Kapittel 23
I trygge hender
Disse ordene svirra også i lufta for meg ett års tid etter at Tungesvik hadde fått høre dem. Min kreft ble også ansett for å være relativt aggressiv. Allerede den 6. juni 2007 gjennomgikk jeg skjelettscintigrafi på Sykehuset Østfold i Fredrikstad, ved Nukleærmedisinsk laboratorium.
Prostatakreft har den leie egenskapen at den kan spre seg – via lymfestystemet, såvidt jeg har forstått - til ryggraden. Scintigrafien består i at man får en sprøyte med et radioaktivt stoff, som ikke er det minste skadelig. Så skal man i fire timer drikke en masse vann, som fungerer som kontraststoff. Etter å ha drukket og pissa i vilden sky, blir man kjørt på en havltimes lang ferd gjennom maskinen som tar bilder som viser om det er spredning eller ei.
Bare ti-femten minutter etter at jeg hadde passert gjennom maskinen, kom legen Modalsli, som ved siden av sin private praksis i Moss også tjenestegjør på sykehuset i Fredrikstad, og ga meg den uhyre gledelige beskjeden at det ikke var funnet noen spredning av kreften.
Det var i Fredrikstad jeg i 2002 gjennom en ultralydundersøkelse fikk konstatert at det var noe fundamentalt gærn’t med hjertet mitt. Det var i Fredrikstad jeg tok biopsien som viste at jeg hadde kreft. Nå fikk jeg, mot normalt, en glad helsemelding i Plankebyen.
Jeg feiret dette med et bad i Botnerbaugen, der sjøtemperaturen nå var steget til 18,5 grader.
Tungesvik skriver: ”Meldingane gav rom for mange tankar. Alt som skulle skje vidare vart avklåra på eit par-tre veker. No var det berre å stå på med medisinen 6 månader fram til 7-8 ukers strålebehandling på ettersommaren. Løpet var lagt, og eg kunne med full kraft gå inn i yrkeskvardagen og dei terapeutiske utfordringane på Frihamn-senteret, og dei er store.”
Vi fikk samme type medisinering, han og jeg. Tungesvik nevner ikke navnet på preparatene. Det anti-testosteron-hormonet jeg fikk het Casodex, og depot-preparatet fikk jeg i form av to sprøyter ved navn Zoladex, som hver har en langtidsvirkning gjennom tre måneder.
Tungesvik nevner heller ikke hva denne typen hormonell hestekur gjør med manndommen. Det behøver ikke være noen form for puritanisme som gjør at han ikke går inn på dette emnet. Den som får konstatert prostatakreft får – iallfall i første omgang - annet å tenke på enn potensen. Hva det gjelder i første omgang er å overleve, så får det gå som det vil med forplantningsevnen. Ved 70 og 63 års alder er ikke denne evnen lenger så betydningsfull som den engang var. Det nytter ikke å gå rundt og henge med hue’t fordi det er noe annet som henger. Man kan føle sin manndom krenket, javel, men det var ikke en så stor sak for meg som det ville ha vært bare få år tidligere.
En fordel hadde Tungesvik framfor meg, og det var at han hadde en fast jobb å gå til.
Sjelden har jeg savnet det å være fast arbeidstaker et eller annet sted mer enn jeg gjorde etter at jeg fikk kreftdiagnosen. Jeg måtte løfte meg sjøl opp etter støvelstroppene for å greie å sette meg ned bak PCen og skrive. Forfatteryrket er et ensomt yrke. I juni 2007 kjentes det mer ensomt enn noensinne. Men jeg hadde ikke noe annet, og klorte meg fast ved det.
”Eg var frå første stund fri for biverknader av medikamenta eg inntok,” skriver Tungesvik. Det samme kan ikke jeg si. Det doktor Dag Clement Johannessen, som foreskrev medisinene, sa til meg var at jeg måtte forvente å få det som en kvinne i overgangsalderen. Nå kan jo ingen mann vite akkurat hvordan det føles. Men hetetokter er et vanlig symptom, og jeg fikk hetetokter.
Andre ganger var det bare som om jeg rødma. Dette skjedde som oftest når jeg stoppet opp i den daglige donten og tenkte ”faen, jeg har fått kreft”. Det var en slags skamrødme. Og det var slik at jeg faktisk kjente skam ved det å ha fått denne sykdommen. Ja, skam. Jeg skammet meg over at kroppen min var blitt sjuk på den måten.
Noe av det vanskeligste ved å kreft er å fortelle om det til de nærmeste, til venner og til folk man jobber for, i mitt tilfelle forlagsfolk i Oktober og Gyldendal. Dette satt langt inne hos meg, og jeg klumsa det til og gjorde det vanskeligere for meg enn det egentlig ble da jeg først fikk sagt det.
