Kapittel 40
Kreft som helbreder
Yalom skriver: ”Kreftpasienter har beskrevet hvordan de har omprioritert sine verdier og begynt å bagatellisere bagatellene i sine liv. De sier nei til ting som ikke er viktige, gir full oppmerksomhet til sine kjære rundt seg, til jordens rytmer, årstidene, tanken om at måten de dør på kan være et eksempel for andre. På en makaber måte helbreder kreft nevroser, og døden skjenker livet en bittersøt skarphet. En annen måte å si det på er at selv om den fysiske døden tilintetgjør oss, kan tanken på døden frelse oss.”
Jeg vet ikke om jeg greier å ta inn over meg dette siste; døden som frelser. Jeg har gjort noen av de erfaringene de hardt rammede kreftpasientene har gjort. En grunn til at jeg har skrevet alt det jeg nå har skrevet, er at jeg la mindre viktige ting til side, at jeg har jobba intenst fordi min tid kan være knapt tilmålt.
Den bittersøte skarpheten har jeg fornemmet. Da bladene falt av lønnetrærne på tomta mi i høst, gikk jeg og snuste inn den skarpe, og både syrlige og søtlige, eimen av nedfalt lønnelauv. Lønnebladene er vakkert fargesprakende, men de har også svarte flekker som kan lede tankene til kreft. Jeg tenkte at dette er blader som har dødd, og snart er det min tur, snart lukter jeg slik.
Yalom skriver videre: ”Men jeg har ofte hørt pasienter klage: ’Så synd at jeg først nå, når kroppen min er full av kreft, har fått visdom.’ Denne uttalelsen er en stor utfordring til terapeuter: Hvordan kan vi få tilgang til denne forandringskraften når pasienten ikke står overfor en umiddelbar død – i vår daglige praksis med våre vanlige pasienter?”
Sannelig om jeg vet. Men om jeg må få bruke meg selv som eksempel, la meg si at jeg selv om jeg ikke var dødsens ble veldig skjerpa i den terapisituasjonen jeg var oppe i. Jeg ble flinkere til å tydeliggjøre for meg selv og psykiateren hva som går bra og hva som går dårlig,
og planlegge for framgang på den gode fronten og kamp mot det dårlige.
Den gangen på 1970-tallet da jeg gjorde noen turer til Svalbard som reporter og forfatter, lærte jeg et uttrykk av nord-norske ishavsgaster. Det uttrykket var ”bunnløs tragædie”, og det ble brukt for skøy om de minste filleting. Var det ikke sukkerbiter på bordet i messa da kaffen ble servert, var det en bunnløs tragædie.
Jeg opplevde kreften både som en bunnløs tragedie og en bunnløs tragædie. Midt oppe i desperasjonen og depresjonen som følger det å få en kreftdiagnose kunne jeg av og til ta et skritt til side og se meg selv utenfra og erte meg sjøl med at nå står du midt i en bunnløs tragædie.
Man blir en alvorsmann av å få kreft. Dette alvoret er av og til så tyngende at det skygger for selve livet, men så trenger livet gjennom som et solstreif på en ettermiddag da skybankene over kysten viker for et høytrykk fra øst.
Apropos sol. Jeg har ikke vært blant dem som søker høyt og lav i den medisinske litteraturen og på internett om kreftsykdommen. Jeg har spurt meg til råds hos noen gamle venner som har fått prostatakreft, men jeg har lest lite om det. Samtidig har jeg utviklet en slags radar for å finne små og store nyheter om kreft i avisene og på nettet. Således leste jeg her om dagen en notis i Klassekampen der det het: ”Funn viser at mennesker som bor nærmere ekvator og får mer sol, har større sjanse for å overleve ved kreft i indre organer.”
Jeg forbannet min skjebne, at jeg bor 60 grader nord for ekvator. For en idiot jeg har vært som ikke for mange år siden flyttet til Kapp Verde-øyene – slik jeg hadde en liten plan om – og der i tropesola spiste en kilo tomater hver dag. Tomater skal ha en forebyggende effekt på protstakreft.
Så leste jeg videre i notisen:”D-vitamin er beskyttende ved mange typer kreft i indre organer. Ti minutter daglig med sol på ansikt og armer er nok for å få en god produksjon av D-vitaminer, hvis man får det hver dag om sommeren.”
