Kapittel 31
Makt i de foldete hender?
Jeg leser en notis på baksida av Klassekampen der det står: ”Ny psykiatrisk forskning i USA viser at religiøst aktive kvinner har mer stabil mental helse enn de som dropper gudstjenesten, skriver Forskning.no. Ifølge studien er det tre ganger meg sannsynlig at kvinner som har kuttet ut religionen opplever angst eller sliter med flaska enn de som fortsatt deltar i religiøse aktiviteter.”
Dette forskningsresultatet burde ikke være egnet til å overraske noen. I det sterkt religiøse USA, God’s Own Country, er det klart at de som deltar i de religiøse seremoniene står på en tryggere sosial grunn enn de som ikke gjør det. De veltilpassede finner tryggheten, mens de som er dropouts fra kirkesamfunnene ikke har den samme sosiale sikkerheten.
Det er ikke et spørsmål om hva Gud gjør med menneskene, men hva det gjør med menneskene å samle seg for å tilbe Gud. Slik samling gir altså trygghet, det gir et sosialt fortrinn. Da burde vi kanskje alle gå inn for det? Nei, de av oss som tror at premisset for samlingen er feil – at det ikke finnes noen Gud – kan ikke gå inn for samlinger i Guds navn. Da heller angsten og flaska!
I radioprogrammet ”Sånn er livet” på NRK P2 om formiddagen torsdag den 10. januar stiller programleder Jan Birger Arentz spørsmålet om det er makt i de foldede hender, på den måten at de religiøse overlever oss andre. Med seg i studio for å svare på dette har han blant andre Torgeir Sørensen, tidligere prest og nå universitetsforsker i Trondheim. Sørensen driver et forskningsprosjekt i Nord-Trøndelag der han studerer religionen – i dette tilfelle den protestantiske kristendommen – som det han kaller mestringsmekanisme. Noe av det han forsker på er hvordan troen gjør det enklere å mestre livets siste, vanskelige fase, fasen før døden, den terminale fasen.
Klare svar om stoda i Nord-Trøndelag kan Sørensen ennå ikke gi. Han har fire år igjen av prosjektet sitt. Det han kan vise til, er tall fra USA. De som der går til gudstjeneste en gang i uka lever 7 ½ år lenger enn de som ikke gjør det. I den afroamerikanske folkegruppa i USA er forskjellen i levealder mellom kirkegjengerne og de andre enda større.
Heller ikke dette er egnet til å overraske. Den afroamerikanske unge mann som ikke går i kjerka har støtte sjanse enn sin religiøse broder til å bli plaffa ned i et smug i ei bakgate der det omsettes dop. Det er den sosiale forskjellen som skaper ulik levealder, ikke Guds inngripen eller de foldede henders makt til å skape overlevelse. Tanken går til Oslo der levekårsundersøkelser viser at en mann på Vindern på vestkanten lever 12 år lenger enn en mann på Sagene. Det er ikke først og fremst kirkene på Vindern og Sagene som skaper denne ulikheten, men forskjellen i størrelse på lommebok mellom Vindern og Sagene.
”Sånn er livet” går denne torsdagen ikke på dypet når det gjelder religionen som dødsmestringmekanisme. Jeg spår, med betydelig sikkerhet, at forskningen i Nord-Trøndelag vil vise at det er lettere for de troende å dø enn for de ikke-troende. Den som tror at det finnes et liv etter dette i Himmelen, vil lettere kunne forlate jordelivet. Den troende har også støtte i ritualer som den ikke-troende ikke har, og i det støtteapparatet som kirka er.
Da Hans Fredrik Dahl, som jeg tidligere har skrevet om, trodde at han skulle dø, var det ritualene – den siste olje – og den katolske kirkas støttepparat han påkalte for å lindre situasjonen sin.
Gammeldagse dødsannonser rinner meg i hu: ”Sovnet rolig inn i troen på sin Frelser.”
Hva med oss andre, vi urolige, flakkende sjeler som ikke har noe ankerfeste i troen. Hvordan skal vi møte døden?
Radioen lover meg noen ord om dette seinere på dagen, i programmet ”På livet laus” der Astrid Brekken har intervjuet den nord-amerikanske psykiateren og forfatteren Irvin Yalom, under tittelen ”Å stirre døden i kvitauget”.