Kapittel 7

Pascals veddemålsargument

Det sjuende brevet er fra en 75 år gammel kvinne på Vestlandet. Hun heter Karen. Hun har lagt ved et lite kort på størrelse med et visittkort, der motivet er en oppslått bok plassert i en bukett fargerike blomster. På kortet står det samme verset som jeg har fått i to tidligere brev, det fra Johannes-evangeliets Kapittel3, vers 16: ”For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” Disse ordene synes for de tre brevskriverne som siter er dem å være kjerneord, som oppsummerer kristendommen i en eneste setning.

            På baksiden av kortet er det skrevet med kulepenn: ”Prøv å tru på dette!”

            Karen skriver:

              Til Jon Michelet.

 Fikk lyst til å gi ein kommentar til artikkelen i ”Vårt Land”, ”Evig ateist”. Eg sit her og er overbevist om at det blir du ikkje. Er så mykje her som tilseier at du er ikkje så sikker som du seier.

 Pascal seier det slik: ”Jeg vil heller tro på kristendommens sannhet og ta feil i det, enn å tro at kristendommen ikke er sann, og så ta feil.” Tenk over disse ord.

Jeg synes det er fint å bo i et land der en 75 år gammel kvinne fra et bygdesamfunn på Vestlandet siterer den franske religionsfilosofen (og matematikeren og fysikeren) Blaise Pascal når hun vil overbevise meg om at jeg må tro.

            Når det gjelder Pascal og hans forsvar for kristendommen, er jeg ganske blank, og slår derfor opp i Store Norske. Om franskmannen, som levde fra et kort liv fra 1623 til 1662, står følgende når det gjelder hans syn på religionen:”Ifølge Pascal er de høyeste sannheter ikke tilgjengelige for fornuften; de fattes umiddelbart av hjertet: la logique du cæur (hjertets logikk) er et uttrykk som senere har vært gjenstand for ulike tolkninger. De første prinsipper, som all vitenskap bygger på, erkjennes intuitivt. Intuisjon (l’esprit de finesse) er derfor vel så viktig for mennesket som dets analyserende, logisk diskursive evne (l’esprit de géométrie). I sitt berømte veddemålsargument anbefaler Pascal at man godtar Guds eksistens, selv om man ikke ikke kan vite noe sikkert om dette: Hvis Gud eksisterer, vil dermed vår fremtidige salighet være sikret, for Gud har lovet de troende evig salighet, mens ingenting vil være tapt hvis Gud ikke eksisterer.”

            Jeg synes at dette veddemålsargumentet er merkelig billig. Det ligger en slags gardering i det som det er fristende å falle for, men jeg faller ikke for den.

            I leksikonartikkelen heter det videre: ”Eksistensialister har særlig vært opptatt av Pascals avsløring av menneskenes situasjon; han sammenliknes ofte med Kierkegaard, især med henblikk på hans antifilosofiske syn på kristendommen.”

            Gjerne skulle jeg visst mer om eksistensialistenes syn på Pascal, og gjerne skulle jeg kunnet mer om Søren Kierkegaard. Jeg har dessverre lest lite av ham, og forstått enda mindre.

Ved 63 års alder fortviler jeg av og til over alt det jeg ikke har fått med meg i livet, alt det uleste og ugjorte.

            Selvsagt burde jeg lest Pascals ”Tanker” som er utgitt på norsk, for å hatt fått et bedre innblikk i hans syn enn hva veddemålsargumentet gir. Men jeg har ikke rukket det, og rekker det neppe. Hvorfor er livet så forferdelig kort?

            Karen skriver:

 Det kjem fram fleire ganger at du lengtar. Det står i Bibelen: ”at vårt hjarta er uroleg inntil det får kvile hjå Gud.”

Eg vokste opp i mi barnetru, men tok eit valg i voksen alder, som eg har fått halda ved i til i dag.

