Kapittel 34
Gudstjeneste fra Drammen
Det er blitt søndag den 13. januar. Av radioprogrammet i Klassekampen framgår det at NRK P1 kl. 11.03 sender gudstjeneste fra Strømsgodset kirke i Drammen. Jeg bestemmer meg for å høre på denne gudstjenesten mens jeg sykler på ergometersykkelen min. Hvorfor vil jeg lytte? Det er for å få en føling av hva som rører seg i kirkelivet, blant de troende som sokner til statskirken. Hva kan da være mer naturlig enn å lytte til en søndagsseremoni fra en hverdagsby som Drammen?
Ifølge almanakken min, ”Almanakk for Norge for året etter Kristi fødsel 2008,” utgitt av Universitetet i Oslo og beregnet ved Institutt for teoretisk astrofysikk, er det i kirkelig sammenheng Vingårdssøndagen. Dagens bibeltekst er fra Lukas-evangeliet 17, 7-10 ”Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre”.
Før jeg setter meg på sykkelen, noterer jeg at presten som skal forrette heter Dag Arne Roum, og at koret som skal synge er Strømsgodset barne- og gospelkor.
Strømsgodset kirke var for øvrig den kirka dikteren Per Sivle ble begravet fra.
Jeg sykler og lytter. Det blir sagt av en kvinnelig kateket at dagen i dag er Kristi åpenbaringsdag. Dette må være feil. Kristi åpenbaringsdag var 6. januar. Almanakken tuller ikke med slike ting. Men det er en tilgivelig glipp. Barnekoret synger riktig så gildt. Dagens tekst som Roum prediker over er en ganske røff lignelse fra Lukas’ skrift der Jesus sier at en tjener som kommer hjem fra pløying på marka ikke kan vente seg å bli servert mat av sin herre, men må binde opp kjortelen sin, lage kveldsmat og varte opp herren sin før han selv kan få seg mat.
Det virker som om presten ikke føler seg helt hjemme i denne herre-tjener-tematikken, og han skynder seg å tilføye at det er flere ganger at Jesus selv opptrer som tjener for disiplene, og blant annet vasker føttene deres.
Prest Roum minner kirkelyden om at Den norske kirke har en formålsparagraf der det heter at den skal drive misjonerende virksomhet. Han snakker om Madagaskar, der han selv har vært misjonær. Han kommer med et polemisk utfall mot dem som sier at misjon er kulturimperialisme, og viser til at flere norske misjonærer er blitt høyt dekorert av Madagaskars regjering for arbeidet sitt på øya. Roum vektlegger at norske misjonærer har samlet inn gassiske legender og sagn, og dermed bidratt til å styrke det gassiske språket, noe kolonimakta Frankrike ikke gjorde.
Jeg merker meg dette, men tenker også på at de norske misjonærene – iallfall så seint som på slutten av 1970-tallet – aktivt samlet inn og brente figurer laget av folket fordi nordmennene mente disse figurene var symboler på gassisk avgudsdyrkelse.
Roum går så over til å snakke om et prosjekt Strømsgodset menighet driver i Mali i Afrika, og som han tydelig brenner for. Det er et utviklingsprosjekt i regi av Det Norske Misjonsselskap, som delvis er støttet av Norad. En ung mann som har vært i Mali får ordet. Han snakker om et vellykket arbeid som har vært gjennomført for å hindre at kvinner i Mali blir omskåret. Han snakker om brønner og grendeskoler.
Gudstjenesten har vært påfallende lite forkynnende, og enda mindre fordømmende. De synderne som måtte befinne seg i Strømsgodset kirke er ikke blitt tuktet og formant om fortapelsen. Det som har skjedd i kirka i Drammen denne søndagen, Vingårdssøndagen, antar jeg er nokså likt det som skjer i andre kirker på denne dagen. Hvis predikenen i Strømsgodset er representativ for den norske statskirken for tida, er det slik at vekt legges på de gode gjerningene, bistand til de fattige. Verdens dårligdom skal møtes med norsk godhet. Sosialdemokratiets ånd har svevet over vannene i Drammen.
Trosbekjennelsen blir lest, med sitt løfte om evig liv.
Jeg hører ordene ”Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred”. Så toner gudstjenesten ut i barnesang og orgelmusikk og klemt i kirkeklokker.
