Kapittel 41
Bon voyage
Heller ikke her vet jeg helt. Ytre sett har jeg levd et rikt liv. Jeg har fått virkeliggjort den forfatterdrømmen svært mange nordmenn bærer på. Som forfatter har jeg gjort det bra. Det er ikke mange forfattere gitt å få skrevet mer enn tretti bøker og få dem utgitt. Ytre sett har jeg fått fullbyrdet mitt potensial.
Samtidig bærer jeg på en nagende indre uro over at jeg har fått gjort for lite, at jeg har gjort feil ting, at jeg kommer til å etterlate meg et ufullbyrdet verk. Hvor ble det av den lovede oppfølgeren til min seilskuteroman ”Tiger Bay” som kom i 1977? Jeg får visst aldri skrevet den boka som skulle hete ”Santos” og handle om gulefeberepidemien i Brasil som tok livet av hundrevis av norske sjøfolk på tidlig 1890-tall, i det som ble kalt Den norske sjøfarts svartedød. Er det for seint? Makter jeg å gjøre et nytt forsøk?
I hyllene her står et stort stoff om tankskipseilas under 2. verdenskrig. Får jeg gjort noe med det, eller vil det bare støve ned?
Så må jeg tenke at denne uroen ikke bare er destruktiv og kontraproduktiv, men at den kan være produktiv. Den driver meg fram. Jeg hviler ikke på mine laurbær (som jeg faktisk syntes jeg kunne fått noen flere av, i form av feite priser). Jeg hviler ikke på årene, jeg ror så godt jeg kan, selv når sjøen er kavete. To bøker fikk jeg ut i fjor. De var skrevet før kreften. To bøker – inklusive denne som jeg nå skriver – kan det bli i år, etter kreften. Jeg var sykmeldt fra primo juni til ut desember. Nå er jeg friskmeldt. Ettervirkningene av strålebehandlingen er påtakelige, men til å leve med, selv om jeg om formiddagene må fly på potta mer enn jeg setter pris på.
Ellers kjemper jeg den vanlige kampen mot alder og eldring som hører med til det å ha blitt 63, mot den bunnløse tragædie det er å snarlig nærme seg pensjonsalderen. Mange av mine jevnaldrende kolleger fra avisverdenen er allerede pensjonerte, ved 62 års alder. Jeg er så heldig å ha et yrke, forfatteryrket, der det ikke er noen pensjonalder. Det bør være mulig for meg å være kreativ og produktiv i mange år framover, så sant helsa holder.
Jeg har ingen pensjonsordning. Man får ingen gyllen fallskjerm av å være redaktør i Klassekampen. Men jeg oppebærer et seniorstipend fra solidaritetsfondet i Den norske Forfatterforening som gir meg 10 000 kroner netto i måneden, og som jeg vil få fram til fylte 67. Det er en planke å stå på. Millioninntektene som forfatter må jeg nok se langt etter, men jeg skal greie meg.
Dette er hva jeg nå vet. Foran meg ligger et usikkert farvann, men jeg har intet annet valg enn å seile det, med så god seilføring som jeg makter å sette.
Bon voyage, sier jeg til meg selv. Det håper jeg at også leserne vil si: Bon voyage!