Kapittel 29

Et foreløpig null-resultat

 Det er blitt tirsdag den 8. januar. Morragruggen etter en natt med urolig søvn karrer jeg meg opp. Det er mildt i været og snøen smelter fort.

 Jeg reiser inn til Kreftsenteret på Ullevål der jeg har time klokka 11.00.

             På venterommet sitter jeg og føler at de andre pasientene som venter der må kunne se hvor anspent jeg er, at jeg er helt skeiv i trynet på grunn av anspenthet. Jeg har tatt Sobril mot uroen i skrotten, og for å greie å takle ventinga, som jeg hater, og tabletten hjelper litt.

            Ventetida blir heldigvis kort. En kvinnelig sykepleier kommer. Hun sier takk for sist og godt nyttår. Jeg tenker at jeg må merke meg navnet hennes, men det blir borte for meg fordi jeg er så nervøs. Dermed har jeg når dette skrives ikke noe navn å nevne henne ved. Det ligger ikke noe nedsettende eller kvinneforaktende i dette, det skyldes bare nervene.

 Hun viser meg inn på et legekontor. Der dukker Dag Clement Johannessen ganske snart opp. Vi kaldpreiker om boka til Tungesvik, som han anbefalte meg å lese, og jeg forteller ham at jeg har ringt Tungesvik.

            Det går bra med ham, sier jeg. Han har en PSA på null-komma-en.

            Dette synes doktoren er hyggelig å høre. Han kjenner Tungesvik fra sin tid som lege på Haukeland.

            Vi snakker om bivirkningene av strålebehandlingen. Jeg blir anbefalt å bruke Imodium i små doser for å få bukt med den hurtige magen og tarmen.

            Omsider sier jeg at jeg er spent på hva min PSA-verdi er.

            Han får opp blodprøveresultatet på dataskjermen. Han sier at verdien min i praksis er null.

            Han smiler.

            Jeg smiler vel også, og er naturligvis letta. Men kanskje ikke så letta som jeg trodde jeg ville bli. Til det er jeg for klar over at det gode resultatet er foreløpig, og at det må nye blodprøver til for å vise at kreften virkelig er strålt bort.

            Med sykepleieren avtaler jeg en ny kontrolltime den 15. april. Da er det gått så lang tid siden hormonkuren ble avsluttet at jeg vil få et PSA-svar som har større gyldighet.

            Ør i knollen tumler jeg ut av legekontoret, og møter livsledsageren min som har kjørt meg inn til Ullevål og ventet på meg i Kreftsenterets kaffebar. Jeg gir henne tegn med tommelen opp, og vi gir hverandre en klem.

            Vi kjører ut av et grått Oslo og tar Mosseveien sørover.

            Jeg holder på å duppe av i bilen, når anspentheten slipper taket. Vel hjemme går jeg og legger meg, og sovner.

            Våkner etter en times tid, ligger dorskt og nyter situasjonen, går ned og noterer i journalen jeg fører: Følelsen av å være kreftfri.

            Det er første gang siden jeg fikk diagnosen at jeg har hatt denne følelsen. Jeg vil ikke påstå at jeg er en lykkelig mann, men jeg har kjent et streif av lykke. Det synes jeg at jeg har fortjent.

            Temperaturen synker i løpet av kvelden til en halv minusgrad, og Vega viser seg på vesthimmelen. Jeg sitter under stjernene og skriver. Så lett til sinns som jeg makter å bli, tenker jeg at det ikke plager meg synderlig at jeg ikke skal leve i evigheten. Jeg har levd her og nå, og lever videre her på jorda enn så lenge. Hva mer kan man forlange?

            Nå er det blitt onsdag den 9. januar, og jeg har hatt time hos psykiateren jeg går til, Dag Norum i Fredrikstad, som er en venn fra barndommen og ungdommen i kunstnerkolonien på Ekely.

            Vi samtalte om null-resultatet, og det at krimboka mi, ”Mordet på Woldnes”, er blitt antatt som hovedbok i Bokklubben Krim og Spenning. De positive ting. Så det negative. Vi samtalte om de urolige nettene mine, og jeg fikk en resept på et mulig botemiddel.

            Jeg fortalte ham om det prosjektet jeg arbeider med nå, ”Brev fra de troende”, om det å fastholde sin ateisme i en situasjon der døden har rykket nærmere.

            Doktor Dag syntes det hørtes interessant ut, og at det var et nytt stoff jeg her nærmet meg i forfatterskapet mitt.

            Jeg sa at jeg var tilfreds med å skrive. ”It is what makes me tick.” Så snakket jeg om den smule angst jeg føler ved at dette skriveprosjektet snart er over, og at jeg ikke helt vet hva jeg skal gå løs på da.

            Det kommer vel opp noe, sa jeg. For jeg har et stort stoff om seilas under 2. verdenskrig liggende. Etter de to bøkene jeg skrev om dette emnet i løpet av siste halvdel av 2006 og første halvdel av 2007 var jeg gått lei av det. Nå kan jeg kanskje begynne på ny frisk.

            Tilfreds? Mer enn noe annet holder skrivinga meg fast ved livet. I de beste stundene gir dette arbeidet meg en følelse av å være tilstrekkelig, et visst velbehag. I min kamp for tilværelsen er det å skrive det første bud.

            La meg skrive som mærra den blinde!

       Kapittel 28

Kapittel 30