En annen fordel framfor meg hadde Tungesvik, når det gjaldt å takle kreften og spørsmålet om den mulig nær forestående døden, og det var at han hadde en djup religiøs forankring.
At han tok kreften med så stor sinnsro, kommenterer han slik: ”Eg har kome til at den opplevinga nok også har samanheng med at eg frå tidlege ungdomsår har hatt med meg ei enkel og barnleg Kristus-tru. Det inneber ikkje at eg er fri for periodar med tvil og uvisse, men i hovudsak opplever eg dette som ein trygg grunn i livet mitt. Eg har visst kor eg har mi forankring. Min basis og mitt utgangspunkt har eg knytt til Jesu ord som lyder slik: ’Eg er vegen, sanninga og livet.’”
Faren til Hans Olav var klokker i Skånevik, mora aktiv i Sjømannsmisjonen. Da han var i 14-15-årsalderen, gikk det en kristelig vekkelse over bygda, og han ble med på den. Da han begynte på landsgymanset på Bryne, ble han med i det kristne skolelaget. Da han begynte å studere medisin i Oslo, ble han med i det kristne Studentlaget og Kristeleg medisinarkrets. Og da han valgte politikken, ble det altså Kristelig Folkeparti, som han var stortingsrepresentant for i to perioder, fra 1977 til 1985.
Han skriver at han har praktisert ”dagleg fellesskap om Bibel og bøn i heimen” og at dette har ”gått inn som noko grunnleggjande både i helg og kvardag”. Videre: ”Det å ha eit fellesskap av denne typen ektefellar imellom, ser eg på som ein stor verdi. Det opnar for å dela alt både av med- og motgang ved å setja ord på det i trekantsamtale med Gud.”
Den som mener han kan samtale med Gud har noe jeg ikke har.
”Etter kvart som ein del nære vener har fått vita om sjukdomen, har me òg fått høyra at dei vil ta oss med i sine bøner. Slikt er med og fremjar den indre ro og tryggleik i situasjonen. Me er i trygge hender, same kva som skjer. Dette kjem også fint til uttrykk i mange salmar, t.d. dette verset:
Jeg er i Herrens henner i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler må gå den tunge vei,
Fra himlens høye saler hans øye følger meg.”
Jeg har aldri hatt noen opplevelse av å bli sett fra det høye, av Herren. Det hender av og til at jeg tenker; hva om mor så meg nå? Og at jeg har en følelse av at hun ser meg. Dette er for meg ikke noen religiøs opplevelse – for jeg tror ikke at hun lever videre i Himmelen. Hva er det, da? Jeg tror det er barnet i meg, det som alltid er der, som tenker på mor, sin moders vaktsomme øye, rett og slett.
Trygg grunn. I trygge hender, Herrens hender.
Min grunn er ikke trygg. De hendene jeg har å holde meg til er mine nærmestes hender.
Så gir dette grunn-løse meg kanskje noe annet. Hva skal jeg kalle det? En illusjonsløs frihet. Jeg har ingen Guds myndige skipperneve å holde meg til. Da får jeg ta det som melder av eksistensielle kriser som det kommer. Det er mitt ansvar å takle det. Jeg hjelper meg med noen tabletter mot angst og depresjon. Ellers må jeg face det, som det heter på godt norsk i dag. Jeg er fri til å gjøre det på min måte, det er ingen høyere makt som holder øye med meg og våker over meg. Jeg har ingen illusjon om en utgang fra denne verden til en annen verden. Det er en kjølig tanke. Det er kaldt rundt meg, men i mine tankeklareste øyeblikk kjenner jeg det som en styrke, ikke som en svakhet.
Jeg har også fått en gave, og det er gaven å ikke tro, å ikke tro på noe som det er urimelig å forvente seg. Kanskje har jeg en fordel framfor Tungesvik, i det at jeg står naken overfor universet, og ikke har noen religiøse gevanter å dekke meg med eller noen religiøse ritualer å søke tilflukt i. Kanskje skal jeg ”tenke positivt” om denne min gudløshet, og hudløshet.
Men sinnsroen misunner jeg ham.
Han kom seg greit gjennom skjelettscintigrafien. Så ble det utført det han kaller ”kikholskirurgi” på ham, med tanke på å kontroll av lymefeknuter rundt prostatakjertelen, og eventuell fjerning av disse. Noe slikt ble ikke utført på meg, og jeg håper at det ikke var en doktoral forglemmelse, men at det ble vurdert som unødvendig.
Kikholskirurgien gikk også geit for Tungesvik. Han hadde ingen spredning til lymfesystemet.
