kraften din.

Kraft. La den trenge helt inn.

Kraft som du i dag vil gi.

Gratis kraft, som kan helt befri.

Kraft til å sprenge sluser.

Kraft til å åpne troens sluser.

Kraft til å kjenne at Ordet sprenger tvilens sluser.

 Hvem kan ikke kjenne seg igjen i denne lengselen etter kraft, en befriende kraft? Men jeg tror altså at følelsen av at slik kraft virkelig inntreffer er skapt i menneskesinnets irrganger. Jeg tror ikke på noen utenom-jordisk, utenom-menneskelig kraft.

            Det ønsker Grethe at jeg skal:

 Jeg ønsker deg alt godt og at du finner troen.

Bibelen sier også: Om himmel og jord forgår står Guds Ord fast til evig tid.

Lykke til.

              Så er det et PS:

 Brevet har blitt liggende noen dager, men jeg vil sende det. Jeg har og vil fortsatt høre, lese og legge merke til dine ord og tanker. Igjen ønsker jeg deg alt godt, med Guds fred, glede og nåde.

 Det var det siste brevet i bunken. Nå som det er slutt på brevene føles det brått tomt rundt meg. Alle disse vennlige ord! Alle disse gode ønsker! Alle milde og strenge formaninger, som ikke har ydmyket meg, og som jeg har prøvd å ta imot ydmykt. Men min ydmykhet er ikke av en slik art at jeg kan bøye meg for noen Herre.

            Mitt sinn er så merkelig ubøyelig, sykdommene til tross.

            Stivsinnet er jeg.

            Storsnutet, vil kanskje noen si. 

            Men noe annet enn det jeg har skrevet her kunne jeg ikke skrive. Da ville det blitt løgn, skrap, åndelig skrammel.

            Ute ligger ennå rimfrosten. Den får kvistene på trærne til å se skjøre og gebrekkelige ut.  Slik føler jeg meg av og til sjøl, i denne vinteren da jeg er rekonevalesent etter strålebehandlingen. Men nå snur sola, og det bærer mot våren.

Kapittel 10