Kapittel 30

Ingmar Bergman og lyset

 Heldigvis er jeg ikke helt ferdig med boka til Tungesvik ennå. Det er noe han skriver om filmskaperen Ingmar Bergman som jeg har festet meg ved.

            Jeg husker at jeg leste et avisintervju med Bergman for ti års tid siden. Da sa han at han syntes døden var en fornuftig innretning. Akkurat disse ordene, ”fornuftig innretning”, merket jeg meg. Han sa i dette intervjuet ingenting, iallfall ingenting som jeg husker, om noe liv etter døden.

            Ingmar Bergman var født på samme dato som jeg, den 14. juli. Det samme var Isaac Singer, amerikaner av jødisk herkomst og vinner av nobelprisen i litteratur. I fjor, i 2007, døde Bergman i en alder av 89 år.

            Tungesvik skriver om en sterk opplevelse han hadde i påskehelga i 2006: ”Det vart i påskedagane sendt tre fine program i NRK fjernsynet med Ingmar Bergman i hans alderdom. Han fortalde at han hadde tenkt på døden kvar dag gjennom heile sitt liv. Døden er òg eit tema i fleire av filmane hans. Han hadde alltid hatt vanskar med å tala om Gud, men han fann meining i å tala om ’Det eviga i människan’. Det var vist ein filmsnutt med Max von Sydow, der han seier noko om at i kvart menneske er det en helighet, som er noko konkret, noko å halda seg til, noko som består til døden.”

            Jeg fikk dessverre ikke sett disse programmene med Bergman. Snutten med skuespilleren von Sydow må ha vært fra en av Bergmans filmer, jeg vet ikke hvilken.

            Det går også an for en ateist å snakke om det evige i mennesket, det evig menneskelige. Det går også an å snakke om at mennesket er hellig, i betydningen at det bør være hellig og ukrenkelig. Jeg merker meg at von Sydow-replikken, slik Tungesvik siterer den, går ut på at denne helligheten består til døden. Det Bergman ville si i denne filmen kan altså ikke tolkes dit hen at han mente at helligheten består etter døden.

            Tungesvik skriver: ”Bergman hadde tenkt seg mennesket som eit lys som blir tent når me blir fødde, og som blir sløkt når me døyr. Er det slik? spør han.”

            Jeg synes bildet av lyset som blir tent ved fødselen og slukket ved døden er et fint bilde, som jeg gjerne vil holde fast ved. Men Bergman stilte seg altså spørsmålet om det virkelig er slik.

            Tungesvik: ”Han fortalde òg om ei oppleving under ein operasjon han hadde gjennomgått, der han ikkje tålte narkosemiddelet. Han opplevde då at 8 timar var totalt borte frå livet hans.

            Både bildet med lyset og opplevinga på operasjonsbordet fekk han til å undrast: Kan det vera rett dette at frå å vera nokon, er du brått ingenting? Han kom i tvil. Også tapet av ektefellen Ingrid etter 24 års ekteskap fekk han til å tvila. Han hadde følt kvar dag etter at ho døydde for 8 år sidan, at ho framleis var nær. Han kjende hennar nærleik veldig sterkt, og han tenkte: ’Eg kan ikkje oppleva nærleik om ho ikkje finst. Kanskje ho ventar på meg og kjem meg til møtes. Eg har kome til at eg skal møta Ingrid’.

            Slik eg oppfatta han, hadde han lagt sine tankar om det sløkte lyset til side for godt. Det må vera noko etterpå!”

            Jeg har ingen grunn til å tvile på at Tungesvik tolker Bergman rett. I et par radioprogrammer som ble sendt på NRK P2 for et par år siden uttrykte Bergman seg slik som han gjorde i tv-programmene.

            Opplevelsen hans på operasjonsbordet er da ikke så merkverdig? Jeg var i full narkose under hjerteoperasjonen, og disse timene er borte fra livet mitt, i den forstand at jeg ikke har noen erindring om dem.

            Det at vi kan oppleve nærhet til et menneske som er gått bort, ja, det kan vi, i vår tankes verden. Jeg opplever stadig en nærhet til min mor, som gikk bort i 1972, og også til far som gikk bort i 1984. Men sterkest er nærheten til mor. Gutter er sin mors sønner. På sykehuset i Fredrikstad henger et bilde far malte i 1943, som heter ”Min hustru leser”. Det er et portrett av mor, og synet av det bringer henne nær meg. Over senga mi har jeg hengende

et bilde far malte av mor og meg da jeg var liten og nettopp hadde lært meg å stå. På det bildet holder jeg et stearinlys i hånda. Når jeg ser på det bildet, kommer mor og barndommen nær. 

            Den gamle Bergman tenkte seg en gjenforening med sin hustru etter døden. Jeg kan forstå ham. Det er en vakker tanke. Det finnes knapt noen vakrere tanke. Men det er en tanke, bare, tenkt av oss mennesker når vi lengter etter de kjære som vi så sårt savner. Slik lever de savnede i ”evigheten”, i tankene våre. Slik vil jeg leve etter min død for døtrene mine, men det betyr ikke at vi vil sees igjen.

            Jeg kan ikke tro det, enda så gjerne jeg ville det.

            Lyset blåses ut, og det er ikke noe mer. Man lever videre i de nærmestes tanker. Så går det en generasjon eller to, og man er borte fra de levendes tanker, og finnes – siden man nå engang ble forfatter og satte noen bok-spor etter seg - som et oppslagsord i leksikon på papir eller på nettet: Jon Michelet, norsk forfatter (1944 – her må jeg sette et spørsmålstegn, ?).

       Kapittel 29

Kapittel 31