Kapittel 27

Telefon til Sunnhordland

 Jeg ringer til Frihamn psykiatriske senter som ligger i Skånevik i Etne kommune i Sunnhordland. En kvinne tar telefonen. Jeg spør om Hans Olav Tungesvik er til stede, og får til svar at det er han. Hun skal sette meg over. Det går bare noen øyeblikk.

            Stemmen i telefonen kjenner jeg igjen fra 1970-tallets radioprogrammer ”Eit kvarter med legen”, og fra tv-innslag fra Stortingets talerstol på 1980-tallet.

            Jeg forklarer hvem jeg er, og Tungesvik sier at vi har visst aldri møtt hverandre.

            Jeg svarer at nei, det tror jeg ikke.

            Jeg forteller Tungesvik at jeg har lest boka hans om kreft, og at jeg vil takke for den boka.

            Han svarer, med den rolige røsten, at det var hyggelig å høre.

            Gratulerer med Kongens fortjenstmedalje i gull, sier jeg. På nettet har jeg lest at han fikk medaljen overrakt av fylkesmannen i Hordaland, Svein Alsaker, under en tilstelning på Skånevik Fjordhotell den 30. april 2007. Nettet gjør at vi mennesker vet ting om hverandre som vi ikke så lett kunne vite før. 

            Han svarer et eller annet beskjedent om medaljen.

            Jeg sier at jeg har latt meg imponere over med hvilken sinnsro han tok imot kreften, og spør om han tror at det kan skyldes at han er profesjonell, i den forstand at han er psykiater.

            Ja, det tror han nok.

            Og så ble du hjulpet av din sterke gudstro, sier jeg, og tilføyer at jeg stundom har misunt ham denne troen, men at jeg stadig har et annet livssyn enn hans.

            Tungesvik sier at også han har sine stunder med tvil, men at han har valgt å tro, å holde fast ved at Jesus er vegen, sanninga og livet.

            Siden du har vært så åpenhjertig om sykdommen, sier jeg, kan jeg spørre hvordan det nå går med deg?

            Han forteller at han nylig har vært til kontroll og at PSA-verdien hans ligger på 0,1.

            Det har altså gått bra?

            Det har gått bra.

            Jeg spør om bivirkninger etter strålebehandlingen, og han svarer at han har hatt problemer med tarmfunksjonen. Jeg sitter med telefonen og nikker, og sier at det samme har jeg, uten at jeg går i detalj. Strålene som skal slå ihjel kreftcellene treffer også tarmene og skaper en viss stivhet i disse. Det er sånt en får venne seg til.

            Vi snakker litt om striden mot norsk medlemskap i EEC og EU. Tungesvik forteller at han var aktiv på nei-sida i forbindelse med begge folkeavstemningene, men kanskje mest i 1972. Jeg sier at det samme gjelder meg, jeg var mest aktiv i syttito.

            Så forklarer jeg at jeg skriver om tro og tvil og kreft, og at jeg kommer til å sitere fra boka hans.

            Han vil gjerne lese det jeg skriver, og vi utveksler epostadresser.

            Atter en gang, takk for boka, sier jeg, og vi byr hverandre farvel.

Kapittel 28