Kapittel 39
Troen som byrde
Nå har jeg bare sett katolske skriftefedre på film og lest om dem i bøker, så jeg vet ikke noe om hvordan det egentlig er å skrifte, men en anelse har jeg jo.
Irvin D. Yalom skriver: ”Jeg vil også skissere en sammenligning mellom eksistensiell psykoterapi og religiøs sjelesorg. Jeg tror disse to tilnærmingsmåtene står i et komplekst, litt anstrengt forhold til hverandre. De er på en måte søskenbarn med samme aner og anliggender: De har begge som misjon å ta seg av fortvilelsen som følger med det å være menneske. Noen ganger benytter de seg av de samme metodene – et møte ansikt til ansikt, skriftemålet, den indre ransakelsen, tilgivelsen av seg selv og andre. Etter som jeg blir eldre, har jeg mer og mer kommet til å se på psykoterapi som et kall, ikke et yrke. Men likevel står det fast at de grunnleggende overbevisningene og praktiske tilnærmingsmåtene i psykoterapi og religiøs sjelsesorg ofte er rake motsetninger.”
Den grunnleggende overbevisningen hos en utøvende psykiater, så sant vedkommende ikke, som Hans Olav Tungesvik, er kristen, må nødvendigvis alltid stå i rak motsetning til den religiøse sjelesorgen. For i sjelesorgen søker man tilgivelse for syndene sine hos en høyere makt. Hos psykiateren søker man – som ikke-kristen pasient - å komme til bunns i seg selv for å mestre eksistensen, uten bistand fra en høyere makt. Begreper som synd og skam – ikke minst skam – vil komme fram i terapien, men det man eventuelt skammer seg over når det gjelder moral, er brudd på de moralske normene man har satt for seg selv.
Yalom soknet i barndommen til familiens ortodokse jødiske synagoge. Den autoritære holdningen han møtte der virket frastøtende på ham. Han skriver: ”Jeg har aldri blitt belemret med en tidlig plantet tro, og jeg har tatt det standpunktet at tro, i likhet med så mange andre tidlige irrasjonelle forestillinger og redsler, er en byrde.”
Her har vi parallelle historier og er på linje.
For meg forekommer religionen å være en byrde fordi man krumbøyd under børa ikke greier å se rett fram og iaktta de kjølige fakta om eksistensens avgrensethet i tid og rom, som er det barske vilkåret vi lever under.
Yalom utviklet ”troen på at den religiøse og den vitenskapelig verdensanskuelsen var inkompatible.” Dette er også min tro.
Han skriver at Schopenhauer ”spådde forresten at når først den vitenskapelige innsikts lys hadde jaget vekk uvitenhetens mørke, ville religionene visne hen. Det er underlig å se hvor feilaktig denne spådommen var når man ser på oppblomstringen av religiøs tro i USA i dag.”
Schopenhauer var jo ikke den eneste tenkeren som spådde religionens bortfall. Han fikk selskap av blant andre Friedrich Engels og Karl Marx. En årsak til at religionen blomster i USA, må være at folk føler seg fremmedgjort under ultra-kapitalismen i USA, der tomheten blir forsøkt kompensert med primitiv materialisme. Dette er ikke nok for folk, som gjerne vil fylle livene sine med noe større. Det har jeg også villet, og dette ”noe større” har for meg vært tanken på en ny og mer rettferdig verdensorden, sosialismen og kommunismen. Denne tanken var utbredt i Sovjetunionen. Det må jeg si, selv om jeg ikke var noen sovjet-tro kommunist. Da sovjetsystemet – som var bygd på leirføtter – kollapset, oppsto et åndelig vakuum som raskt ble fyllt med orotdoks kristentro.
Også mange av oss som tenker på troen som en byrde ønsker seg, som jeg tidligere har skrevet, å tro. Yalom er en av oss: ”Jeg kan fortelle at jeg meget sterkt ønsker å motta den guddommelige gnist, jeg lengter etter å få være en del av det hellige og leve evig, å se igjen de jeg har mistet – jeg ønsker indelrig alt dette, men jeg vet at disse ønskene ikke forandrer eller konstituerer virkeligheten. Jeg tror at disse ekstraordinære kravene forlanger ekstraordinære beviser – og med dette mener jeg beviser hinsides ren erfaring, beviser som vi som terapeuter vet er skjøre, feilbarlige, raskt skiftende og svært utsatt for påvirkning.”
Ja, disse ”troens bevis”, som man blir forelagt når Jehovas vitner eller representanter for andre religiøse grupper kommer på døra, er akkurat slik som Yalom beskriver dem. De er skjøre, for ikke å si sprø.
Den terapien Yalom har drevet har ikke bare gått ut på å løse de flokene som de motstridende kreftene i vårt indre skaper, både på det bevisste og det ubevisste planet. Han mener at vi også må bli konfrontert ”med eksistensens ’grunnvilkår’”.
Han stiller spørsmålet: ”Og hva er disse eksistensens ’grunnvilkår’? Hvis vi filtererer bort eller setter parentes rundt dagliglivets gjøremål og reflekterer dypt over vår situasjon i verden kommer vi uunngåelig frem til eksistensens dypstrukturer (de ’ultimate problemer’, for å bruke teologen Paul Tillichs betegnelse). Etter mitt syn er det fire slike ultimate spørsmål som er spesielt relevante for psykoterapien: død, isolasjon, meningen med livet og frihet.”
Når Yalom snakker om disse ultimate spørsmålene dreier han ”åpenbart i retning av det området som er innholdet i enhver religiøs tradisjon. Det er hevet over all diskusjon at religiøs tro og praksis har vært til stede overalt opp gjennom tidene - har det noensinne blitt oppdaget kulturer uten noen form for hellige ritualer? Det blir noen ganger fremholdt at tilstedeværelsen overalt av religiøs tro er en bekreftelse på en allestedsnærværende guddom.”
Så skriver han: ”Jeg inntar, som mange andre, det motsatte standpunktet – med andre ord at opp gjennom historien har ethvert individ i enhver kultur blitt konfrontert med de utlimate spørsmålene og har søkt en måte å unngå angsten som er innebygd i menneskets grunnvilkår. Ethvert menneske opplever angsten som følger med tankene på døden, meninglsøhet, frihet (det vil si den totale mangel på struktur i eksistensen, das Nichts) og grunnleggende isolasjon – og religion oppstår som menneskehetens fundamentale forsøk på å nedkjempe eksistensiell angst. Grunnen til at religiøs tro finnes overalt, er derfor at eksistensiell angst finnes overalt. Snarere enn at vi er skapt av Gud, synes det åpenbart at vi skaper guder for vårt velbefinnende, og som filosofer har påpekt siden begynnelsen av det skrevne ord, skaper vi dem i vårt bilde. Som den førsokratiske fritenkeren Xenofanes skrev for 2500 år siden: ’Hvis løver kunne tenke, ville deres guder ha manke og brøle.’”
Dette er som om jeg skulle sagt det selv.
Hvordan angsten kan lindres skal jeg ikke gå inn på. Det er ikke mitt tema. Mitt tema har vært å besvare brev fra de troende, fra en ateists ståsted. Kurering av angsten må jeg overlate til fagfolkene innen psykiatrien.