 Jeg hadde en slags barnetro, av verdslig art, på sosialismen. I voksen alder, men ennå ung, som medlem av Sosialistisk Folkeparti, tok jeg et valg og valgte å gå bort fra SFs tro på den fredelige veien til sosialismen. Jeg sluttet meg til det revolusjonære synet til Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) , og ble med i bevegelsen som i 1973 stiftet Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), AKP (m-l).

            Dag Solstad har kalt denne bevegelsen en politisk vekkelsesbevegelse. Jeg har aldri vært helt enig i det synet, men jeg innser at når jeg savner tro, er det også et savn etter den troen og den gløden jeg hadde som ung kommunist. Ja, kanskje er det mer slik tro, flammende rød, jeg lengter etter enn at jeg lengter etter en tro på det overjordiske, som jeg aldri har vært i nærheten av. Jeg ble m-l’er fordi jeg ville ha noe å tro på som var større enn meg selv, som var verdensfavnende, på rasjonelt vis.

            La logique du cæur har aldri vært min logikk. Det røde har ikke vært i hjertet, men – såvidt jeg kan forstå – i hjernen min.

            Men la meg ikke brodere videre på dette. Det er Karen som skal ha ordet:

 Og at vi har ein nærverande og allmektig Gud har eg opplev mange ganger.

Min kjære mann døde for 13 år sidan. Då kom det ei klar stemme som sa: ”No skal dykkar vegar snart skiljast.” Det var som om det stod nokon ved sida av meg. Og tre uker etter døde han plutseleg. Eg kunne nemna fleire eksempel, også mange direkte svar på bønn.

Men du vil vel ikkje tru at det er mulig. Trur du verkeleg at alt rundt oss er blitt til av seg sjølv? Nokon må stå bak. Kor mykje vitenskapen bortforklarar alt.

 For meg er ikke det vitenskapen gjør å bortforklare skapelsen av universet, men å prøve å  forklare denne skapelsen. Kanskje er vi ennå som barn som står på terskelen til ei dør som kommer til å åpne for ny, fundamental viten om hvordan universet ble til, hva som var før Big Bang. Om dette snakket jeg på et seminar som ble holdt i Oslo den 8.desember i år for å hedre min venn Tron Øgrim som gikk bort på forsommeren.  Jeg skal gjengi denne teksten seinere.

            Karen:

 Gud har gitt oss ein fri vilje, det er opp til oss og velga han bort, eller ta imot han i tru og tillit.

Du har nok lest Bibelen, så å sitera bibelvers for deg er unødig.

 Eg er eit heilt vanleg tenkande menneske. Som er trygg på at Jesus har frelst meg, og eg eig ein trygghet og glede som ingen kan ta frå meg i ein alder av 75 år.

 Jeg innser noe som jeg ikke har tenkt så nøye på. Ved å framstå som ateist i Vårt Land framsto jeg som en som vil ta tryggheten og gleden fra de troende kristne. Vil jeg det? Her ville det være lettvint å si at folk må tro hva de vil, og det gjør jeg jo i det daglige. Men siden jeg ikke tror på Gud må jeg si det som det er, og det innebærer at jeg må si at det er ikke rett å tro på Gud og på et liv etter døden.

            Da jeg var i sangeren og mediemannen Erik Byes begravelse, hørte jeg biskop Gunnar Staalsett forrette. Han holdt en forsiktig prediken uten de store ord om det evige liv og det ventende paradiset. Staalsett har både klokskap og kløkt og vet å vurdere en forsamling. I Byes begravelse var det hummer og kanari når det gjaldt tro.

            ”Han er en farlig mann for oss vantro,” sa jeg om biskopen til min sidekvinne i Trefoldighetskirken i Oslo, en kvinne som jeg tror er ateist.

            Og så tenkte jeg, som jeg har gjort i det begravelsene med kristen forkynnelse som jeg har vært i de siste årene: Tenk om det ikke holder! Tenk om Paradis er en bløff! 

            Nå som jeg har lest om Pascal i leksikon, tenker jeg at for den kristne er alt tapt hvis det ikke finnes noen Gud. Prestene og de andre geistlige tar en stor sjanse når de prøver å overbevise oss om at saligheten, eller usaligheten, venter oss. Jeg ville ikke våget et slikt sjansespill.

