Kapittel 3
Hun vil be for meg
Kjære Jon Michelet!
Sjølv om det er mykje
eg er ueinig med deg i, så er du (reknar med at eg kan seie du til deg?) ein
person eg ser opp til.
Har often tenkt på kva du sa i ein debatt på TV for mange år sidan, då sa
du nemleg: ”Hadde eg ikkje vore ateist, så ville eg ha vore ein
indremisjons-kristen”. Eg kan vel seie det same om meg sjølv, at hadde eg ikkje
vore ein kristen (eg vert vel definert som ein konservativ), så hadde eg vel
vore ateist.
Her er det altså noe som forener oss; holdningen om at skal det være, så skal det være. Enten får en være ordentlig kristen eller så får en være ateist.
Inger skriver:
No har eg akkurat
lese intervjuet med deg i ”Vårt Land” for sist laurdag, og fekk då lyst til å
skrive til deg.
Du minner litt om ein mann frå min heimplass på Sunnmøre, som definerte
seg som ateist heilt til han låg for døden. Då kalla han til seg mange av dei
han hadde diskutert med, og innrømde at han dessverre hadde teke feil.
Her berører Inger en rå nerve i meg. Jeg har tenkt på om jeg, dersom jeg ikke dør brått, men blir liggende for døden, kommer til å avsverge min ateisme og ”komme til tro” så å si i siste lita. Det er et scenario jeg ikke liker tanken på. Jeg liker å tenke på meg sjøl som standhaftig, at jeg står på det jeg tror og det jeg ikke tror. Men jeg har merket meg eksemplene på mennesker rundt meg som forlater ateismen og vender seg til kristendommen etter alvorlig sykdom eller når de føler at døden lurer på dem. Hvorfor skulle jeg være så mye annerledes enn dem?
Jeg har hatt to alvorlige sykdomsperioder i de seineste årene. I 2002 var jeg livstruende hjertesyk og måtte operere inn en kunstig hjerteklaff, en mekanisk aortaklaff. Den 2. juni i år, 2007, fikk jeg diagnosen prostatakreft. Fra 1. oktober til 16. november gikk jeg daglig, bortsett fra i helgene, til strålebehandling på Kreftsenteret ved Ullevål universitetssykehus i Oslo. Kreftpasienter har ulike erfaringer med stråling. Jeg innrømmer gladelig at jeg syntes de 35 stråledagene var en betydelig påkjenning, både mentalt og fysisk.
Når dette skrives vet jeg ikke om resultatet av strålingen har vært vellykket. Det vil blodprøver som jeg skal ta i 2008 vise. Selv om disse prøvene er negative – altså at det ikke er spor mer etter kreften – vil jeg resten av livet måtte leve med den usikkerheten den lumske sykdommen kreft skaper. Da jeg fikk kreftdiagnosen, rykket døden nærmere i min bevissthet og i sikkert også i underbevisstheten.
Men jeg grep ikke etter religiøs tro, og jeg mener bestemt at jeg ikke henfalt til religiøse grublerier. På den annen side; jeg skriver nå om tvil og tro. Hadde jeg kastet eska der brevene fra de troende lå uten å bla gjennom brevbunken, ville jeg kanskje nærmet meg temaet tro på en annen måte.
Inger skriver:
Får inntrykk av i
intervjuet at du skulle ynskje Gud kunne svare deg på mangt og mykje, så skulle
du ha trudd. Du seier ingen ting om at du har eller p.t. les i Bibelen. Dersom
du ikkje har gjort/gjer det, så vil eg anbefale at du må begynne å lese i Det
nye testamentet. Det er på langt nær ikkje alt som er forståeleg, men du kan få
svar på mykje du lurer på likevel ved å lese Bibelen.
Hadde det enda vært så vel! Jeg har lest i Det nye testamentet, uten at jeg synes jeg har fått svar, annet enn i form av besvergelser som ikke beveger meg. Sist jeg virkelig studerte bibelstoffet nokså inngående er riktignok lenge siden. Det var før og mens jeg i 1982 skrev romanen ”Terra roxa” om den kristne jungelmisjonæren Bjørg Songedal som virket og døde i regnskogene i Amazonas i Brasil.
