Kapittel 32
Å stirre døden i kvitauget
I dag, den 10. januar, begraves Terje Johnsen fra Rygge kirke. Han arbeidet i sine siste leveår for kommunen med å tilrettelegge og merke blomsterveiene og kyststien som åpner opp landskapet for vandrere og syklister. Vi møttes i Oslo da jeg begynte med strålebehandling på Kreftsenteret på Ullevål. For også Terje var pasient der og fikk stråling. Han var tydelig merket av sykdommen, ja, såpass dårlig at han satt i rullestol. Da jeg ble lagt inn på Kreftsenteret fordi jeg hadde fått en infeksjon, var også Terje innlagt pasient. Vi så hverandre til lunsj og middag. Da vekslet vi noen hverdagslige ord, noe som var vanskelig for Terje fordi han hadde trøbbel med å snakke.
Så gikk det noen vinteruker, og så var han altså borte.
Jeg kjente ham ikke så godt at jeg vurderer det som naturlig å gå i begravelsen. Dessuten er jeg ingen hund etter begravelser.
Jeg føler et stikk av dårlig samvittighet da jeg kjører forbi Rygge kirke på vei til svømminga, men tenker at det får holde at jeg sender den avdøde en vennlig tanke.
I svømmehallen gjør jeg unna to 500-metersrunder på grei tid, i underkant av 15 og et halvt minutt på hver runde. Det står til liv.
På hjemveien må jeg innom apoteket på Halmstad i Rygge, der jeg er en betydelig kunde. Parkert utenfor apoteket lytter jeg i bilradioen til ”På livet laus”. Astrid Brekken har tatt turen til Palo Alto utenfor San Francisco for å intervjue Irvin Yalom. Jeg sitter i bilen og småhutrer og tenker på heite sommerettermiddager i Palo Alto, der jeg var for å se Brasils landslag spille i innledningsrunden under fotball-VM i USA i 1994.
Brekken må leite litt før hun finner Yalom. Han er ikke i hovedhuset på tomta si. Da hun finner ham, tar den berømte psykiateren og forfatteren henne vennlig imot. Han er i et bygg han kaller ”the cottage”, hytta. Det er arbeidsstedet hans.
En depressiv tanke farer gjennom hodet mitt, det er en velkjent tanke: Tenk om jeg hadde hatt ei arbeidshytte på tomta mi og ikke måttet sitte og skrive i hovedhuset, tenk hvor mye mer produktiv jeg da kunne ha vært. Da skulle det ha blitt romaner i lange baner. En uforsiktig tent fyrstikk kan ha ødelagt mye for forfatterskapet mitt. Det var den fyrstikken som tente fyr på det høye graset rundt hønsehuset bestefaren min hadde fått bygd. Det var et fint hønsehus, på en solid grunnmur. Da jeg overtok Gimle i 1986, sto bare grunnmuren av hønsehuset tilbake. Den uvørne bråtebrannen en gang på 1970-tallet hadde svidd av hele hønsehuset. Hadde det ikke vært for den brannen, kunne jeg ha innredet skrivestue i hønsehuset. Det ville ha vært perfekt. Det ville ha gitt ro og konsentrasjon, det ville ha gitt
den flyten som jeg har manglet i forfatterskapet. Nobelprisromanene fra Hønsehuset! Min forfatterkollega Per Petterson har ei slik skrivestue på småbruket sitt i Aurskog-Høland. Og hva har ikke han oppnådd? Tunge internasjonale litteraturpriser og stjernestatus i USA. Det er ikke slik at jeg ikke unner Per framgangen, men det er nødvendigvis slik at jeg misunner ham den.
Men det var Yalom. Han er født i 1931 og altså godt oppe i syttiåra. Stemmen hans høres yngre ut, og han snakker et behagelig, velmodulert, akademisk amerikansk som ikke høres så fælt og kvakkete ut som amerikansk kan. Jeg vet at han har fått gitt ut flere bøker på norsk, på Pax forlag. Dessverre har jeg ikke lest ham.
Nå snakker han om sin neste bok, som ennå ikke er utkommet. Den heter ”Staring at the sun”, og handler altså om å stirre døden kvitauget, slik Astrid Brekken formulerer det. Bokas undertittel er ”Overcoming the terror of death”.
Yalom sier at det som gjør at vi frykter døden bunner i misnøye med livet, alt det vi ikke har fått gjort.
Dette kjenner jeg meg jo igjen i.
Han bruker et bilde skapt av biologen Richard Dawkins: Se for deg en lastertynn stråle som går langs tidas akse, og som opplyser et punkt på tidsaksen. I det punktet er du. Foran og bak punktet er det mørkt.
Det gjelder, sier Yalom, å leve fullt ut i den tida vi har, i det lyse punktet, og ikke kaste bort tida på det som ligger i mørket foran.
Jeg noterer i notisboka mi.