 Men jeg blir rørt og beveget av dette som Karen skriver i slutten på brevet sitt:

 Eg har ikkje bedt for deg før, men no vil eg byrja gjera det. At også du må få opplatne augo, og ta imot Jesus.

For han har gjort alt ferdigt også for deg.

Lukke til vidare!

             Man må ha et hjerte av stein for ikke å la seg bevege av at en fremmed  ber for seg. Mitt hjerte er ikke av stein, det er av kjøtt og blod, pluss en mekanisk ventil som er av titan og karbon.

            Men det åpner seg ikke for troen på noe jeg ikke kan tro på.

            Sorry Pascal, sorry Karen!

             Her må jeg bryte av for å løpe opp i tv-stua i annen etasje. TV2 har torsdag den 20. desember kl. 20.00 annonsert programmet ”Tonje Steinsland møter Hans Fredrik Dahl.” I Dagbladets programoversikt heter det: ”Samtaleprogram. Historiker Hans Fredrik Dahl var i årtier en radikal marxist og kritiker av kirken. Men et alvorlig sykeleie snudde opp ned på alt. I en åpenhjertig samtale med Tonje Steinsland forteller han om helomvendingen.”

            At Hans Fredrik Dahl er blitt katolikk er i desember 2007 en noen måneder gammel nyhet. Jeg leste om det første gang i Klassekampen den 22. september. Da hadde avisa et lite oppslag på første side der det under tittelen ”Sidebytte” sto: ”- Religionen er altså ikke død, Gud heller ikke, sier Hans Fredrik Dahl. Den tidligere ateisten har konvertert til katolisismen.”

            Jeg ble virkelig overrasket over dette.

            Inne i avisa sto et to siders intervju med Dahl, gjort av Torbjørn Røe Isaksen, som er leder i Unge Høyre.  Teksten var et utdrag fra en artikkel Røe Isaksen hadde skrevet i det konservative tidsskriftet Minerva, der han er politisk redaktør.

            I ingressen i Klassekampen het det: ”KONVERTITT: I fjor ble Hans Fredrik Dahl rammet av alvorlig sykdom, han oppstod fra sykeleiet som troende katolikk.”

            Min reaksjon på dette var i første omgang simpel og hoverende; jasså, han blei sjuk og gikk over til katolisismen for å forsøke berge seg.

            Hans Fredrik Dahl og jeg hadde et sammenstøt i 1987. Jeg hadde da gitt ut boka ”Brevet til Fløgstad”, der jeg forsøkte å kritisere den postmodernistiske tankegangen som hadde bredt seg blant en del radikalere – hvorav forfatteren Kjartan Fløgstad etter min oppfatning var en. Dahl anmeldte boka i Dagbladet.

            Siden jeg brente anmeldelsen, må jeg sitere Dahls åpningsord fra hukommelsen: Hadde vi ikke hatt Jon Michelet her i landet, måtte vi ha funnet ham opp. Problemet hans er at han ikke kan tenke tre sekunder sammenhengende.

            Jeg foretok en rituell brenning av Dagbladet i skauen ute på Larkollneset. Jeg hadde slengt avisa under ei lite tørrgran, og det gikk ikke likere enn at hele grana tok fyr. Jeg hadde et svare strev med å slukke den, noe som ikke ble gjort enklere av at jeg var langt fra edru.

            Dahl og jeg møttes til radiodebatt i NRK om anmeldelsen. Det var høy temperatur. Men var der ikke også et glimt i de sinte øyne? Dette var den gang skillelinjene mellom Sosialistisk Venstreparti som Dahl tilhørte og AKP-miljøet som jeg tilhørte var markante.

Og enda så rasende jeg var på Dahl – den revisjonisten, den lefleren med postmodernismen! – kunne jeg ikke la være å like ham litt, den gangen i åttisju

            At Dahl 20  år seinere meldte overgang til katolisismen fikk meg altså til å anlegge en storsnutet mine. Jeg tenkte at det var en triumf for de konservative – de reaksjonære! – i Minerva at det var de som kunne publisere nyheten om konvertitten.

