Kapittel 25

Kristelig medieimperialisme!

 Vårt Land har tidlig på nyåret i 2008 bekjentgjort at  Mediehuset Vårt Land, gjennom datterselskapet Mentor Medier, har kjøpt nyhetsmagasinet Ny Tid.

            Så har altså den kristne avisa kjøpt den gamle SV-avisa. Sånn kan det gå, og det ergrer meg. På et utklipp om saken fra Klassekampen den 3. januar har jeg rabla ”kristelig medieimperialisme!”

            Like før jul sikret Vårt Land seg utgiverretten til avisa Le Monde Diplomatique, som er avisa for den gruppa Norsk Dusteforbund i sin tid kalte ”highbrowene”, i motsetning til ”lowbrowene”. Le Monde Diplomatique skal, med Vårt Land som eier, fortsatt distribueres som bilag til Klassekampen. Deretter slo Vårt Land kloa i Ny Tid. I sannhet er det en annerledes medieverden vi lever i nå enn midt på 1970-tallet da Ny Tid så dagens lys.

            Avisa ble startet som organ for Sosialistisk Venstreparti i 1975. Den utkom, i likhet med Klassekampen, som ukeavis. Fra første stund var det et konkurranseforhold mellom avisa til SV og avisa til AKP. Selv var jeg lørdagsspaltist i Klassekampen, og denne avisas mann. Det må nøkternt kunne konstateres at Klassekampen slo Ny Tid i konkurransen. I 1977 ble Klassekampen dagsavis. Ny Tid greide aldri å gjennomføre et slik kvantesprang. Som SVs avis hadde Ny Tid et mye større leserpotensiale enn AKP-avisa Klassekampen. Men dette potensialet greide Ny Tid ikke å hente ut.

            Både dagsavisa Klassekampen og ukeavisa Ny Tid ble på 1990-tallet formelt redaksjonelt fristilte fra eierpartiene. De to avisene skulle begge være aviser for venstresida, og Klassekampen markerte dette med å sette ”Venstresidas dagsavis” som motto ved siden av logoen.

            Da jeg tok over som redaktør i Klassekampen i oktober 1997 – og det er en lang historie som jeg ikke skal fortelle her – solgte AKP en vesentlig del av aksjene sine. Internt i avishuset Klassekampen drøftet vi mulighetene for å få til en sammenslåing av vår avis og Ny Tid, med det perspektivet at Klassekampen som dagsavis ville være den overlegne parten og i stand til å sette dagsordenen i en slik fusjon. Spørsmålet om sammenslåing ble et offentlig spørsmål gjennom debatt i Klassekampens spalter og på nettstedet KK-forum. Jeg møtte Ny Tids redaktør Anne Hege Simonsen i en radiodebatt på NRK, der temaet var et mulig samarbeid mellom de to avisene. Jeg stilte meg positiv til tanken, mens Simonsen avviste den og la den død.

            Kanskje var det bra at det gikk som det gikk. Det er ikke sikkert at synergieffektene ville blitt særlig store. Begge avisene hadde ved 1990-tallets slutt en skranten økonomi. Å slå sammen to konurstruede aviser med innebygde gamle politiske spenningsforhold, ville vært et høyrisikoprosjekt.

            Gjennom en stor aksjekampanje i 1998 greide vi å berge Klassekampen gjennom krisa. Abonnenttallet begynte å øke. I mine to siste redaktør-år, 2001 og 2002, gikk avisa faktisk med overskudd.

            Ny Tid forsatte å hangle videre, og det var for meg alltid en gåte at SV ikke ville satse mer på dette avisprosjektet. Gode redaktører og gode journalister var ikke nok. Det måtte kampanjer til for å berge Ny Tid, og slike kampanjer for fulle mugger ble ikke iverksatt.

 Enden på visa ble at Ny Tid, til tross for SV-veteraners sterke kritikk, ble solgt til forlaget N.W. Damm & Sønn AS på tampen av 2005. I januar 2006 ble Ny Tid relansert av Damm som uavhengig nyhetsmagasin. Opplaget var på slutten av 2006 kommet opp i 9258 eksemplarer. Produktet var etter mitt skjønn lesverdig, men ujamnt i kvalitet og uten veldig klar politisk brodd.

            Selv om Ny Tid ble en opplagsvinner, var økonomien innhul. I 2006 tapte avisa 16 millioner kroner, og tapene fortsatte i 2007.

