Kapittel 36
Religion og psykiatri
På bokas innbrett presenteres Yalom som en av USAs mest anerkjente og innflytelsesrike psykiatere. ”Hans forfatterskap er både faglitterært og skjønnlitterært, og bøkene hans er oversatt til over 20 språk.”
I den norske utgaven er det et grundig forord av den kjente norske psykiateren Finn Skårderud. Forordet er på 15 sider, mens Yaloms tekst er på 34 sider. Skårderud kaller forordet en bruksanvisning til boka. Han har gitt forordet tittelen ”Alene”.
Han skriver om forholdet mellom medisin og religiøsitet: ”Fenomener som vi i dag fortolker inn i medisinske sammenhenger har tidliger blitt forstått – og forstås fremdeles i andre kulturer enn vår egen – som ytringer av religiøse fenomener. Galskap er et klassiske eksempel på dette. Det som tidligere kunne oppleves som religiøse åpenbaringer, visjoner, inkarnasjoner eller djevelseke besettelser, risikerer i dag å bli redusert til uheldig genetisk materiale, uflaks med valg av foreldre og forstyrret kjemi i sentralnervesystemet. ”
Så siterer Skårderud noe Yalom sa til ham da nordmannen besøkte sin berømte amerikanske kollega i Palo Alto, California: ” – En del av de religiøse forestillingene ville vi i dag kalle psykotiske om det var et enkelt menneske som presenterte dem. Men når de deles av en majoritet, når det er konsensus om de samme vrangforestillingene, så er de helt fornuftige og akspterte. Da heter de under eller trosbevis.”
Slik talte altså Yalom.
Skårderud skriver at når Yalom er opptatt av religion ”er det først og fremst fordi han ser på den som et problem. Han er erklært ateist. Han er en ikke-troende amerikaner, frustrert over å leve i et Bush-land hvor skrekkelig mange tror på skrekkelig mye. Slik sett kan han nok lengte etter Skandinavia hvor trosevnene er svakere. Europeisk åndsliv handler ikke minst om den kultiverte tvilen, med store tvilere som Nietzsche, Freud og Ibsen.”
Skårderud gjør en sving innom en europeer som ikke tvilte på religionen, Freuds påtenkte kronprins Carls Gustav Jung, som brøt med læremesteren sin. Skårderud skriver: ”Jung var et fordomsfritt menneske, og han åpnet den unge psykoanalytiske tradisjonen mot det religiøse, mot ånd, mystikk og det okkulte: en troende som selv ikke forfektet noen spesifikk tro. Snarere enn å forfekte noen trosretning som sannere enn andre, var han opptatt av at det religiøse er sant. Troen på det religiøse kombinerte han med moderne individualpsykologi og psykoterapi. Resultatet preger dagens tidsånd. Selvutvikling, uforpliktende åndelighet og modernisert okkultisme går hånd i hånd. Det er faktisk vanskelig å tenke seg et sentralt uttrykk for vår svermeriske tidsånd, den såkalte New Age-bevegelsen uten Jungs bidrag. Han er intet mindre enn en senmodernistisk religionsstifter.”
Om New Age har jeg ikke skrevet noe. Mitt anliggende har vært å gå den tradisjonelle kristendommen på klingen, den som ennå i høy grad preger grasrota i Norge.
Skårderud skriver at Yaloms forfatterskap ikke handler om religiøse spørsmål, ”men behandler de samme temaer som det religiøse springer ut av og kretser om. Slike sentrale temaer er døden, ensomheten og opplevlelsen av meningen med det hele – simpelthen vår eksistens. Man er opptatt av det samme, men bruker forskjellig språk.”
Her ville jeg kanskje heller sagt: Man er opptatt av det samme, men har en forskjellig grunnholdning.
”Religionen tilbyr svar på slike eksistensielle spørsmål,” skriver Skårderud. ”Den tilbyr et fellesskap i troen, en overordnet mening med tilværelsen, og til og med et liv etter døden. Den ikke-troende Yalom, i sin litterære og psykoterapeutiske praksis, tilbyr på sin side ikke noe svar, men et terapeutisk fellesskap for to der noe av målet er å tåle at det kanskje ikke finnes noen svar. At vi til syvende og sist er alene.”
Slik har det også vært i den terapien jeg har gått til, en kognitiv terapi, der målet ikke har vært å finne svar på tilværelsens gåter, men å lose meg gjennom livet ved å lære meg å takle vanskeligheter på dets vei. En slik vanskelighet var at jeg etter hjerteoperasjonen fikk angst for å kjøre bil gjennom tunneler. I Nordby-tunnelen på E6 begynte jeg å hyperventilere, det prikka i fingrene og jeg begynte å kjøre vinglete.
Det enkle trikset jeg lærte meg av en somatisk lege på Moss Sykehus var å kjøre med en brødpose liggende i hanskerommet. Hyperventilering skyldes en panikkreaksjon som gjør at kroppen tar opp mer oksygen enn den trenger. Resultatet kan bli besvimelse. Ved å holde en brødpose foran truten kan oksygenopptaket reduseres. Jeg har prøvd det, og det funker, i all sin enkelhet. Av psykiater Norum fikk jeg det rådet at jeg skulle kaste meg ut i det og utfordre tunnelene. Det gjorde jeg under en biltur på Veslandet, da jeg kjørte alle tunneler som finnes på sterkningen mellom Jølster og Sauda, og kom triumferende gjennom, uten hjelp av brødposen.
Skårderud skriver: ”Yaloms psykoterapeutiske virksomhet representerer, dersom vi setter det på spissen, en anstrengelse for å redusere behovet for tro. Yalom tilbyr altså ikke et fellesskap i troen, men bruker uttrykket fellow travellers – reisefeller om den psykoterapeutiske relasjonen mellom pasient og terapeut. (...) Vi utvikler et fellesskap i en delt visshet om smerten og behovet for å lindre den. Et slikt fellesskap kan være den ikke-troendes trøst.”
Ja, det er en trøst. Min psykiater Norum er ateist så god som noen, utdannet i det gamle DDR, i Øst-Tyskland, og mangeårig medlem av Norges Kommunistiske Parti, som han har holdt fast ved også i særdeles trange tider for partiet.
Om Yalom skriver Skårderud: ”Med sin interesse for eksistensielle temaer har han søkt seg mot pasienter som befinner seg i grensetilstander. Det kan være kreftpasienten, eller den nyskilte.”
De kreftpasientene Yalom har hatt i terapi har vært betydelig mer hard up enn jeg. Det har vært mennesker som har hatt spredning av kreften, og som dermed virkelig har stått på dødens terskel.
Skårderud:”Yalom er i sine bøker forbilledlig i hvordan han selv stiller seg til skue, med egne problemer og behov. Han viser seg selv frem med både forfengelighet og californisk selvopptatthet.”
Slik også med meg, selv om den larkollianske selvopptattheten kanskje ikke kan måle seg helt med den californiske.