            Så leste jeg Røe Isaksens intervju, og det var slett ikke skrevet i synlig triumf over å kunne presentere en frafallen fra ateismen. Selv om jeg synes Røe Isaksen som Unge Høyre- leder framstår som en framfus broiler, måtte jeg innrømme at det var et intelligent og tankevekkende intervju han hadde gjort med Dahl. Det tente min nysgjerrighet.

             Hans Fredrik Dahl fikk slag i september 2006, da han var 67 år gammel

            Nå hører jeg en velopplagt, veloverveid og velkledt Dahl snakke, fra tv-skjermen, og jeg noterer. Det jeg er mest opptatt av er hva han vil si om eksakt hva det var som fikk ham til å gripe til religionen.

            Han sier at han hadde en kristen barnetro, men at han i ungdommen skjøv Gud under teppet.  

            Da han fikk slag oppsto det masse komplikasjoner. Legene trodde han ville dø.

            Han sier at det å plutselig bli dødssyk rusket opp i ham.

            Han ønsket å få den siste olje.

            En katolsk prest kom og gjennomførte ritualet.

            Dahl sier at det i den situasjonen han var kommet i var naturlig for ham å be om å få sakramentet. Han hadde aldri trodd han skulle gjøre det.

            Etter to-tre dager på sykeleiet tok han en beslutning om å slutte seg til kirken.

            Han forteller at han i disse dagene hadde merkelige drømmebilder, og at han følte seg preget av stor uvisshet. Fortøyningene var kappet, han var i drift, drev på havet, på svarte bølger.

            ”Jeg ville bli en del av dette havet, kaste meg ut i det,” sier Dahl, som en forklaring på hvorfor han ble troende.

            Det forekommer meg å være et aparte forklaring. Hvis bølgene var svarte, hvorfor da kaste seg ut i dem?

            Dahl sier at det han hadde ikke var en sannhetsåpenbaring, ikke en vekkelse.

            ”Det var noe som kom innenfra,” sier han

            Jeg føler at det er aspekter ved Dahls omvendelse jeg ikke forstår. Så vil man kunne innvende at en slik omvendelse ikke er forståelig, at nettopp det er poenget; omvendelsen kan ikke fattes av den rasjonelle fornuften.

            Etter noen dager på sykeleiet ble Dahl tatt opp i den katolske kirke. Til stede var to prester og en nonne. En av prestene kjenner jeg såvidt litt. Det er dominikanerpateren Arnfinn Haram, som er jevnlig skribent i Klassekampen. Midt i virvaret av høyteknologi, slanger og rør på sykestua gjennomførte troikaen fra Den katolske kirke en seremoni som innrullerte Dahl i dette kirkesamfunnet. De tre brettet ut en hvit duk  på nattbordet. Der plasserte de vokslys, som de ikke fikk lov til å tenne på grunn av faren for en gasslekkasje fra apparaturen i Dahls rom.

            Han forteller at etter at han var tatt opp i Den katolske kirke, kviknet han til på en måte som overrasket legene.

            ”Andre får vurdere om dette var mirakuløst.”

            Dahl sier at menneskets og naturens liv er et under. Han har alltid hatt dennen følelsen av under, selv om han har sett verden gjennom Karl Marx sine briller. Han er opptatt av å føre inn en mening i historien.

            ”Kristen tro har gitt meg en slik mening, men det er ingen fullkommen mening,” sier han. ”

            Tonje Steinsland spør om Dahl føler at han er blitt en del av et fellesskap etter å ha vært en outsider og opprører.

            Han svarer at troen må deles. Det er blitt skapt en kirke som er hellig, selv om den er en menneskeskapt institusjon, fordi kirken står under guddommelig oppsyn. I denne kirken går han nå til messe.

            Plutselig tar han et tilbakeblikk, og forteller at han ble sosialist på Ullern gymnas på vestkanten. Rektor tenkte nok når han så Dahl i skolegården ”at der går skolens eneste sosialist.”