Yalom siterer den gamle greker Epikur, filosofen som var kritisk til sin tids religiøse lære og som sa at det ikke finnes noe etterliv.
I Brekkens oversettelse lyder Epikur-sitatet slik: Der døden finst, finst ikkje vi, der vi finst, finst ikkje døden.
Vakkert, noterer jeg.
Yalom forsvarer vår menneskelige rasjonalitet. Angsten for døden, sier han, ligger ofte ikke i dagen hos menneskene, men kan gi seg utslag i overdreven religiøsitet eller overdreven materialisme.
Døden blir avlyst når vi gjør sjela udødelig. Det er å unngå å tenke på døden ved å tenke på noe annet.
Vi må søke indre harmoni.
Javisst, noterer jeg.
En pasient sa til Yalom: Siden vi skal dø, er alt meningsløst. Han svarte, med Freud, at å ta inn over seg at en er dødelig gjør livet meningsfullt.
Du kan venne deg til døden ved å tenke på den,
Javel, noterer jeg.
Yalom snakker om filosofene Schopenhauer og Nietzsche, og om eksistensiell terapi. Han bruker et begrep, ”anxiety of nothingness”, som jeg tolker som angsten for ingenting, eller for det store intet.
Det å engste seg for ingenting, vil gi seg uttrykk i fobier. Den vanlige angsten, og ”terror of death”, stor angst.
Han siterer den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera: Det som skremmer oss mest ved døden, er ikke tapet av framtida, men tapet av fortida.
Brekken kommer med et innsmett fra Håvamål: Men ordet om deg aldri døyr.
Det er ment som en naturlig overgang til et begrep Yaolom har laget, ”ripling”, krusing. Det innebærer at vi sender fra oss små bølger som lever videre etter oss.
Han siterer Karen Blixen: Du må prege ditt liv mens du har makt over det, så det ikke lukker seg om deg når du dør. Han siterer Nietzsche: Plagsomme tanker vi har vunnet over kan vi vinne over igjen.
Så sier han noe om en ”win-win-situation” som jeg dessverre ikke får med meg. Det er blitt så kaldt i bilen at jeg må starte motoren. Jeg vil ikke stå rett utenfor apoteket og blåse ut dieselrøyk, så jeg rygger til p-plassens utkant.
Man må prøve å stirre rett på døden for å minske angsten, sier Yalom. Det gjelder å leve et liv som er så bra at det kunne leves om og om igjen, i all evighet.
Det er god, seriøs radio, som jeg gripes av. Da programmet er slutt, er jeg smått fortvila over hvor lite jeg har fått med meg av det. Jeg reiser hjem og søker opp Yalom på nettet. Der finner jeg en presentasjon av boka ”Staring at the sun”, som vil utkomme i februar 2008: ”It helps us undertand that we must come to grips with this paradox; the physicality of death destroys us, the idea of death saves us.”
Dødens fysiske tilskikkelse ødelegger oss, ideen om døden berger oss.
Jeg vet ikke om jeg helt greier å tilegne meg dette paradokset.
På nettet finner jeg foredraget ”Religion and Psychiatry”, som Yalom holdt da han i år 2000 mottok en pris fra The American Psychiatric Association, Oscar Pfister-prisen for viktige bidrag til religion og psykiatri. Yalom sier i innledningen sin til foredraget at han ble overrasket over at han – som er praktiserende ateist – fikk en pris for bidrag til religionen.
Dette fanger min interesse, og jeg printer ut det 27 sider lange foredraget. Mitt under utskrivinga går strømmen, som har vært blafrete her ute de par siste dagene, enda det ikke har vært veldig mye snø eller veldig mye vind. Jeg skriver ut på ny.
Så søker jeg under stikkordet ”Yalom på norsk”, og finner en oversikt over verkene hans i norsk utgave: ”Kjærlighetens bøddel,” ”Da Nietzche gråt”, ”Schopenhauerkuren”, ”Dobbeltspill i sjeledypet” og ”Mamma og meningen med livet”. Siste bok på norsk er ”Religion og psykiatri”, et lite verk på 57 sider, utgitt i 2007 av Arneberg Forlag.
Jeg ringer til Øyvind Arneberg, og får vite at boka han nettopp har gitt ut er basert på foredraget ved prismottakelsen. Jeg forklarer at jeg skriver om religion, om tro og tvil og død, og ber om å få tilsendt et anmeldereksemplar av ”Religion og psykiatri”. Det skal jeg få. Arneberg er lutter velvilje. Han har også ”Staring at the sun” klar i en norsk oversettelse, som han tilbyr å sende meg i manuskript.
På forhånd takk, sier jeg kjekt.
Men jeg må svelge en liten angstklump i halsen. Vil jeg virkelig orke å ta inn over meg en hel bok med en psykiaters oppskrift på hvordan man skal stirre døden i kivtauget?