            I juni 2007 fusjonerte Damm, eid av danske Egmont, med Cappelen, eid av svenske Bonnier. Det lå i kortene at det fusjonerte forlaget kunne finne på å kvitte seg med underskuddsprosjektet Ny Tid.

            Så ble det altså Vårt Land som – overraskende for de fleste av oss – fikk tilslaget og kjøpte Ny Tid for en billig penge. Redaktør Martine Aurdal valgte å gå av. Selv om jeg aldri var Ny Tids mann, føles det som en medieskanse er gått tapt.

            Anders Horn var redaktør av Ny Tid fra 2001 til 2005, før han gikk til en stilling som politisk redaktør i Klassekampen under min etterfølger, redaktør Bjørgulv Braanen. Til Dagbladet sier Horn den 4. januar: ” – Jeg har inntrykk av at Vårt Land er profesjonelle eiere, og de kan kanskje hjelpe Ny Tid økonomisk, men det er én ting de ikke kan hjelpe til med, og der er ideologi.”

            Horn mener at dersom Ny Tid skal overleve på sikt, må magasinet gjenfinne en klar politisk identitet og en tydelig radikal sjel.

            Han sier: ” – I ei tid da tro og overtro får større plass i samfunnet, vil jeg mene at det å holde oppe den liberale, nøytrale, venstreorienterte og antireligiøse fanen vil være en oppgave for Ny Tid. Det er det vanskelig å se for seg nå.”

            Ja, det er det virkelig vanskelig å se for seg.

 Magne Lerø, som er redaktør i Vårt Land-husets blad Ukeavisen Ledelse, tar også over som redaktør av Ny Tid. Han sier til Dagbladet at han lover at magasinet ”skal ta radikale standpunkt og provosere ’the establishment’ i samfunnet.” På spørsmål om hvorvidt eiernes kristne ståsted vil bli synlig i spaltene, svarer Lerø at det ikke kommer til å skje.

Den som lever får se.

Det er iallfall umulig å ikke sitte igjen med en følelse av at det radikale Norge har tapt et lite slag, og med en liten angst for at det kristne livssynet skal kunne breie seg mer – og mer uimotsagt! -  i mediene enn det har gjort.

Nå er det urettferdig og en overdrivelse å kalle Vårt Land under sin driftige leder Helge Simonnes for en imperialist. Til det er Mediehuset Vårt Land for lite - i forhold til løven Schibsted er det ei lita mus - og moderavisa sliter som andre papiraviser med fallende opplag og truet økonomi. Det er forståelig at Simmones ønsker å foreta strategiske manøvrer som kan sikre avishuset flere bein å stå på.

Jeg har forresten selv gått i allianse med Vårt Land og Simonnes ved en anledning. Da dannet Dagsavisen, Nationen, Vårt Land og den erkekristne avisa Dagen i Bergen sammen med Klassekampen et forum for riksdekkende, meningsbærende aviser. Dette forumet, som valgte Dagsavisens redaktør Steinar Hansson (tidligere redaktør av Ny Tid) til leder, hadde som oppgave å kjempe med daværende kulturminister Anne Enger Lahnstein for å unngå planlagte kutt i pressestøtten. Det lyktes vi bare delvis med, men kuttene ble ikke dødbringende for noen av de samarbeidende avisene.

            En slik taktisk avisallianse for strid med myndigheten var riktig og smart, situasjonen tatt i betraktning.

            Hadde noen den gangen, like før årtusenskiftet, sagt til meg at Ny Tid ville ende hos Vårt Land, ville jeg avvist det med en skoggerlatter.

            Hva blir den neste overraskende manøveren på avisfronten? Klassekampen ser ut til å stå relativt støtt i alle deler av landet, selv om framgangen i abonnementstall ikke gjenspeiler seg i tilsvarende økonomisk framgang. Fagforbundet og Oktober og Pax Forlag har kjøpt seg inn i avisa, etter et nytt AKP-nedsalg. Dagsavisen har greid å stabilisere opplaget sitt sånn noenlunde, og har fått en skare trofaste abonnenter i Oslo-regionen. En fusjon mellom disse to avisene ville gjøre dem i stand til å bli en reell konkurrent til Dagbladet på sikt. Men jeg håper og tror at de stevner videre hver for seg.

            Vi trenger mer enn noensinne mediemangfold. Ny Tid under Vårt Land-paraplyen vil kanskje få det tørt og behagelig, men mangfoldet er etter min mening svekket ved dette oppkjøpet.

       Kapittel 24

Kapittel 26