Han kunne med friskt mot gå løs på sin kjæreste hobby, hagearbeidet, i løpet av våren, og skriver: ”Då den første månaden var omme etter at diagnosen kreft kom meg for øyra, måtte eg i fullt alvor seia til dei som står meg nærast, at til no har kreft berre gitt kraft og ikkje tappa krefter.”
Selv svømte jeg i sjøen og prøvde å hente kraft fra sola. Det blir sagt at sommeren 2007 på Østlandet var en drittsommer. Men jeg badet, med et par unntak, hver eneste dag, også da temperaturen i Baugen i juli gikk ned mot 16 grader, og et par dager faktisk under 16. Døtrene mine, da de kom på besøk, badet også.
Så forskjellige som Tungesvik og jeg er, noe har vi til felles, og det er gleden over naturens herlighet. Kreften kastet for meg noen milelange skygger over denne herligheta. Og det samme gjorde kråkene som har tilhold i Baugen. Det var ganger, på dager med lite sol, bare noen streif, at jeg var aleine i badebukta. Så fløy kråkene opp, og jeg syntes deres ”kræ-kræ” lød som ”kreft-kreft”, og jeg fikk hetta og ville gå derfra, måtte tvinge meg til å bli sittende på solingsplassen. Så kunne jeg straks etterpå glede meg over noen sommerlige måkeskrik og ternestup. Og så var jeg en dag med mye brennmaneter i bukta uforsiktig og svømte rett på en manet. Det svei forferdelig i trynet. For en stakket stund glemte jeg hele kreften, og kunne si: Takk, du manet, som brente meg og avledet tankene mine!
Tungesvik søkte trøst i bibeltekster og salmer som er kjente og kjære for ham. Han skriver at han 2.påskedag leste dagens tekster ved frokostbordet: ” – mellom anna Davids salme nr. 16, som har overskrifta ’I Guds varetekt’. Der heiter det mellom anna: ’Alltid har eg Herren for auga, han er ved mi høgre side, eg skal ikkje rikkast. Difor er det glede i mitt hjarta og jubel i mi sjel, ja, jamvel lekamen kan vera trygg’. Dette var ord som høvde for meg. Jamvel lekamen kan vera trygg. Det er jo der kampen står hos meg no. Sant å seia tok eg orda til meg, og eg slår meg til ro med at dei gjeld for meg som for David.”
Legemet mitt kan ikke være trygt. Kampen står om legemet, og jeg har ingen Gud ved min høyre side som kan gjøre meg urokkelig og spre glede i hjertet og jubel i sjela.
Nei, det er ingen jubel. Men det finnes i meg iallfall en seig vilje til å holde fast ved livet og arbeidet, og på en god dag uten for mye bekymringer kan jeg smile, et skrått smil, kanskje litt matt, men dog.
Søndag den 30. april fikk Tungesvik høre en salmetekst under gudstjenesten i Skånevik ”- som var midt i blinken. Den velkjende Davids 23. salme har nokre flotte setningar: ’Han gir meg ny kraft.’ ’Han let meg liggja i grøne enger.’ Eg skjønar kva han siktar til.”
Jeg har ingen Gud som kan gi meg ny kraft. Når jeg legger meg i den grønne enga – den vesle grønne sletta ved badebukta – er det meg selv som lar meg ligge der.
Tungesvik framstår – takk og lov – ikke som en mann uten tvil. Etter at han har skrevet om den sterke opplevelsen av Davids 23. salme, skriver han: ”Jamvel om eg ofte har hatt behov for å seia med far til den sjuke guten i Markusevangeliet: ’Eg trur, hjelp mi vantru,’ så har eg gong etter gong hatt slike einskildopplevingar i glimt som styrkjer ankerfestet og gjev meg ro og tryggleik. Og eg tenkjer: Det eg er oppe i, vil eg få hjelp til å koma gjennom. Uansett korleis utviklinga blir framover og uansett kva sluttresultatet blir. Kjem nedturen, der kreft tappar krefter i staden for å gi kraft, så tar me det om det kjem.”
Fra tvil til tro, altså.
Jeg har ikke noe slikt ankerfeste. Jeg føler ingen ro og trygghet. Men jeg driver da heller ikke for vær og vind! Jeg sitter ved min PC og skriver dette, og skrivinga er et botemiddel mot den evige uroen.
Det har vært et kraftig snøfall her ute, og det snør fortsatt, og det er blitt søndag den sjette januar, trettende dag jul.
Vi har tatt pynten av juletreet, pakket ned stjerna og glassenglene og satt treet ut. Men utelysene, på ei gran ved porten og på en syrinbusk ved verandaen, lar vi henge, tente, for det blir ennå tidlig mørkt og vi trenger disse lysene i mørket.