Kapittel 28
Anne Grimdalens tro
På tunet er reist eit eige bygg som inneheld gipskopiar av dei fleste av Anne Grimdalens store kunstverk, utandørs der det plassert mange kunstverk i original kringom på tunet, som er eit gamalt, særs vakkert tun på småbruket høgt til fjells i Tokke kommune.”
Jeg har vært der, på Grimdalen, i mine guttedager, på biltur med mor og far. Vi hadde i 1960 fått vår første bil, en Volkswagen boble. Med folkevogna la vi ut på tur til Telemark der far skule besøke kunstnerkolleger. Jeg har dessverre ingen klar erindring om noe møte med Anne Grimdalen. Det jeg husker er hvordan bilen sleit i de bratte bakkene opp fra Dalen til Skafså, og jeg husker regntung granskog i liene. På tunet vi kom til var det, i noe som så ut som en låve, et stort ateliér, som vi gikk inn i. Der var fullt av skultpurer. Kanskje var det ei lita kvinne der, Anne Grimdalen, men jeg er ikke kar om å huske det. Hun levde den gangen, for hun døde først i 1961, bare 62 år gammel. Kan hende var hun ikke hjemme. Kan hende sto min hug så sterkt til en annen Anne, som jeg hadde forelska meg i, at jeg simpelthen ikke reigstrerte denne berømte billedhoggeren Anne, som jo for meg som sekstenåring må ha fortont seg som – for å si det slik jeg ville ha sagt det den gangen – ei gammal kjerring. Det jeg husker er at det var noe spøkelsesaktig over alle de naturtro figurene som sto oppstilt i det mørke ateliéret. Jeg tror jeg husker gipsmodellen av Harald Hardråde, den monumentale rytterskulpturen som er hogd i granitt og plassert på østveggen av Rådhuset i Oslo.
Vi kjørte fra Grimdalen, og dro videre i Tokke for å besøke billedhoggeren Dyre Vaa i Arabygdi. Det husker jeg, for han hadde en iøyenfallende datter, og han og far kom opp i en disputt om den figurative kunsten kontra den nonfigurative – som far representerte – og begge ble heite om ørene, og vårt besøk ble ikke langvarig.
Hans Olav Tungesvik var reserve som stevnetaler på Grimdalen-stevnet 2006 for Kristelig Folkeparti-politikeren Jon Lilletun. Han hadde reservert seg på grunn av sykdom, og meldte avbud. Det var da blitt kjent at Lilletun led av kreft av den vanskelig helbredelige sorten, og han døde høsten 2006.
Min navnebror Jon og jeg møttes ikke ofte i det offentlige ordskiftet i vår lille land. Men en gang barka vi sammen i radiodebatt. Den ble utløst av at det israelske fotballandslaget på grunn av faren for attentater i landet ikke fikk lov av Fifa til å spille kvalifiseringskampene foran VM i Tyskland på hjemmebane i Israel. Lilletun gikk inn for at Israel skulle få spille hjemmekampene i Norge. Jeg mente at dette ikke var noen god idé, at det var et politisk utspill fra pro-Israel-lobbyen i Norge som man måtte motsette seg. Heller enn å støtte Israel så demonstrativt, burde man arbeide for at Palestina skulle bli en stat og få sitt eget offisielle landslag i fotball, som Palestina hadde før 2. verdenskrig. (Slik det ble kom Israel aldri til å spille noen hjemmekamper på Ullevaal.)
Tungesvik talte på stevnet, og i boka gjengir han talen. Han sier om Anne Grimdalen:
”Hennar liv er eit særs talande døme på korleis den som har eit kall og ein plan for livet sitt og ei forankring i livet utanfor seg sjølv, kan påverka livslaupet, veksa og utvikla seg på ein slik måte at ein blir ein formidlar av verdiar.
Anne Grimdalen brukte medvite både medgangen og motgangen til å utvikla seg og veksa. Ho såg alt det ho møtte i livet som ein lekk i Guds plan, at det alt saman kunne tena henne til det gode. Ho møtte mange – ikkje minst kunstnarkollegaer – som ikkje hadde fått den gåva eller lukkast med å setja livet sitt inn i ein slik samanheng.”
Så siterer Tungesvik fra Anne Grimdalens memoarer: ”Eg tykte synd på fleire av kollegaene mine, som stort sett var gode og velmeinande menneske, men så heilt nedfor og hjelpelause i motgangen. Når eg møtte dei, fekk eg slik hug til å gjeva di litt av mi røynsle, for eg hadde ei sterk kjensle av at eg hadde vel opplevd litt meir av både godt og vondt enn dei fleste.”
Disse tankene fikk Anne Grimdalen omsatt i praksis, på den måten at hun samlet venner til oppbyggelige stunder i ateliéret sitt. Tungesvik siterer det hun skrev om disse møtene: ”Det var tydeleg at mange fekk større tru på seg sjølv og livet i det heile, så arbeidet vart meir meiningsfylt og gildt. Og eg merka meg at det som var så vanskeleg for mange, Gud og Guds rike, var noko meir røynleg og praktisk enn dei nokon gong hadde ana. Dei hadde hatt ei kjensle av at desse omgrepa stod for noko laust og utflytande, eit fata morgana – fantasi og fagre draumar. No gjekk det etter kvart opp for dei at det som hadde med Gud å gjera, var ein levande røyndom dei òg hadde rett til å rkena med alle dagar og i alle livsens tilhøve og omskiftingar.”
Jeg blir sittende i tanker om Grimdalens Gud, ”røynleg og praktisk”. Prøver å forestille meg en slik Gud som ble manet fram blant skulpturer på et tun i Telemark, men greier det ikke.
Jeg er visst en altfor primitiv materialist, i den marxistiske betydningen av ordet ”materialist”. Tanken på Gud glipper for meg.
Hvis jeg nå får et dårlig resultat i morgen som svar på blodprøven, må jeg prøve å takle motgangen uten å bli altfor nedfor og hjelpelaus, uten noen Gud å støtte meg til.