Kapittel 37
Schopenhauer-streif
(Pax forlag, Oslo, 2006) skriver Skårderud ”at den fungerer som en motgift mot alskens lykkefilosofer og veiledere i livskunst. I forhold til den utilstrekkelighet eller irritasjon vi kan erfare i møtet med lettkjøpte selvutviklere og folk som vil at vi absolutt skal tenke positivt, er det faktisk meget befriende, regelrett positivt, å møte Schopenhauer som insisterer på døden, det negative og det meningsløse.”
Akk, jeg skulle så gjerne ha lest Schopenhauer! Atter en gang slår det meg hvor håpløst korte våre små liv på kloden er. Kunsten er lang og livet er kort, heter det jo. Og filosofien er enda lengre og livet altfor kort til å tilegne seg alt det man burde ha tilegnet seg. Jeg slår opp i Store Norske leksikon og finner ut at verkene til Arthur Schopenhauer (1788-1860) i årene 1911 til 1942 ble samlet og utgitt i 16 bind av P. Deussen. Det hadde kanskje vært et styrkende syrebad å kaste seg ut i disse bindene, men tida renner for fort vekk til at det er mulig, og dertil kommer det at min kapasitet for å tilegne meg filosofi er dårlig. Abstrakt tankegang har aldri vært greia mi.
Som en liten pussighet nevner jeg at den eneste akademiske påskjønnelsen Schopenhauer fikk i sitt liv var en medalje fra Trondheim. I 1839 mottok han en gullmedalje fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim for en avhandling om viljens frihet.
Frekk som ei skjære stjæler jeg det som blinker, og siterer noe fint som Skårderud skriver om Schopenhauer: ”Vi blir møtt av en som ikke vil snakke vekk realiteter eller henfalle til religiøs tro. Det er jo en sannhet at det er meget vanskelig å leve, og at det er absolutt umulig å overleve. Schopenhauer feier feigt svermeri til side og vil at vi skal forholde oss aktivt og modig til at livet innebærer mye lidelse på vei mot døden. Schopenhauers tekster kan, med sin påpekning av det smertefulle i våre liv, paradoksalt nok være et sted å finne forsoning og trøst for gudløse mennesker. Og han peker altså mot det medfølgende fellesskapet av fellow sufferers som kan oppstå av slike innsikter. Hans filosofiske verk er en stor betraktning om medlidenheten som fenomen og medlidenhetens overskridende rolle. Medlidenheten er hos ham grunnlaget for sann nestekjærlighet.”
Så siterer Skårderud det han kaller ”Schopenhauers vakre metafor”: ”Den religiøse troen er som St.Hansormen; den lyser i mørket.”
Her tror jeg det er falt ut et lite ord; bare. Jeg fant denne metaforen da jeg leste Yalom på engelsk, og den var mer kritisk til religionen, som i likhet med St.Hansormen bare lyser i mørket. Med andre ord; religionen lyser ikke i dagslys, i den klare dag, bare i dunkelheten.
I leksikonet leser jeg at Schopenhauer var en av de mest særegne tenkere i tysk åndsliv på 1800-tallet. ”Han stilte seg helt på Kants standpunkt i synet på at erkjennelsen bare lærer oss å kjenne fenomenene og ikke tingene slik de er i og for seg, uavhengig av vår oppfatning. Men han hevdet at vi likevel har adgang til tingenes egentlige vesen, nemlig gjennom viljen.
Den er for Schopenhauer det dypeste, det eneste vi kjenner umiddelbart, og som må forklare alt annet|.”
Det var i hovedverket sitt ”Die Welt als Wille und Vorstellung” at Schopenhauer utviklet denne tanken, som Store Norske kaller en ”utpreget irrasjonalisme”.
Det heter videre: ”Tilværelsen har ingen annen mening enn den som følger av selve livsviljen, den blinde vilje til eksistens. Forbundet med dette syn er en dyp pessimisme. All eksistens er egentlig en ulykke.”
Det var da pokker så drastisk! Er ikke all eksistens egentlig en lykke? Det må da være ikke-eksistensen som er ulykken?
Schopenhauer utviklet en moral. ”Moralen,” skriver signaturen KET, professor Knut Erik Tranøy, i Store Norske, ”består i å fornekte viljen, og det kan skje gjennom den estetiske betraktning, ved selvoppofrelse eller gjennom asketisk selvfornektelse. Hans filosofi kulminerer i en pessimistisk forløsningslære som i visse trekk ligner buddhismens lære om nirvana: fred, frelse og forløsning fra ’livshjulet’ er ensbetydende med at viljens streben totalt opphører.”
Jeg får tak i det med askesen, men ikke det med at man først kan få fred når viljen opphører. Min vilje driver meg til å skrive dette om Schopenhauer, som strengt tatt ligger utenfor min kapasitet og rekkevidde. Når jeg så har skrevet det, piska fram av viljen, føler jeg en viss fred og nytelse ved det.
I leksikonet heter det at Schopenhauer mot slutten av sitt liv ble samtidas mest leste filosof, og at Nietzche aldri helt greide å frigjøre seg fra hans metafysikk.
Metafysikk er jo et fy-ord for oss marxister.
Så dermed er kanskje ikke Schopenhauer min mann, likevel?
”Med sin betoning av intellektet som en sekundær, avledet kvalitet, og med sitt syn på verden som produkt av en blindt virkende vilje, banet han vei for senere filosofiske retninger. Han har hatt innflytelse på så ulike tenkere og retninger som Nietzsche, Tolstoj, Wittgenstein og eksistensialismen.”
Intellektet som en sekundær kvalitet?
Verden som et produkt av en blindt virkende vilje?
Jeg makter ikke å se tankene våre og vår verden slik. Jeg ser på tanken som noe som danser på verden, og at denne verden riktignok er skapt av en slags blind vilje, i et Big Bang,
men at vi nå kan forme verden, med en vilje som ikke er blind, den er seende.
Nå skal jeg ikke yppe meg mer mot en filosofiens høvding, en mann fra de store ånders slette med vid horisont, siden jeg bare er en liten indianer i buskaset.