Kapittel 26
En musikers død
Han skriver: ”Då skjedde det eit underleg samantreff. Medan eg sit på venterommet på stråleavdelinga står fjernsynet alltid på, og på føremiddagstid er det mest reprisar som blir sendt. Straks eg hadde sett meg ned, sende dei reprise på Vestlandsrevyen frå føregåande kveld. Ei av dei første meldingane lydde om lag slik: ’Natt til i går døydde den folkekjære Bergens-musikaren Lasse Myrvold av prostatkreft, etter to års sjukdom. Han hadde kome for seint til behandling.’
Oi! tenkte eg, det var ein sterk start på min terapi. Var eg komen for seint, der eg sat? Kva tenkte dei andre som sat omkring meg for sin del?”
Også jeg la, tidlig i september 2006, merke til at musikeren Lasse Myrvold var død av prostatakreft. Det jeg særlig merket meg, var at han var såpass ung, bare 53 år gammel. Jeg hadde til da tenkt at prostatakreft er de gamle menns sykdom.
Denne høsten hadde jeg registrert at jeg hadde fått mer trøbbel enn vanlig med vannlatingen. Jeg regnet med at det skyldtes en aldersbetinget, naturlig forstørrelse av prostatkjertelen, og funderte på om jeg skulle kjøpe en av de naturmedisinene som finnes på apoteket og som kan lindre prostatabesvær. Plagene var imidlertid ikke så store at jeg tok meg bryet med å skaffe medisin. Tanken på at jeg kunne ha prostatkreft slo meg ikke.
Det ville da også ha vært statistisk usannsynlig at jeg i løpet av få år skulle få både livstruende hjertesykdom og kreft.
Siden jeg ikke er så interessert i moderne populærmusikk, visste jeg ingenting om Lasse Myrvold. Likevel gjorde dødsfallet hans inntrykk. Jeg hadde hørt det samme som legen Tungesvik, som skriver: ”Både i og utanom medisinske krinsar blir det ofte sagt om prostatkreft at det er ein sjukdom folk døyr med, men ikkje døyr av. Lasse Myrvold er nok eit av prova på at denne teorien ikkje held i praksis.”
Tungesvik kom seg gjennom strålebehandlingen uten særlige bivirkninger, og skriver: ”Det einaste eg merkar når med no er komne heilt mot slutten av dette første halvåret, er at eg på grunn av strålebehandlinga blir litt snarare trøytt. Eg synest det er bra med ein ekstra strekk ein gong gjennom dagen (...) At eg i tillegg får litt meir trim om natta, er knapt verdt å nemna, for det høyrer jo òg alderen til. Det er eit velkjent faktum at stråling også kan irritera blæra.”
Så pigg er var han at han fikk lånt et kontor i Bergen der han kunne ta imot psykiatriske pasienter som soknet til Frihamn-senteret i Skånevik.
Han skriver i etterordet til ”Når kreft gir kraft”: ”Halvåret er over. Me er komne langt ut i oktober og den 39. og siste strålebehandlinga er gjennomført. (...) Om effekten av behandlinga veit me lite. Det får eg tidlegast vita noko om ved første kontroll ved kreftavdelinga om tre månader. Men det er ikkje usannsynleg at eg veit like lite om langtideffekten etter den kontrollen òg.
Utfordringa er å læra seg til å leva trygt med det utrygge og usikre. Det trur eg skal gå bra. I så måte får eg støtta meg til det psykiaterkollega og leiar for Hypokonderklinikken på Haraldsplass diakonale sjukehus i Bergen, Ingvard Wilhelmsen, seier: ’Husk at livet er et usikkert prosjekt.’
I ein sluttrapport for ein pasient eg hadde tilvist til han, skreiv han: ’Hun kommer tilbake til ny time om noen uker for å sjekke videre om hun er villig til å være dødelig.’
Arbeidslyst, arbeidskraft og arbeidsglede har vore uforstyrra av diagnose og behandling dette halvåret. No vender eg tilbake til vanleg arbeid og ’full drift’ på Frihamn pyskiatriske senter. Arbeidsoppgåver vil det ikkje bli mangel på (...) Eg kjenner meg rikare på livserfaring og er etter mi eiga vurdering betre budd til å møta menneske i livskrise enn eg var før 30. mars 2006.
Takk for fylgjet.”
Ja, jeg takker for følget. Det har vært lærerikt.
Den følelsen Tungesvik hadde av at han kanskje var kommet for seint hadde jeg også
da jeg for første gang stilte til undersøkelse på Kreftsenteret på Ullevål 26. juni 2007.
Følelsen skulle forfølge meg tvers gjennom strålebehandlingen, som varte fra 1. oktober til 16. november, gjennom og rekonevalesensperioden som varte fram til utgangen av desember, og fram til denne dag, som er den 7. januar 2008. I morgen, tirsdag, skal jeg til første kontroll på Ullevål etter strålinga. Jeg vet at denne kontrollen ikke kan gi noe definitivt svar på om jeg er kvitt kreften. Til det er det for kort tid siden jeg avsluttet hormonkuren. Hvis jeg har en så lav PSA-verdi som jeg håper at jeg har, nær null, kan det skyldes ettervirkningene av Casodex og Zoladex.
Hvis jeg derimot, til tross for hormonpreparatene og til tross for den intensive strålekuren, har en for høy PSA-verdi, ja, da er god råd dyre.
Jeg er spent og anspent.
Jeg bestemmer meg for å ringe en telefon til en proff.