Da denne romanen utkom ble jeg invitert til et debattmøte i Misjonsaulaen til Det Norske Misjonsselskap i Stavanger, der jeg skulle framføre min kritikk av den kristelige misjonen Til ære for meg sang den fullsatte salen like godt, til min enorme forbauselse, Internasjonalen, og det psyka meg nesten ut. Jeg fikk iallfall frysninger. Og synge kan de jo, misjonsfolka.
Det var opplagt at misjonen så på meg som et frelsesobjekt. Jeg måtte stille meg spørsmålet: Nyter jeg det å være et frelsesobjekt?
Det samme spørsmålet måtte jeg repetere da jeg gikk gjennom bunken med brev fra de troende. Nyter jeg den oppmerksomheten jeg får fra den kristne grasrota? Eller enda verre; driver jeg en form for helgardering? Jeg framstår som ateist, men lefler med de kristne for dedt tilfellets skyld at det finnes en Gud og at han (eller hun, eller det) holder øye meg meg?
Jeg later som jeg er en heit søkende, mens jeg i virkeligheten er kald og tom og ikke søker, ikke søker på djupet, bare tøtsjer overflater.
Inger skriver:
Eg forstår heller
ikkje alt i Bibelen, kvifor det og det skjer eller kvifor eg er til osb. Men eg
vil seie det slik at eg er glad eg kan tru på ein Gud som er mykje ”større” enn
meg. Dersom eg (eller dersom det klokaste menneske i verda) forstod alt, så
ville det vere en liten gud eg trudde på.
Hvorfor ville Gud bli liten dersom vi forsto alt? Ville ikke dette nettopp være et uttrykk for Guds storhet, at vedkommende var villig til å dele sin all-viten med oss? Hvorfor må vi holdes i uforstand for å tro på Ham?
De kristne mener at Gud skapte menneskene i sitt bilde. Jeg har alltid ment, og mener, at menneskene skapte sine guder i sitt bilde, og at dette også gjelder for hvordan den kristne guddommen ble skapt.
Hvis jeg tar feil, og den allvitende Gud virkelig skapte oss i sitt bilde, hvorfor gjorde han oss da ikke mer jevnbyrdige med seg sjøl og lot oss besitte en større viten? Hvorfor skapte han oss ikke med et sinn likt sitt eget? Tanken på den jevnbyrdige Gud har en appell til meg.
Huff, jeg høres ut som en vriompeis og en flisespikker. Er min opposisjon mot tanken om den allmektige Gud noe så banalt som en evig opprørstrang mot autoriteter? Jeg gir heller ordet til Inger:
Eg trur at ein gong
skal eg får svar på ting eg lurer på no, men det viktigaste med kristendommen er
at vi kan verte frelste heilt av nåde. Vi skal ikkje prestere noko sjølve (vi
bør sjølvsagt oppføre oss som folk og gjere minst mulig av gale ting), men Jesus
gjorde det for oss, fordi vi ikkje er fullkomne. Det er også den største
forskjellen på kristendom og andre religionar, for der må du prestere noko sjølv.
Er det her problemet ligger for meg; at jeg ikke kan akseptere nåden, som kommer utenfra, ”fra oven”, men ønsker meg at mine egne prestasjoner skal bane veien til tro? Jeg greier ikke å fatte hva nåden er. Jeg greier ikke å knele og be og si ”se i nåde til meg, Herre, for jeg har syndet”.
Jeg har syndet, mot verdier i meg sjøl, gang på gang. Sånn sett er jeg en angrende synder. Jeg har utnyttet, såret og krenket andre mennesker.Men jeg greier ikke å se at disse syndene er synder mot noen andre eller noe annet enn akkurat disse menneskene.
En liten ting, forresten; jeg er blitt mer varsom med å banne i det siste. Er det et tegn, eller ganske enkelt et uttrykk for at jeg er blitt mer forsiktig i kjeften i pakt med alderen? En enkel årsak kan være den at forfatterlivet er ensomt. Jeg har ingen jobbkolleger rundt meg som jeg kan bli forbanna på og banne til.
Inger skriver:
Den guden eg trur på er ein fredeleg og nådig gud, ikkje slik som Allah, at dersom du døyr i heilag krig, dvs. drep ein jøde eller kristen, så kjem du til Paradis.
Hun forfølger ikke denne polemikken mot islam.