I boka ”Religion og psykiatri” skriver Irvin Yalom at det ikke er så lett å framstå med sin mangel på tro i dagens USA, der over 80 prosent av befolkningen i meningsmålinger sier at de tror på et liv etter døden. Dette tallet er mye høyere enn i noen annen sammenliknbar nasjon. I Frankrike, Sverige, Danmark, Østerrike, Storbritannia, Nederland, Tsjekkia og Japan svarer mellom 40 og 70 prosent at de ikke tror på noe liv etter døden. Yalom kunne også tatt med Norge på denne lista, siden Norge i denne sammenhengen likner på Sverige og Danmark.
Bare tre prosent av amerikanerne sier at de ikke tror på Gud, mens antallet ikke-troende er 6-7 ganger høyere i europeiske land.
Jeg tenker at det er både i USA og Europa et merkelig misforhold mellom hvor mange som sier at de tror på Gud og hvor mange som sier at de tror på det evige liv. Anslagsvis 17 prosent av amerikanerne tror på Gud uten å tro på noe liv i det hinsidige. Slik er det også i Norge, hvis vi skal tro meningsmålingene som sporadisk dukker opp her hjemme; mange flere tror på Gud enn på evig liv.
For meg detter bunnen ut av den kristne bøtta hvis tro på Gud ikke kombineres med tro på evig liv. Hva skal kristenhetens Gud tjene til dersom han ikke står som garantist for et liv etter døden?
Yalom skriver at han føler seg marginalisert når han som ateist leser om de nasjonale avstemningene om religiøs tro. Samtidig mener han at synspunktene hans avviker svært lite fra de synspunktene som fremmes av det akademiske og terapeutiske miljøet Yalom tilhører.
Det er i USA, som i Norge, en avgrunn mellom åndselitens tro, eller rettere sagt mangel på tro, og den religiøsiteten som finnes i breie lag blant almuen. Det som skiller USA og Norge, er at i USA står den kristne fundamentalismen mye sterkere enn hos oss. Siste skrik i USA er ifølge NRK-programmet Radiofront kristelige filmer på DVD som spår apokalypsen, og som også handler om de stakkarene som ikke kommer sjelelig helskinnet gjennom Ragnarok og som derfor havner like lukt i Helvete.
Takke meg til en gudstjeneste fra Drammen der fortapelsen ikke blir nevnt i prekenen, og hovedpoenget er at vi bør støtte folk i et av verdens fattigste land, Mali. Men også her er det en viss fundamentalistisk undertekst. Det er en grunn til at Det Norske Misjonsselskap arbeider i land som Kamerun og Mali. Islam når den vestlige grensa for sin utbredelse i disse landene, og kristenmisjonens strategi er å forsøke å demme opp for islam i Vest-Afrika.
Ble jeg ikke berørt av liturgien i Drammen, av trosbekjennelsen og Fadervår og kirkebønnen, av salmesang og barnesang? Nei, jeg følte ikke at dette berørte meg. Det fant ikke gjenklang i noen strenger gjemt i djupet av min sjel.
Jeg søker til bibelteksten hos Lukas, i Kapittel17, og begynner med det femte verset:
Det er et sterkt bilde, av troen som kan flytte et tre til havs. Men det griper meg ikke annet enn som et bilde.
Så kommer dagens tekst, vers 7 til 10:
Nei, han vil si: Lag til
kveldsmaten for meg, gjør deg så i stand og vart meg opp mens jeg spiser og
drikker. Etterpå kan du selv få deg mat.
Takker han tjeneren for at han
gjorde det han fikk beskjed om? Nei!
På samme måte med dere. Når dere har gjort alt det som er pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har gjort det vi var skyldige å gjøre”
Etter min smak skulle tjeneren tatt og dengt herren og avsluttet sitt tjenerskap, og dermed blitt en verdig mann. Det vi er skyldige å gjøre, må da være å gjøre opprør mot undertrykkelsen?
Jeg leser de siste versene av Kapittel17:
To kvinner skal male på samme kvern; den ene blir tatt med, den andre
blir tilbake.
Disiplene tok da til orde og spurte: ”Hvor, Herre?” Han svarte: ”Der hvor
åtselet er, vil gribbene samles.”