Kapittel 24
Da stjerna vart borte
Jeg blar opp i Edvard Hoems bok ”Kristusfigurasjonar” på den siste teksten, den for 6. januar, trettende dag jul. Dette kapittelet har Edvard kalt ”Da stjerna ble borte”. Det åpner slik: ”Ein stad langt mot aust der to store elvar renn ut i havet, låg byen Babylon i det persiske riket.”
Her slår geografinerden i meg alarm. Alarm! Den historiske byen Babylon lå ikke der Eufrat og Tigris munner ut i Den persiske golf. Babylon lå langt inne i Mesopotamia, landet mellom flodene.
Men dette er pirk.
Edvards tekst handler om de tre vismennene. Han lar dem lese følgende
tekst av profeten Jesaja: Det folket som
ferdast i mørkret, skal sjå eit stort lys! Over dei som bor i skuggelandet, skal
lyset stråla! For eit barn er oss født, ein som er oss gjeven. Herreveldet
kviler på hans aksler. Og han skal kallast: Underfull rådgjevar; Veldig Gud,
Evig Far; Fredsfyrste.
De tre vise menn faller i staver over denne teksten. De har lest om alle krigerkongene og alle krigene. Nå spør de seg: ”Skal det koma ein fredsfyrste no? Da såg dei ei stjerne stige i aust, som skein sterkare enn alle andre stjerner. Dei sto i det store stjernetårnet og sa til kvarandre: - Sanneleg, han må vera fødd, no fredsfyrsten!”
Her er det astronominerden i meg som slår alarm. De tre vise mennene skal jo bryte opp og følge stjerna og til slutt, via Jerusalem, havne i Betlehem. Skal de navigere etter stjerna, må den derfor stå i vest.
Men også dette er utidig pirk.
Edvard lar de tre sale opp kamelene sine og reise på den lange ferden, gjennom mange riker. ”Dei reid om natta og kvilte om dagen, for slik kunne dei heile tida la stjerna vise seg vegen. Dei kom til byen Jerusalem, som ligg i fjella i Judea, for det var kongebyen, og der måtte vel den nye fyrsten vera fødd? Men da dei kom inn i Jerusalem, vart stjerna borte for dei.”
De drar til borgen til kong Herodes, får audiens hos ham og spør om hvor han er, jødekongen som nettopp er født.
Herodes konsulterer spåmennene sine, og de svarer at fødestedet må være Betlehem, for så står det skrevet hos profeten.
Vismennene forlater borgen. Stjerna kommer til syne for dem og lyser for dem helt til de er kommet til Betlehem. Stjerna stanser over et lite hus, og blir deretter borte for dem.
De går inn i huset, og selv en hedning som jeg vet jo hva som der venter dem. Barnet i krybba.
”Og brått sa den eine, som heitte Baltasar: - Der ser eg stjerna! Den lyser i barneauget der!
Og da sa den andre, som heitte Melkior: - Ja! Den same stjerna som har ført oss den lange vegen hit, sjå den lyser i barneauget!
Og den tredje, som heitte Kaspar, sa: - Ja, ja! Der er stjerna! Og der er fredsfyrsten over alle menneske!
Dei gjekk fram og rørte ved barnet, og dei fall på kne. Dei bar fram gåvene sine, gull, røykelse og myrra, og hylla barnet som ein konge.
Og sidan gjekk dei til kvile i herberget, men der hadde dei ein draum.
Ein engel viste seg for di og sa at dei ikkje måtte reise tilbake til Herodes, for han ville gjera ende på barnet, men dei måtte finne ein annan veg tilbake til landet sitt.
Og dei gjorde så, og dei kom aldri tilbake til landet der Fredsfyrsten var fødd. Men dei fortalte om reisa, slik at andre kunne fortelja det vidare, og forteljinga om reisa dei hadde gjort med gåver til Fredsfyrsten, var sjølv ei lysande stjerne, forteljinga om barnet som kom til verad i Betlehem og skulle bera fredens evangelium ut over all jorda.”
Det er en fin historie, og her fint fortalt av Edvard i den store,
bibelinspirerte stil. Men for meg er det
ikke noe annet enn en fin historie, en legende, laget av det mytestoffet som
vi mennesker alltid har omgitt oss med.
Det djupt problematiske for meg med å tenke på den kristne Fredsfyrsten, blir tanken på ufreden som er skapt i Hans navn. Jeg tenker på de kolonialistiske blodbadene i Mellom-Amerika og Sør-Amerika, og i Kongo. Men første og fremst tenker jeg på Europa i det hundreåret som var mitt århundre, det tjuende, som jeg levde mesteparten av mitt liv i, 56 år, (jeg regner nøkternt med å ikke bli 112 år). Det var i dette kristne Europa at to verdenskriger brøt ut. Det går an å si at 2. verdenskrig fikk sin begynnelse allerede ved det ikke-kristne Japans angrep på Mandsjuria i 1931. Men det som gjorde den krigen, som ennå raste da jeg var et lite barn, til en verdenskrig,var at den kristne europeiske stormakta Tyskland gikk til krig og førte krigen på land og til havs, med soldater og marinegaster som hadde beltespenner der det sto ”Gott mit uns”.
I dag kriger det kristne Europa og det kristne USA igjen i Fredsfyrstens navn, på muslimsk territorium i Irak og Afghanistan. I Fredsfyrstens navn holder USA staten Israel oppe, og lar den med sin veldige militærmakt kolonisere palestinsk land.
Jeg har stått sammen med biskop Staalsett og talt mot krigen i Irak. Men jeg hører ikke lenger kirkas folk tale mot krigene, og aldri kritiserer de Israels kolonisering. For meg klinger da det kristne fredens evangelium hult.
Jeg vokste opp i det kristne Norge, men for meg ble kristendommen aldri noen ledestjerne. Den stjerna var borte for meg.