Kapittel 8

Då rant lyset i mi sjel

 Kjære ukjente ven. Då eg las dette intervjuet i Vårt Land, tykte eg så vondt om deg, fordi det er så slitsomt å gå slik i uvisse. Eg gjekk lenge i uvissa, men så gav Jesus meg vissa om at det også var for meg, at han døydde. Då rant lyset i min sjel, og då måtte eg bare takka!

 Den som skriver dette forteller at hun har vært bondekone i mange år, et sted på Sørlandet. Nå har hun flyttet ned til sentrum i kommunen der hun bor.

 Eg blei enke for 18 år sidan, men eg har stor familie, 7 barn, 24 barnebarn og 1 oldebarn. Nå legg eg ved denne CD, og håper og ber at du må få glede og nytte av den! Lukke til i Jesu namn.

 Dette brevet kom mye seinere enn de andre, og var skrevet på et julekort på størrelse med et CD-omslag. Brevet fra slutten av 2005 ble avsluttet med et ønske om god jul og godt nyttår.

            Nå er det straks jul igjen, og jeg finner fram CDen, ”Over en åpen Bibel” fra Norea Mediemisjon, innlest av Solfrid Quist.

            Men ett sted må grensa gå. Jeg legger ikke CDen i spilleren. Jeg har lest det kristenfolket har skrevet til meg. Det har jeg gjort av respekt for folkedypet og den tro som rører seg der. Å høre på en misjonerende plate fra en profesjonell misjon, med adresse Gimlekollen Mediesenter ved Kristiansand, føler jeg ingen trang til.

            Bondekona skriver til meg om det å gå i uvissa, som hun unnslapp fra ved å finne Jesus. Slik jeg ser det er uvissa en del av det å være menneske, et vilkår for vår eksistens. Nei, ikke et vilkår , men et element. Jeg lever nå i uvissa om hva som vil skje med den kreften som skjebnen har plantet i systemet mitt. For meg kan ingen religiøs tro kompensere for denne uvissa.

            Men er jeg også uviss på hva som skjer etter døden? Nei, jeg mener at jeg ikke er det. For meg er det slik at døden er et punktum for eksistensen. Jeg skrev for noen år siden, etter at jeg hadde vært gjennom hjertetrøbbelet og lå og engsta med for om den mekaniske ventilen virka som den skulle, på blokka jeg alltid har liggende på nattbordet: Døden er straffen for å ha levet.

            Om morgenen strøk jeg ut ordet ”straffen” og erstattet det med prisen.

            Vissa om at det finnes et liv etter døden, i himmel eller helvete, er for meg ingen visse, men en menneskelig konstruksjon. Det er en gammel konstruksjon, som har hatt og har milliarder av tilhengere. Man kan føle seg nokså ensom iblant, omgitt av troende og halv-troende. Men det at mange tror eller halv-tror gjør ikke vissa sannere for meg.

            Hva jeg mener med halv-troende? Å, det er de som tror litt liksom, og kanskje går i kjerka til jul og påske, men ellers holder seg på trygg avstand fra gudshuset. Det er mange av dem her i landet, selv om de ikke synes så godt og taler så mye om sin delvise tro. De er, når det gjelder livssyn, Norges tause majoritet.

            Bondekona får min honnør fordi hun melder et klart standpunkt. Men dette standpunktet kommer til meg som fra en annen verden. Ja, det er som om bondekona og jeg lever i parallelle universer, et univers der Gud finnes og mitt gudløse univers.

            ”Då rant lyset i min sjel,” skriver hun, meget vakkert.

            Hva måtte til for at lyset skulle opprinne i min sjel? Går jeg og håper på et guddommelig lynnedslag i den hedenske pappskallen min? Lengter jeg etter en åpenbaring?

            Nei, jeg kan ikke si at jeg gjør det, iallfall ikke bevisst.

            Men en natt da jeg våknet i ørska så jeg for meg at en skikkelse, som minnet mer om Albert Einstein enn som Gud slik Michelangelo framstiller ham i taket på Det sixtinske kapell, framsto for mitt åsyn og forklarte meg på en begripelig måte hva som gikk forut for Big Bang og hva som er universets endelikt.

            Deg kan jeg tro på, tenkte jeg, før jeg fikk summa meg. 

Kapittel 9