Kapittel 35

Sangen om meg selv

 Jeg vil få kritikk for at jeg skriver så mye om meg selv. Trøst finner jeg da i bokhylla, der jeg henter fram Walt Whitmans ”Sangen om meg selv”. Denne boka rommer hoveddiktet i den nord-amerikanske poeten Whitmans verk ”Leaves of Grass” fra 1855, i norsk oversettelse av Per Arneberg, utgitt i Oslo i 1947.

            Whitman åpner slik:

Jeg lovpriser meg selv og synger meg selv,

Og hva jeg dristig gjør skal du også gjøre,

For hvert atom i meg tilhører likegodt deg.

 I forordet skriver Arneberg at Whitman roper på de nye dikterne ”gjennom hvilke den nye kosmiske religion skal oppstå, den som det er diktekunstens hovedoppgave å frembringe, nå da vitenskapen har slått den gamle religion overende.”

            Greide Whitman selv å frambringe en slik ny kosmisk religion? Jeg oppfatter det ikke slik i ”Sangen om meg selv”. Dette lange diktet leser jeg som en livsbejaende hyllest til mennesket og allnaturen og det mangslungne Amerika, mer enn som et skrift som innevarsler noen ny kosmisk religion. Whitman skriver om Gud på en panteistisk måte, der Gud er i alle ting.

            Mot slutten av diktet heter det:

Jeg har sagt at sjelen ikke er mer enn legemet,

Og jeg har sagt at legemet ikke er mer enn sjelen,

At ingenting, ikke Gud, er større for et menneske enn dets

 eget selv.

(...)

At det ikke er noen ting som er så vag at den ikke er et nav for det

                        rullende univers

Og jeg sier til hver mann og kvinne, La din sjel stå rolig og

                        fattet foran millioner av universer.

Dette med ”millioner av universer” forundrer og griper meg. Det er som om Whitman har sett hva som skal komme; at astronomene oppdager at det finnes millioner av galakser – eller øy-universer – utenom vår egen galakse, Melkeveien.

            Han fortsetter:

 Og jeg sier til menneskenes barn, Vær ikke så nysgjerrig

                        når det gjelder Gud,

For jeg som er nysgjerrig etter å vite noe om enhver, er ikke

                        nygjerrig når det gjelder Gud,

(Intet oppbud av ord kan utsi hvor jeg er rolig når det gjelder

                        Gud og når det gjelder døden).

Her kunne jeg kanskje svare: Intet oppbud av ord kan utsi hvor jeg er urolig når det gjelder Gud og når det gjelder døden.

            Men det blir jo en smule dramatisk å si det slik.

            Whitman:

 Jeg hører og ser Gud i alle ting, og dog forstår jeg ikke Gud

                        det aller ringeste,

Heller ikke forstår jeg hvem som kan være mer vidunderlig

                        enn jeg selv.

 Denne siste påstanden om egen vidunderlighet må ha vært en torn i øyet på samtidas geistlige, og vel så alvorlig for dem som Whitmans åpne tilkjennegivelse av sin homofile legning.

Hvorfor skulle jeg ønske å se Gud bedre enn jeg ser ham

                        denne dag?

Jeg ser noe av Gud hver time av de fireogtyve, og også hvert

                        sekund,

Jeg finner brev fra Gud henslengt på gaten, og hvert av dem

                        er undertegnet med Guds navn,

Og jeg lar dem ligge hvor de ligger, for jeg vet at hvor jeg

                        enn går

Vil der punktlig komme nye, alltid, alltid.

Og med deg, Død, og du dødelighetens bitre favntak, er det

                        fåfengt å prøve å skremme meg.

 Jeg finner aldri noen brev fra Gud på gata. Og jeg finner ikke den livsholdningen, det ”det i meg”, som Whitman skriver om.

Det er det i meg – jeg vet ikke hva det er – men jeg vet

                        at det er i meg.

 Så forvridd og svett – rolig og kjølig blir mitt legeme da,

Jeg sover – sover lenge.

 Jeg vet ikke hva det er – det er uten navn – et usagt ord,

Det finnes ikke i noe leksikon, noen ytring, noe symbol.

 Det svinger noe som er mer enn jorden jeg svinger på,

Skapelsen er en venn av dette hvis omfavnelse vekker meg.

 Kanskje kunne jeg si mer. Omriss! Jeg ber for mine brødre

                        og søstre.

 Forstår dere, å, brødre og søstre,

Det er ikke kaos eller død – det er form, enhet, plan – det

                        er evig liv – det er lykksalighet.   

 Fint, men så er det dette at jeg ikke kan tro på noe evig liv. Hva annet kan jeg si enn skål, Walt.

            Fra Kabul kommer plutselig et dødsbudskap, framført i NRK Dagsnytt nå klokka 22.00 mandag den 14. januar,  som slår beina under det livsbejaende som mitt kveldsstudium av Whitman har bygget opp i meg. Journalist Carsten Thomassen i Dagbladet er død etter at han ble truffet av skudd under et Taliban-angrep mot Hotel Serena i Afghanistans hovedstad. Han ble revet bort i meningsløst ung alder, bare 38 år gammel. Vi arbeidet sammen i Klassekampen en kort periode høsten og førjulsvinteren 1997. Jeg tok faktisk over etter ham som redaktør. Etter at redaktør Paul Bjerke var blitt avskjediget i september, og før jeg tok over i midten av oktober -97, fungerte Carsten Thomassen som konsituert redaktør i Klassekampen, i en svært vanskelig tid. Han tok det ansvaret, og ære være ham for det. Da jeg kom, gikk han tilbake i vanlig journaliststilling. Carsten var blant de journalistene som valgte å slutte etter endt oppsigelsestid da jeg hadde tatt over som redaktør av avisa. Jeg prøvde å overtale ham til å bli, for han var et stort, bråmodent journalistisk talent, men han ønsket ikke å bli. Likevel var vi på god talefot i alle år etterpå, og jeg møtte ham seinest under regjeringsmottakelsen for Brasils president Lula på Akershus Slott, der han hadde glemt å melde seg på, men likevel kom inn som representant for pressekorpset, antakelig takket være sitt vennlige og vinnende vesen.

            Borte, nå, og etterlater seg hustru og to små barn, og ute er det svarte natta. Jeg går ut på trappa i januarregnet i Østfold og kjenner sorgen og vreden.

 Norges deltakelse i krigen i Afghanistan er jeg motstander av, men jeg er heller ikke noen tilhenger av Talibans terror mot sivile, virkelig ikke. Nå har denne terroren rammet en mann jeg kjente og respekterte, og som var svært kritisk til Norges rolle i Afghanistan, og jeg fordømmer voldsdåden som tok Carstens liv.

Jeg legger bort Whitman. Av og til er det ingen trøst, likevel, i dikt. Det som for en liten time siden rant gjennom meg som vakkert, skramler nå som et ras av tomtønner, klinkeli-klang-klong, metallisk lyd, nei, det er ikke tomtønner, det er lyden av talibanske tomhylser som spretter på et betonggolv i et hotell i Kabul.

Kapittel 36