Kapittel 43

Guds plan?

I solskinnet utenfor Vestre Aker kirke står torsdag den 24. januar klokka halv ett en lang kø av mennesker som skal inn til Carsten Thomassens bisettelse. Jeg har tatt toget inn fra Rygge stasjon klokka 10.54. Toget var inne etter ruta 11.45. Jeg ventet en halvtime med en kopp te på Oslo S for ikke å komme altfor tidlig til kirka, før jeg satte meg i en drosje.

            Nå, tretti minutter før seremonien skal begynne, virker det som om kirka allerede er fullsatt. Køen snegler seg fram. En mann i hvit prestekjortel kommer bort og snakker med noen i køen. Jeg gjenkjenner ham som prost Trond Bakkevig, og regner med at det er han som skal forrette i bisettelsen. Bakkevig var en av de kirkelige forgrunnsfigurene i striden mot apartheid i Sør-Afrika. For den innsatsen har han min respekt.

Inne i kirka er det bare ståplasser igjen. Jeg finner en ståplass. I den store menneskemengden gjenkjenner jeg mediefolk fra Dagbladet, Klassekampen og NRK, samt flere politikere. Jeg hører at det er kranser ved båren fra både Klassekampen og Kongen. Det er det ikke i mange begravelser, ja, kanskje det er første gangen, og selv i den sorgtunge atmosfæren greier jeg å trekke på smilebåndet ved tanken på kontrasten i de to kransene, en rød og en hvit, en sosialistisk og en monarkistisk.

 Mengden har allerede greid å varme opp den store kirka. Her er virkelig hett, og jeg får et par hetetokter og en dose klaus. Derfor går jeg ut og setter meg på en benk i det kjølige forrommet. Fra min posisjon på benken vil jeg ikke kunne se talerne, men jeg vil kunne høre dem. Forsvarspolitisk talsmann i SV, Bjørn Jacobsen, står rett foran meg, iført lærjakke. Han vet nok at mannen som skal bisettes var kritisk til regjeringspartiet SVs Afghanistan-politikk.

            Jeg blar i programheftet. På forsiden er det et kors, på baksiden et fint fargefoto av Carsten. Dette heftet er på en måte et brev fra de troende til meg.

 Carsten var prestesønn og vokste opp på de norske misjonsmarkene på Madagaskar. Han beholdt i voksen alder sin barnetro, men gjorde aldri meg bekjent noe vesen av det da han jobba i den ateistiske avisa Klassekampen, ei avis med revolusjonær formålsparagraf. På de fleste av livets og politikkens felter var han, såvidt jeg vet, en svoren radikaler.

            Menneskemengden er dørgende stille. Mange – kanskje de fleste – i mengden er ikke-troende, men de har – i likhet med meg – latt seg fange inn av den kirkelige seremonien. Vi som ikke tror må akseptere de troendes ritualer, og gå inn i det for oss fremmede kirkerommet når vi synes at vi må, at det er vår plikt som medmennesker å gjøre det.

 Så lyder det musikk, det er Lou Reeds ”Perfect Day”. Teksten står i heftet. Refrenget lyder: ”You’re going to reap just what you sow.” Dette er myntet på dagliglivets små hendelser, der man høster som man sår. Når det gjelder Carsten Thomassens skjebne i Afghanistan, er det umulig å tenke at han høstet som han sådde. Han ville jo ha fred i det krigsherjede landet. Derfor kritiserte han den norske krigsdeltakelsen. Så ble han selv kulenes offer.

            Forsamlingen synger ”Til ungdommen” av Nordahl Grieg: ”Kringsatt av fiender, gå inn i din tid! ... Dette er løftet vårt fra bror til bror:/ vi vil bli gode mot menneskenes jord./ Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen/som om vi bar et barn varsomt på armen!”

            Det framsies minneord av samboer Ellen Hofsvang – jordnært og gripende -  av bror Ivar og av far Caspar. Jeg tenker at jeg burde notere meg det de sier, men finner at det kan virke upassende, siden jeg ikke er i begravelsen som avisreferent. Dessuten greier jeg ikke å få med meg alt som blir sagt. Jeg hører ordene ”Guds plan” bli nevnt, men forstår ikke i hvilken sammenheng det sies.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre taler, med en stremme som bærer godt. Han sier at de som var i Kabul om kvelden 14. januar og natt til 15. januar for alltid vil være merket av drapet på Carsten Thomassen, og roser hans virke som en journalist som gjorde verden mer begripelig. Jeg synes det er helt på sin plass at utenriksministeren taler. Det offisielle Norge skylder Carsten såpass, og det var for å dekke utenriksministerens besøk at han dro som reporter til Kabul. Samtidig kan jeg ikke fri meg fra å tenke på begrepet hertuginnens omfavnelse. At han som ligger i kista var en opposisjonell som nå omfavnes av dem han opponerte mot.

            Dagbladets redaktør Anne Aasheim taler. Hun sier at avisa har mistet en av sine mest verdifulle medarbeidere, en sjelden idealist med sterk rettferdighetssans.

            Det spilles fiolin av Ragnar Heyerdahl.

            Det leses en tekst som jeg ikke vet om er fra Bibelen. Konsentrasjonen min glipper.

            Tale ved prost Bakkevig. Bønn. Jordpåkastelse. Velsignelse.

            Musikk. Det er i følge heftet ”Now we take his feeble body” av Kristin Asbjørnsen. Jeg leser: ”Now we take this dear old brother and we carry him to the grave.” Noen ”old brother” var jo ikke Carsten, men det spiller vel ingen rolle i denne sammenhengen.