Dette gjorde meg forvirra. Skal man bo i tropene, eller holder det med litt sommersol her hjemme? Sommerstid er jeg ute i sola i mye mer enn ti minutter, ja, det kan heller dreie seg om ti timer på en strålende dag. Burde ikke sommersola ha beskyttet min prostata? Eller må det helårssol til for å oppnå slik beskyttelse? Skulle man overvunnet hemningene sine mot kunstig sol og for mange år siden begynt å ta solarium?
I dag, torsdag den 17. januar, skinner iallfall sola over et grønt vinterlandskap her i Østfold, etter dager med pøsregn. Det er ikke så mye som ei snøfille igjen noe sted. Vinter med skiføre har vi hatt en eneste dag her, og det var søndag den 6. januar. Temperaturen var i går over fem varmegrader. For en som liker snøvintre er slike endagsvintre som årets ganske enerverende.
Jeg stilte meg i ti minutter i sola utenfor Badeland, der jeg hadde svømt en temmelig treig tusenmeter. Kurér meg, å store sol! Jada, jeg veit at det er for seint, og at det måtte ganske annen tøff stråling enn solas, harde røntgenstråler, til for å kurere meg. Men det kjennes likevel godt å tilbe den nyoppdukkede sola.
Har jeg da kanskje, som en egypter i faraoenes tid, en guddom på himmelen? Nei, jeg digger sola, men tror ikke på den. Jeg tror ikke på noe utenomjordisk, jeg har ikke latt meg lokke inn i noen av de mange forskjellige religiøse og kvasi-religiøse trossamfunnene som faktisk omgir meg på alle kanter, og som ofte bygger på svært naive forestillinger.
Yalom skriver: ”Noen ganger føler jeg dyp smerte ved skjørheten i menneskets situasjon som forårsaker denne naiviteten og vårt sterke behov for å tro. Som ren oksygen må og vil mennesket slutte seg til noe. Noen ganger frykter jeg fremtiden på grunn av farene irrasjonell tro skaper for menneskeheten. Det er tro på noe overnaturlig, ikke fravær av tro, som kan komme til å ødelegge oss. Vi behøver bare se på fortiden for å peke ut de store ødeleggelsene som en urokkelig overbevisning har avstedkommet. Eller se på samtidens konflikter i Midøsten eller på det indiske subkontinentet hvor motstridende og urokkelige funamentalistiske trossystemer truer millioner.”
Jeg er ikke helt enig, fordi urokkelig overbevisning ikke bare har skadet menneskeheten, men også bidratt til at den har tatt sprang framover. Dette er en lang diskusjon som ikke hører hjemme her. Det jeg er enig i er påpekningen av den trusselen den religiøse fundamentalismen utgjør. Her må det også pekes på den kristne fundamentalismen, den som har nørt oppunder presiden George W. Bush sine korstog i Irak og Afghanistan.
Yalom liker Nietzsches aforisme ”at det er ikke motet til å ha en overbevisning det kommer an på, men motet til å forandre den.”
Jeg vet ikke helt. Det er noe litt for lettvint over denne aforismen, synes jeg. Mot til å ha overbevisning er for meg en viktig verdi, og de som endrer overbevisning – for eksempel om sosialismens nødvendighet – gjør det som oftest ikke fordi de er modige, men av rein opportunisme.
Yalom skriver at han ”innser at det er lidelse i menneskelivet, men jeg opplever aldri denne lidelsen som så overveldende at den skulle kreve å ofre livet. Jeg foretrekker mye heller Nietzsches perspektiv: livsbejaelse, livsengasjement, amor fati (elsk din skjebne).”
Amor fati! Det er lettere sagt enn gjort når kreften banker på med sin knokkelhånd. Men det lar seg gjøre å elske skjebnen også i slik en stund. Det går an, med oppbydelsen av sine siste krefter, å tenke at det som har rammet meg skal gjøre at jeg snur meg, at jeg vender meg mot livet med friskt mot. Det er ikke comme il faut å nevne Mao Zedong i disse tider, men hans devise om å gjøre en dårlig ting til en god ting rinner meg i hu.