Kapittel 4
Hun tør ikke be for meg
Fra et sted på Østlandet kom et brev datert 18.09.05.
Til ærlige Jon
Michelet.
Denne åpningen smigrer meg. Hvem liker ikke å bli kalt ærlig? Men hvor djupt stikker min ”ærlighet”?
Jeg måtte bare sende
deg noen ord. Du er så ærlig om din ”ikke tro”. Da jeg leste om deg i Vårt Land,
kom jeg til å tenke på min eldste sønn.
Selv er jeg enke (73 år).
Min sønn var 25 år da han fikk
kreft og døde etter 13 mndr.
Han minnet så veldig om deg i det du sier. Han tenkte grundig igjennom
tvil, tro, livet, Gud og døden, tok ingenting lettvint.
Joda, jeg lar meg smigre av dette også.
Tanken på min egen kreft som 63 åring blir liten ved tanken på den brå kreften som rev 25-åringen vekk.
Brevskriveren, hvis fornavn jeg ikke kan oppgi, da det er såpass sjeldent at det ville kunne røpe henne, forteller om sønnens ord etter at han ble syk:
”Jeg valgte å satse
på Gud – brukte viljen min på det. Og det har holdt – helt inn i døden.”
Midt i den store sorgen det var å miste ham er det godt å ha med seg de
ordene.
Du har helt sikkert også en god vilje, og vi har jo alle frihet til å
bruke den som vi vil.
For 25-åringen som visste at han var dødelig syk var det altså en viljesakt som førte til at han satset på Gud. Han brukte viljen sin. Er det dette som mangler meg, rett og slett; vilje ? Nei, det er ikke mangel på vilje som har drevet meg. Jeg har brukt min fri vilje til å velge vekk tanken på at det skal finnes et liv etter døden og at det skal finnes en Gud.
Når jeg nå skriver, opplever jeg at jeg ikke vakler i det valget, selv under trykket fra de troendes brev.
Kvinnen fra Østlandet skriver:
Jeg håper du ikke
synes jeg er frekk som skriver til deg, men fikk så mange tanker etter å ha lest
om deg.
...
Jeg så deg på
Systembolaget i Strömstad en gang. Med lang, grå, flagrende kappe. Jeg så at du
var ”a very handsome man”. (Jeg er ikke ute etter en ny mann, så ikke
misforstå.)
Om jeg blir smigra? Det er bare fornavnet.
Selv har jeg ikke
hatt det lett med å tro, men nå har jeg det godt. Og det har holdt selv om jeg
har hatt et nokså strabasiøst liv. Jeg har ofte tenkt på noe en sa: ”Troen er en
gave som Gud gir til den som ber ham om den.” Og det har jeg gjort.
Jeg ønsker deg alt godt og lykke til med resten av ditt liv.
Skulle ønske at jeg kunne skrive at jeg vil be for deg, men det tør jeg
faktisk ikke.
Lykke til!
Å, denne ydmykheten! Det å ikke tørre å be for meg. Dette er en holdning som fascinerer meg, og som virker besynderlig sterkt på meg. Jeg ser for meg denne kvinnen ønsker at hun kunne be, men som ikke tør det.