            Der har vi noe til felles. Noen år etter at Dahl var sluttet på Ullern, tenkte nok rektor om meg at jeg var skolens eneste sosialist.

            Steinsland spør om hva som er kjernen i Dahls nye erkjennelse. Han svarer at det er streben etter mening, Mening med stor M. En marxistisk samfunnsoppfatning og et sosialistisk partivalg ga ham mening. Men nå har han funnet en mening for evigheten, for de evige tanker.

            ”Det er en tilfeldighet, en hendelse i mitt liv som har ført meg hit. Men jeg er glad for det som har skjedd.”

            Min følelse da intervjuet er over er misunnelse blandet med skepsis. Jeg misunner Dahl den troen han har fått og det fellesskapet han er blitt en del av. Samtidig slipper ikke min skepsis til selve fenomenet omvendelse taket i meg.

            Jeg svitsjer over fra TV2 til NRK, der friluftsmannen Lars Monsen presenteres i Redaksjon En. Monsen sier at når han har vært ute i et knipetak i naturen ”har han hatt hjelp fra den andre sida”. Det kan ikke bety annet enn at den jordnære friskusen Monsen, som jeg aldri har tenkt på som religiøs, mener han har fått hjelp fra Gud de gangene han har støtt på sinna bjønn.

            I Moss Avis denne torsdagen skriver en kirkens mann ved navn Arne Gløer Aarum i spalten ”Aktuell kommentar” på side to en kritisk artikkel om medienes forhold til Jesus, under tittelen ”Han er verdenshistoriens suverent mest omtalte person: Men han slapp ikke til på tv!” Kritikken er særlig rettet mot NRK: ”I fjor unngikk NRK i barneprogrammene før jul omhyggelig å komme inn på hva som er den egentlige årsaken til at vi feirer jul. NRK presterte, etter hva jeg har hørt, å gjennomføre en helt Jesus-fri tv-jul for barn: I et land der over 85 prosent av befolkningen er medlem av den kristne kirke i forskjellige avskygninger!”

            Er virkelig medlemstallet i statskirken og de andre kirkesamfunnene tilsammen så høyt som 85 prosent? Kanskje det, men det er for svæørt mange et passivt medlemskap. Antallet virkelig troende er på langt nær så stort. Jeg har lest meningsmålinger der det går fram at bare halvparten av Norges befolkning tror på Gud.

            ”Jesus er faktisk mer aktuell på verdensbasis nå enn noen gang,” skriver Gløer Aarum. ”Ikke minst i Sør-Amerika er den kristne kirke i sterk ekspansjon. Selv om dette kanskje passer dårlig inn i virkelighetsoppfatningen til enkelte enøyde kulturradikalere og nøytralitetsfanatikere, er det realiteter som ikke lar seg bortforklare.”

            Er det en realitet at den kristne kirke ekspanderer sterkt i Sør-Amerika? Det jeg har oppfattet fra verdens største katolske land, Brasil, er ikke at kristendommen blir mer utbredt i et land som i all hovedsak allerede er grundig kristnet, men at pinsebevegelsen ekspanderer sterkt og tar medlemmer fra den katolske kirke.

            ”Jesus slipper lettere til i hjertene enn i mediene. Kanskje litt tankevekkende?” skriver Gløer Aarum. ”Mange nordmenn lider av en slags Jesusfobi. Hvis de blir nødt til å snakke om ham, velger de ofte en eller annen form for omskrivning: Kristus, Vårherre, Gud eller eventuelt ’Sønnen til Han der oppe’.”

            Jeg forstår ikke hva som er galt i å kalle Jesus for Kristus. Men jeg vedgår at den for meg hittil ukjente skribenten Gløer Aarum faktisk kan ha et poeng når han skriver om Jesus-fobi. Jeg har et snev av det, og har – som sikkert mange andre – vansker med å høre på  Jesus-preik.  I møtet med brevene fra den kristne grasrota har jeg vært nødt til å temme denne fobiske tendensen.

       Kapittel 6