Når dette skrives er feirer muslimene hajj. To millioner av dem er samlet i Mekka for å gjennomgå ritualene i forbindelse med pilegrimsferden dit. Programmet Radioselskapet på NRK P2 har telefonisk kontakt med en norsk muslim som befinner seg i Mekka, iført ett hvitt kledebon uten sømmer. Han er på vei ut til det hellige stedet Arafat i ørkenen for å tilbringe en natt i bønn og forsakelse under åpen himmel.
Ritualene i Mekka – som dette med steinkasting mot et symbol på Djevelen - virker fremmede og fjerne på meg. Men hva ville en muslim fra Indonesia sagt om de julenekene jeg nå har hengt opp på verandaen?
Jeg har kjøpt juletre som skal pyntes. Jeg skal henge opp lys på ei gran ved porten. Jeg følger noen ritualer som er vanlige i kristenheten, og som jeg har fulgt siden barndommen.
Jeg er på dette viset en del av den norske kulturen, har alltid vært det og kommer til å forbli det. Min unnskyldning for ikke å bli slått i jule-hartkorn med de kristne, er at jeg hardnakket hevder at disse heilnorske ritualene er eldre en kristendommen, og at jula for meg er en fest for det tilbakevendende lyset, ikke for Verdens lys, men for lyset fra sola.
Vi sang alle de vanlige julesangene i barndomshjemmet mitt, mens vi gikk i ring rundt treet. Min favoritt var ”Du grønne, glitrende tre goddag.” I likhet med de andre vanlige julesangene har denne sangen et kristent budskap, fordi den sier at stjerna i treets topp er satt der for å minne oss om Gud. I ungdommen knep jeg munnen sammen når disse sangene ble sunget på skolen. Men i voksen alder har jeg sammen med mine egne barn har sunget de kjære julesangene, uten å skjemmes eller føle meg som en hykler, ganske enkelt fordi jeg har oppfattet sangene som en del av tradisjonen. Og så har vi tonet det ned hver gang Gud eller Jeus Kristus blir nevnt.
Det ble fortalt om meg at jeg som ganske liten, etter at vi hadde sunget ”Glade jul”, forlangte å bli tatt med ut bak vedskjulet. Jeg hadde oppfattet sangens tekst om at ”engler daler ned i skjul” som at englene ville dale ned bak vedskjulet, og da ville jeg jo se dem.
Jeg har en vag erindring om hvor skuffa jeg blei da det ikke var noen engler der, bak vedskjulet, og at jeg ble rasende og at jeg grein.
Kanskje denne opplevelsen har preget meg mer enn jeg aner? At denne skuffelsen over at det ikke var noen engler å få øye på har satt seg fast i meg for forfulgt meg siden, og blitt bestemmende for mitt syn på religionens prediken om engler.
Nok barndomsminner!
Inger har en anbefaling til meg om veien å gå:
Dersom du har ynskje
om å ”trenge inn i trua”, så vil eg anbefale deg å begynne å gå på møte (gjerne
i Filadelfia i Oslo og høyre på Egil Svartdahl.)
Svartdahl, det må være pastoren fra fjernsynet. Jeg har kastet et blikk på ham på skjermen noen ganger, uten å bli fanget inn og grepet.
Hvis jeg, med min ateisme i behold, virkelig dukka opp på Filadelfia, ville det jo vekke oppsikt, og antakelig en viss begeistring i forsamlingen. Sensasjon, en sjefshedning er blant oss, har søkt oss!
Når sensasjonen hadde lagt seg, ville jeg sittet der i flokken av troende og følt meg som en inntrenger og en falskspiller.
Eg vil anbefale deg å
lytte til ”konservative” kristne, for mange av prestane i statskyrkja trur jo
omtrent ikkje på det som står i Bibelen. Gelius og fleire prestar og biskopar
hadde passa bedre i Human-Etisk Forbind, der hadde dei gjort ein god jobb.
Gelius må være presten i Vålerenga kirke i Oslo, Einar Gelius. Vreden mot de liberale geistlige deler Inger med mange fra den konservative kristne grasrota i Norge. Det finnes en fundamentalisme på denne grasrota som slik jeg ser det har klare likhetstrekk med fundamentalismen i USA, bortsett fra at vi her i Norge er blitt forskånet for voldelig ekstremisme fra erke-kristelig hold, som væpnede angrep på abortklinikker.
