Kapittel 38
Hullet i smultringen
Dette får jeg ikke helt tak i. For meg er det verdslige livet svært ulikt det religiøse. Forskjellen mellom den religiøse verden og den verdslige dreier seg om noe mer enn en forskjell i språk. Og troens kjerne er da ikke forholdet mellom selv og andre, men forholdet mellom selvet og Gud?
”Vår kultur er en psykologisering av hverdagslivet,” skriver Skårderud. ”Det psykologiske mennesket er et følsomt og selvsentrert menneske. Det kretser om seg selv som sitt eget mål og middel. Gud og Djevel er ikke døde, men de har forandret seg til personlig psykologi og til indre egenskaper.”
Dette er en interessant observasjon. Men er den riktig? Min forusetning er at Gud og Djevel er døde, ikke i den forstand at de er drept, men at de ikke finnes. En Gud som er en indre egenskap, en del av den personlige psykologien, kvalifiserer ikke for meg til betegnelsen Gud. Vi snakker her om noe annet enn Gud.
”Gud er under stadig revisjon og utsatt for privatisering,” skriver Skårderud. Det er en for meg ny og spennende bruk av begrepet privatisering.
”Det moderne snur om på forholdene og gjør Gud til en del av menneskets skaperverk, til en egenskap ved det psykologiske mennesket. ” Jeg mener også at den kristne Gud er skapt av menneskene, og at ”Gud” derfor ikke eksisterer slik de kristne tror. De som forsvarer Guds eksistens må tenke på Gud som noe annet enn en egenskap ved mennesket.
”En moderne Gud blir erfart innenfra, som en stemning,” skriver Skårderud. ”Det er ikke lenger vår Gud, men min Gud og din Gud. Når Gud slik beveger seg fra en ytre insans – en autoritet- til en indre instans, en følelse, er ikke lenger Gud noe håndfast å følge. Spør de moderne troende, og de kan svare at Gud er navnet på alt de ikke vet og ikke kjenner. Gud defineres negativt, som fravær av en visshet. Gud er hullet i smultringen. Det sympatiske ved en slik guddom er at den neppe skaper selvmordsbombere.”
Denne interne Gud, navnet på alt som ikke er kjent, harmonerer ikke med det bildet jeg regner med at de troende har av Gud. De tenker ikke, om jeg har forstått det rett, på Gud som et hull i smultringen, men på Gud som det som omgir smultringens hull. Gud er for dem til å bite i.
Skårderud skriver: ”Moderne tro er ofte ikke en tro, men savn, lengsel og håp. Kanskje troen, oversatt til det verdslige språket, handler om innsikten om at vi ikke er så selvstendige som vi forfekter; men at vi er avhengige. Vår selvstendighetsfanatisme er en grandios forestilling. Og den er en ensomhetsmaskin. Kanskje den verdslige nåde, eller frelse, er å våge å vise oss frem slik vi er, og å bli tålt med våre elendigheter?”
Men er trangen til selvstendighet en fanatisk trang? Den er kanskje et av våre viktigste grunnelementer, denne trangen. Den avler ensomhet, javel, men er det ikke bedre å stå ensom enn å stå på et grunnlag som forekommer en å være helt falskt ?
Skårderud: ”Noe av det viktigste i våre liv i verden er å ha en sammenhengende opplevelse av oss selv. Religiøse følelser kan i en slik sammenheng være et uttrykk for selvkontakt. Det kan være en søken etter sanselighet eller en opplevelse av tilknytning. Tilknytning for å tåle mer av eksistensen er ett av den ikke-troende Irvin D. Yaloms ærender.”
Religiøse følelser som selvkontakt? Jeg er ikke i tvil om at religiøse
følelser kan skape en opplevelse av tilknytning, både til den tenkte Gud og til
kollektivet av troende. Men selvkontakt? Etter min mening kan ekte selvkontakt
bare oppnås hvis den skreller vekk det overtroiske. Den religiøse følelsen er et
substitutt. Nå som jeg har vært så forsiktig, så dydig og prektig i det jeg har
skrevet, får jeg lyst til å bli grov og kalle den religiøse følelsen for en
sutteklut.