Kapittel 42

En stille og forfinet klang

 Jeg trodde jeg hadde satt punktum, men så hadde jeg visst ikke det likevel. Et par dager etter meldingen om journalist Carsten Thomassens død i Kabul blir jeg oppringt om et annet dødsfall. Det er ikke på samme måte et tragisk og sjokkerende dødsfall. Anders Jynge, som er en barndomsvenn fra kunstnerkolonien på Ekely, ringer og forteller at hans mor Ragnhild er død. Hun ble litt over 100 år gammel.

            Hun var en av kunstnerpersonlighetene i min barndom og tidlige ungdom. Både hun og mannen Gert var billedkunstnere. Hun var maler, og en meget fin sådan. Bildene sine signerte hun med pikenavnet Langmyr. Tidlig ble hun tunghørt, men det stanset ikke hennes levende engasjement i samfunnsspørsmål og hennes energiske kontaktsøken. Mitt tidlige forfatterskap leste hun og kommenterte hun når jeg var på Ekely for å besøke faren min, som levde fram til 1984.

 Det er nærmest ufattelig at hun ble så gammel. Ragnhild var født i 1907, og tre år eldre enn min egen mor, som døde for 36 år siden, i 1972.

Jeg snakker nøkternt om den døde med Anders, som er psykolog. Samtidig farer tanker om tid og alder gjennom hodet mitt som sus av vind i trekroner.

”Fikk hun brev fra kongen da hun rundet hundre?” spør jeg.

”Ja, det gjorde hun, og det var hun stolt av.”

Begravelsen skal være i Vestre krematorium i Oslo fredag den 18. januar. Jeg må belage meg på to begravelser i løpet av mindre enn ei uke, for jeg har også tenkt å gå i Carsten Thomassens begravelse. Av datter Marte, som arbeider i Dagbladets debattredaksjon og som kjente Carsten ganske godt, har jeg fått vite at begravelsen hans antakelig skjer torsdag den 24. januar.

 Det er ikke så mange som har stilt opp i Vestre krematoriums nye kapell den 18. januar for å ta et siste farvel med Ragnhild Langmyr Jynge. Den som blir hundre år har ikke så mange – om noen – venner som kan komme i bisettelsen. Fra min generasjon av kunstnerunger fra Ekely er det godt frammøte. Hun er den siste av mødrene i vår generasjon som har gått bort.

Vi sitter vel og føler på det alle sammen, men snakker ikke om det.

            Programheftet vi har fått tildelt er prydet med Human-Etisk Forbunds logo, og med et selvportrett av Ragnhild malt i 1937. Det er en god reproduksjon som fint får fram de duse, pastellaktige fargene hun brukte i sitt oljemaleri. Hun sitter i en rød sofa iført en lyseblå kappe. Blikket hennes er skrått og hun ser alvorlig ut.

            Ved kista ligger en del kranser, og jeg merker meg den fra Ekely Borettslag. Programmet er meget enkelt. Munnspilleren Per Hermansen spiller ”Stjernesangen” fra ”Finlandia” av Sibelius. Så taler sønnen, det eneste barnet, Anders. Han vektlegger Ragnhild Langmyrs kunstneriske løpebane. Han er tydelig stolt over at et av bildene hennes ble kjøpt inn av Najonalgalleriet så seint som i 1992.

            Når jeg nå sitter og skriver, kan jeg sitere fra talen til Anders, som er et helt lite foredrag, og som vi som var til stede fikk utdelt:

 Hun var hele livet sterkt samfunnsengasjert og filosofisk interessert. Hennes hovedinteresser i filosofisk og kunstfilosofisk sammenheng var de senere årene Sartre, og kanskje spesielt Carl Jung og hans arbeider om menneskenes symboler.

 Dette gjenspeilet seg ofte i hennes arbeider, både kompositorisk og tematisk, med hovedverker som kunne ha titler som ”Klodens arvinger, hvor går vi?” (Høstutstillingen 1970) eller ”Erasmus av Rotterdam – den store humanist”.

De senere årene malte hun nok i stor grad inn seg selv og sin bekymring for utviklingen i verden inn i bildene sine.

 (...)

 Hun hørte nok også til en generasjon kvinnelige kunstnere som fikk oppleve at det ennå ikke var så enkelt å bli tatt på alvor i en mannsdominert verden. Hun opplevde svært mye positiv tilbakemelding fra sine kunstnerkolleger gjennom årene, men var ofte fortvilet over manglende forståelse og seriøsitet fra anmeldere og kunshistorikere.

 Dette siste, den manglende forståelsen og seriøsiteten, er jo noe man kjenner seg igjen i!

Hun utviklet i stor grad sin egen stil, form og farvemessig, noe bl.a. malerinnen Else Christie Kielland påpekte i Morgenbladet i 1970, i irritasjon over hva hun syntes var manglende oppmerksomhet om noe som antakelig ikke var markskrikersk eller sensasjonelt nok, men som hun fant kunstnerisk interessant.

            Hun skrev den gang: ”Blant Høstustillingens bilder er det i år et bilde som synger med en egen stille og forfinet klang. Det virker sterkt og overbevisende i sin lavmælthet og er meget personlig. Bildet er malt av Ragnhild Langmyr og heter ’Klodens arvinger, hvor går vi?’. Det er et stort bilde, et av utstillingens største, og også som idé og form stort anlagt. Det er sjeldent i vår tid å se en så gjennomført komposisjon, intelligent og følt på samme tid. Mange malere er opptatt av det, og med disse ord ville jeg gjøre også publikum oppmerksom på det. Stopp opp og se, gå ikke forbi uten å la det virke på sinnet, kanskje det trenger litt tid – det gjør det meste av det som det er noe ved.”

 Anders skriver om Christie Kiellands ord:

Jeg lar dette stå som en oppsummering av kunstneren Ragnhild Langmyrs virksomhet – gjennom et svært langt liv.

 Og når jeg har skrevet dette merker jeg hvordan jeg savner det gode, tankeframkallende maleriet i samtidskunsten, hvor luta lei jeg er av videokunsten.

 I Vestre krematorium er seremonien som sagt enkel. Etter talen til Anders avslutter munnspilleren Hermansen med ”Siciliana” av Händel og en folketone fra Hornindal.

            Så er det over. Vi går til minnesamvær på Bakkekroa i Smestadkrysset, der vi tok noen øl i vår ungdom. Vi som var kunstnerunger sammen på 1950-tallet er nå blitt godt over 60. Det føles vemodig å møtes slik, og vi blir enige om at vi bør forsøke å møtes i andre sammenhenger enn begravelser. Det har vi lovet hverandre før. Kanskje er det et brageløfte, kanskje blir det noe av.

Kapittel 43