Inger kommer til temaene homofili og abort, og skriver:
Dessutan må ein
skille sak og person, for eksempel i tema som homofili, abort m.m. Media vil ha
det til at kristne er intolerante, fordi dei ikkje har den ”rette politiske
meininga”, og vrir det til at ein dømmer for ekesempel dei homofile. Men det
gjer vi slett ikkje. Vi dømmer saka, men ikkje personen, dvs. at Gud tilgjev
syndaren, men ikkje synda.
Det er en formulering jeg ikke kan huske å ha hørt før; at Gud tilgir synderen, men ikke synden. Jeg blir sittende og gruble på dette. Så må jeg bryte opp, for å utføre noen førjulsærender.
Enda det ikke har falt så mye som ei snøfille, kan det bli en hvit jul her på Østfold-kysten. Mange døgn med stabil kulde rundt fem-seks minusgrader og sjøtåke har ført til at hele landskapet er dekket av rimfrost. Trærne er riktig vakre der de står iført sin hvite, kjølige skrud.
Datoen er den19. desember, og det er onsdag i siste adventsuke. På vei til Vinmonopolet i Moss passerer jeg Moss kirke. Der går en flokk ungdommer i ring rundt juletreet på plassen foran kirka. De holder hverandre i hendene og synger. Aldersmessig ser de ut til å være elever fra videregående. Flere skoleelever er på vei ut gjennom kirkedøra. Her har åpenbart vært julegudstjeneste.
Mine tanker går tilbake til en episode min egen tid på Ullern gymnas i Oslo. Det må ha vært mens jeg gikk på realskolen og var 15 år gammel. Hele skolen var utkommandert til førjulsgudstjeneste i Ullern kirke. Slik jeg husker det var det en plikt å gå. Fravær kunne føre til dårligere karaktererer i orden, oppførsel og kristendomskunnskap. Jeg opponerte mot denne plikten, og gikk knurrende til kirka. Der ble jeg sittende på en av de bakerste benkene og forbanne skolens tvang. Jeg så på meg sjøl som en ikke-troende, og ville ikke ha troen tredd ned over øra.
Ullern kirke vest i byen er godt synlig fra store deler av Oslo. Ofte når jeg ser dette kneisende - og i mine øyne pompøse – kirkebygget tenker jeg på tvangsgudstjenesten den gangen på slutten av 1950-tallet. Den har formet mitt livssyn. Den førte meg i opposisjon til det kirkelige.
Fra polet returnerer jeg til Larkollen, og passerer på vei til den lokale butikken kapellet jeg ble døpt i, som i dag heter Larkollen kirke. Det er ikke en mye brukt kirke, men nå er det aktivitet der. Barn myldrer på tunet foran den vesle, hvitmalte trekjerka. Jeg ruller ned bilvinduet og spør en dame om hva som foregår. Hun svarer at det har vært juleavslutning i kirka for barneskolen på Larkollen.
Javel, tenker jeg, uten å la meg forarge så mye som jeg kanskje burde, som ateist og kirke-opposisjonell. Kirka har ennå et grep på folk og småfolk på stedet der jeg bor. Slik er det, og slik vil det bli i generasjoner framover, selv om det livvssynet jeg står for er blitt mer utbredt enn det var da jeg var ung.
Jeg vender tilbake til mitt gamle hus, som er kaldt og trekkfullt, fyrer på peisen og fordyper meg i Ingers brev.
Eg synes ufrå
intervjuet med deg i ”Vår Land” at du er eni søkande, og eg vil be for deg, og
håpe at du kjem til tru (at du ikkje vil vere ateist for alltid). Du ville ha
vore ein god talar (prest, emissær) dersom du kom til tru.
Hun vil be for meg. Er det nettopp dette jeg la opp til da jeg lot meg intervjue, at kristenfolket som leste intervjuet skulle be for meg? Jeg føler det som om jeg har begått noe sleiperi, at hvis det virkelig er slik at jeg bærer på et hemmelig ønske om bli bedt for, er det et uttrykk for at jeg garderer meg. Jeg framstår som bramfri ateist, men vil gjerne at de troende ber for meg.
Det holder ikke!
Jeg takker Inger for at hun melder at hun vil be for meg, men jeg kan ikke ta imot bønnen hennes. Nå er denne bønnen naturligvis ikke stilet til meg, men til den høyere makt hun tror på. Det jeg mener er at jeg ikke kan ta inn over meg at jeg blir bedt for. Det gjør inntrykk på meg at hun sier det, det kan ikke unnlate å gjøre inntrykk. Men skal det være noen konsekvens i min ateisme, må jeg si at jeg ikke tror på det å bli bedt for.