            Alle reiser seg. Kista bæres ut. Bak den går samboeren og de to små døtrene, Aurora og Eiril. Det er et syn som påkaller tårene. Det er virkelig sorg i lufta, på en måte som jeg sjelden har fornemmet.

            Kista plasseres i den ventende begravelsesbyråbilen. Den rødøyede folkemengden løser seg sakte opp. Jeg veksler noen ord med datter Marte og folk fra Klassekampen. Det skal være minnesamvær på et sted som heter Månefisken, i Sagveien ved Akerselva.  Jeg burde sikkert gått dit, men kjenner at jeg ikke har ork til det, og vandrer fortumlet og sørgmodig langs Kirkeveien ned til Majorstua, der jeg tar en drosje til Oslo S, og derfra tre-toget til Østfold.

På toget leser jeg teksten i heftet, den som jeg ikke var sikker på om var en bibeltekst. Det er noen vers, det står ikke av hvem:

Noen må våke i verdens natt, noen må tro i mørket,

noen må være de svakes bror, Gud, la din vilje skje på jord!

Hjelp oss å følge ditt bud!   

             Noen må bære en annens nød, noen må vise mildhet,

noen må kjempe for andres rett, Gud, la ditt rikes tegn bli sett!

Hjelp oss å følge ditt bud!

 Herre, du våker i verdens natt, Herre, du bor i mørket,

Herre, du viser oss Kristi dag! Selv under livets tyngste slag

Er vi hos deg, du vår Gud! Amen, amen.

Jeg gripes av disse ordene, og skulle gjerne trodd i mørket, men kan ikke det. Er jeg lenger i stand til å kjempe for andres rett, eller er jeg bare blitt en gammel egosentriker?

 Den kirkelige seremonien har ikke gitt meg noen følelse av fellesskap med kirkas verdier og de religiøses tro, eller noe pust av Den hellige ånd.

Som vanlig er vinterstid fyres det for hardt i kupéene på Østfoldbanen. Jeg sitter og svetter, men føler meg kald.

 Torsdag har Klassekampen et referat fra bisettelsen. Det er ved den meget erfarne journalisten Alf Skjeseth. Han siterer hva den yngre broren, Ivar Thomassen, sa om Guds plan: ” – Gud, hvor var din vernende hånd over Carsten? Hva var din plan med dette? Ta vel imot Carsten, for han var i sannhet et av dine barn.”

            Jeg forstår at en troende spør om hva som var Guds plan med dødsfallet. Men det slår meg  at det må være forferdelig å tro at det var en plan med det, uttenkt av Gud. Hva slags  plan kan det ha vært?

 Slik har vi ikke-troende det lettere, som kan tenke at det ikke var noen guddommelig plan bak dødsfallet, men at det skyldtes ulykksalige omstendigheter, det å være på feil sted til feil tid, skjebnen.

            Samtidig har vi ikke-troende ingen tro på en mottakelse i det hinsidige, den fortrøstningen som på en svart dag sikkert ligger i en slik tro.

            For meg er en slik fortrøstning falsk, men hvilken rett har jeg til å terpe på det i samband med et tragisk dødsfall som har rammet en troende familie?

            Spørsmålet om Guds plan leder til tanken om det ondes problem, som for meg (og ikke bare meg!) er et av de store paradoksene i kristendommen. Hvis Gud virkelig er allmektig, slik det sies i Fadervår, hvorfor slår han ikke da tilbake det onde? Hvorfor legger han ikke sin vernende hånd over et godt menneske?

            Vi skal prøves, sier de troende, og mister ikke troen sin.

            Det beundrer jeg dem for, at de kan tro selv i den mørkeste stund, samtidig som jeg slett ikke forstår dem, og nok aldri vil greie å gjøre det.

 Guds plan, tenker jeg, der jeg har våknet midt i natta. I fjellet stormer det slik at alle fjellovergangene mellom Østlandet og Vestlandet er stengt. Her på Østfolds kyst blåser stiv kuling. Det uler rundt hushjørnene. Fra den grønne marka virvles gammelt høstløv opp og fyker spøkelsesaktig forbi vinduene.

 Guds plan?  

             Hva om det finnes en slik plan også for meg, og at jeg i min blindhet, min forsteinethet, ikke har villet se den og erkjenne den?

 Se en slik plan ville jeg ikke kunnet, og heller ikke erkjenne den. Det ligger i sakens natur at en Guds plan må være usynlig og uerkjennelig. Nettopp deri bunner Guds-problemet for meg, at jeg ikke kan gripe det som ikke er synlig for meg, at jeg ikke fatter annet enn det som sansene og den rasjonelle tanken kan fange inn og romme. Jeg har savvy, som vi sa til sjøs, men jeg har ikke savvy for annet enn det synlige, sansbare.

Det er natta før livsledsageren min skal reise til Afghanistan – ja, Afghanistan, det farlige landet – på oppdrag for Flyktningehjelpen. Det har bygd seg opp en angst og ensomhetsfølelse i meg allerede.

”Han var i sannhet et av dine barn.”

Jeg er ikke et av Herrens barn. Men jeg føler meg som et barn der jeg ligger og kaster meg rastløst på mitt leie. Et forlatt barn, en foreldreløs unge, overgitt og prisgitt skjebnen.

Famler i mørket. Finner lysbryteren. Drikker vannet av nattflaska.

 Drømmer at jeg er en gammel måke som svever over skriftens hav.

            Lander på skumtoppet sjø, i en kaskade av bokstaver, a, b, c.

            Setter endelig punktum her.

Epilog