Kapittel 33
Dødens lange varighet
Han var ikke så bekymret for det å skulle dø, men syntes det var vanskelig å tenke på at døden
varer så lenge.
Den samme tanken kommer til uttrykk i et intervju med psykiateren og forfatteren Irvin Yalom, som jeg leser i internettpublikasjonen ”Salon”. Det er intervjueren, Fred Banfman, som reiser spørsmålet, her i min oversettelse: ”Jeg finner tanken på å dø, på det å ikke eksistere i de neste 5 milliarder år og enda lenger, fryktinngydende. Denne tanken tar pusten fra meg. Kan du tilby noen trøst?”
Yalom svarer: ”Vel, var de foregående 5 milliarder år noe problem for deg? Det forekommer meg at det som hender etter døden virkelig ikke er problemet. Det er en slags fred. Utfordringen for oss er hvordan vi lever mellom nå og da, om vi har mot til å stoppe å fornekte døden, og utnytte den angsten vi føler til å leve mer autentiske, meningsfylte og givende liv.”
Det er en god porsjon snusfornuft i dette svaret, en fornuft jeg deler. Tanken på dødens lange varighet bekymrer meg ikke. Dette er noe som ligger bortenom min fatteevne, bak alle tankens blåner. Det er derimot tanken på selve døden, den konkrete døden, prosessen da livslyset blåses ut, som bekymrer meg.
Selve den gamle ideen om evig liv synes å kræsje mot vår moderne viten om solsystemets og universets varighet. Sola har brent i 5 milliarder år, og har brenstoff – hydrogen – nok til å vare i nye 5 milliarder år. Den vil så utvide seg til en rød kjempestjerne som svir av alle planetene i solsystemet vårt. Dette er så lenge til at det ligger bak vår forestillingshorisont.
Den gangen man tok Bibelens ord bokstavelig og trodde det var gått 6000 år siden alle tings skapelse, var det naturlig å tenke seg at det ville gå nye 6000 år til alle tings opphør. Et slikt tidsspenn på 12 000 år kan vi greit forestille oss, og det gir rom for tanken om ”evig” liv innenfor en bestemt tidsramme. Nå som vi vet at solsystemet vårt vil vare i 5 milliarder år, og universet mye, mye lenger, blir tanken om et evig liv, med en slik nesten uendelig tidshorisont, absurd.
Hva skal de evig levende gjøre i Himmelen, eller for den saks skyld i Helvetet, i alle disse årmilliardene? Det eneste trossamfunnet som jeg kan se at har tatt tak i denne problemstillingen og forsøke å gi et svar, er Jehovas vitner. I sitt materiell forklarer de at det slett ikke vil bli kjedelig i evigheten. Billedmessig framstiller vitnene paradis som en hage anlagt etter amerikansk middelklasseskikk, der mennesker kledt etter samme type skikk vandrer fredfylt omkring og snuser på blomstene, eller sitter på en benk i hagens hjørne og spiller sjakk.
For ihuga bridgespillere er det kanskje mulig å tenke seg å sitte og spille bridge i fem milliarder år, og mye, mye mer. For meg blir den tanken et grøss.
I intervjuet, som er foretatt i 1996 da Yalom var 65 år, blir han spurt om følgende:”Når du står foran avgrunnen, hvordan vil du takle det, - resolutt, engasjert, med modig trass, med stoisk ro eller i en ærefrykt foran mysteriet som gjør at du stoler på det guddommelige?”
”Med stoisk ro, vil jeg tro,” svarer Yalom.
”Hva med å føle ærefrykt for mysteriet?”
”Vel, du kan si ’ærefrykt’ i den betydningen at jeg er overveldet av elegansen og kompleksiteten i den måten hjernene våre har utviklet seg på. Og da mener jeg utviklet, og ikke designet. Jeg kan si ’ærefrykt’ her. Men jeg vil skille det fra en slags overnaturlig religiøs tro.”
Jeg deler Yaloms synspunkter, og det er derfor jeg viderebringer dem her. Men jeg vet ikke om jeg kan møte døden med stoisk ro.
Intervjuer Banfman har forberedt seg til å møte ateisten Yalom ved å lese et intervju med antropologen Ernest Becker, gjort av Sam Keen da Becker lå for døden med kreft, bare 49 år gammel, i 1974. Becker hadde året før gitt ut boka ”Denial of Death” som gjorde ham berømt og ga ham en Pulitzer-pris. (For mer informasjon om Becker tillater jeg meg å henvise til internett.)
Banfman sier: ”Becker viser i ’Denial of Death’ at han har liten tiltro til realiteten i de religiøse trossystemene.”
Yalom svarer at han er enig i hvert ord Becker sa om dette.
”Men,” sier Banfman, ”helt på slutten av Beckers liv spurte Keen ham om muligheten for en overskridelse av døden (”a transcendence of death”). Og Becker sa ’Jeg må si meg enig i at en overskridelse av døden, symbolsk eller i et perspektiv som omfatter hele universet, kan være meget reelt.’ Han lot døra stå åpen for at det fantes en virkelighet som overskrider erkjennelsens grenser.”
Yalom svarer: ”Vel, jeg tror at han på det tidspunktet må ha vært ganske redd, og at ønsket hans om en fortsatt, vedvarende eksistens må ha vært meget sterkt. Og hvis jeg, på mitt dødsleie, omfavner dette ønsket om evig liv, vil jeg ikke ta det som bevis for noe annet enn at jeg er redd.”
Denne redselen på dødsleiet, da man i panikk tyr til en tro man ikke hadde, er noe jeg frykter for min egen del. Den kildrende tanken om evig liv, som man til da har slått fra seg, kan bli noe mer enn kildrende, den kan fortone seg som en kilde, klar og ren.
Det korte liv. Den lange død. Selvsagt skulle man ønske at det var omvendt; en kort død og et langt liv, eviglangt. Men dette ønsket må jeg, nå inspirert av Yalom, bekjempe med mitt rasjonelle ego. Jeg kan ikke, skal ikke, fornekte alt jeg har stått for fordi dødsangsten slår kloa i meg, og jeg ser meg febrilsk om etter utveier for å overskride døden. Jeg må stå på mitt, ellers vil jeg framstå som en hul broder.
Tanken går til min egen fars dødsleie. Han lå på Røde Kors-hospitalet i Oslo med koldbrann i beina. Legene sa at det var hensiktsløst å amputere. Han ville ikke stå over et slikt inngrep. Far spurte meg om han kom til å dø, og jeg kunne ikke svare annet enn at ”ja, jeg tror nok det”.
Han hadde ikke noe nært forhold til sin mor, fordi hun forlot ham og satte ham bort på en gård da han var liten. Han hadde heller ikke noe personlig forhold til Jesus Kristus, iallfall ikke som jeg visste om. Men hans rop der i dødssenga, rop som ble stadig mer kraftløse, var på mamma og Jesus.
Jeg holdt hånda hans til den ble kald.