Eg er framleis medlem
i statskyrkja sjølv om eg heilt tilbake til tenåra har vore nær ved å melde meg
ut, fordi eg ikkje vil vere medlem i ei liberal statskyrkje. Eg er gift med ein
pinsevenn, men eg veit ikkje om eg kjem til å melde meg inn der heller.
Heldigvis er ein ikkje avhengig av kva menighet ein tilhøyrer for å kome til
himmelen.
I løpet av de to årene som er gått siden Inger skrev dette har hun kanskje meldt seg ut av statskirka. Mens Arbeiderpartiet tviholder på at vi skal ha en statskirkeordning, murrer det blant de troende i denne kirka. Saker som abort og homofili utløser protestene, men jeg tror de har en dypere grunn. De virkelig troende føler ikke at de liberale delene av kirka representerer dem i de aller største spørsmål, som gjelder synd og fortapelse og det evige liv i himmelen. De føler at budskapet er vannet ut, det er for dem blitt vassgraut, ikke skarp lut.
Inger avslutter slik:
Dette var berre nokre
tankar. Skulle gjerne ha diskutert med deg dersom eg møtte på deg ein gong.
Helsar deg med nokre ord frå Bibelen (reknar med at du kanskje har ein
Bibel eller nytestament, eller at du iallfall kan få fatt i.) Det står i
Matteus-evangeliet, kap. 18, vers 12-14 og Johannes-evangeliet, kap. 3 vers 16
(les gjerne t.o.m vers 21.)
Lykke til vidare i livet.
I den bokhylla mi der de religiøse skriftene står finner jeg fram ”God nytt – Det nye testamente for mennesker i dag”, utgitt av Det Norske Bibelselskaps Forlag, Oslo 1986. Jeg har også en gammel familiebibel med skinnbind og gullsnitt og gotisk skrift, men den er for kronglete å sitere fra.
Det Inger vil jeg skal lese hos Matteus, er lignelsen Jesus foredrar for disiplene om sauen som gikk seg bort: ”Hva mener dere ? Når en mann eier hundre sauer, og én av dem går seg bort, lar han da ikke de nittini være igjen i fjellet og går på leting etter den som er kommet bort? Og skulle han finne den, sannelig, da ville han glede seg mer over denne ene, enn over de nittini som ikke var kommet bort. Slik vil heller ikke den himmelske Far at en eneste av disse små skal gå tapt.”
Fra Johannes-evangeliet, det er Jesus som i Jerusalem under påskefesten svarer fariseeren Nikodemus, en av jødenes rådsherrer.
Vers 16: ”For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”
Vers 17: ”Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.”
Vers 18: ”Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.”
Vers 19: ”Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket høyere enn lyset, fordi deres gjerninger var onde.”
Vers 20: ”For den som gjør det onde, hater lyset og vil ikke komme til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.”
Vers 21: ”Men den som følger sannheten, kommer til lyset, for at det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.”
Jeg prøver å åpne mitt steile sinn og la disse strenge ordene fra Johannes-evangeliet synke inn i meg. Ja, jeg sitter en god stund og mediterer og prøver å la ordene liksom strømme gjennom meg for å se hva som skjer i ateistens møte med teksten, den som skal være hellig.
Ingenting skjer, dessverre, Inger. Ikke noe ekte, omveltende skjer. Jeg merker at ordene ved gjentatt lesing skremmer meg. Men jeg kan da ikke la meg skremme til tro?
Jeg noterer meg, pedantisk, at både Mary og Inger ville minne meg på det samme avsnittet hos Johannes.
Ute ruger kveldsmørket under en gråværshimmel. Jeg går ut i mørket på verandaen min. Halvmånen skal være oppe, men er ikke å se. Jeg går ut i hagen for å se om jeg kan få øye på månen, og setter tydelige fotavtrykk i rimlaget som dekker graset.
Mørke. Jeg har da aldri elsket mørket?
Kulda går, bokstavelig talt, gjennom marg og bein. Der står jeg, liten, kald og hutrende, omsluttet av mørke.
Jeg går inn og slenger et par kubber på peisen.
Mitt gamle hus er kaldt og trekkfullt.