Kapittel 22
”Når kreft gir kraft”
Det var legen min ved Kreftsenteret på Ullevål, Dag Clement Johannessen, som anbefalte meg denne boka i vår første samtale i juli 2007. Jeg hadde da ikke hørt om Tungesviks bok. Legen mente den kunne ha noe å gi meg, siden Tungesvik gir et optimistisk bilde av hvordan det var for ham å få konstatert kreft og begynne å lære seg å leve med kreften.
Jeg har aldri kjent Tungesvik personlig. Ved to korsveier i norsk politikk var vi allierte, under EEC-kampen i 1972 og EU-kampen i 1994, da vi begge sloss for nei-standpunktet, og vant. Midt på 1970-tallet ledet han Folkeaksjonen mot selvbestemt abort, og da tenkte jeg på ham som en skikkelig vestlandsk mørkemann og syntes det var noe aggressivt over kristeligheten hans.
På baksida av boka presenteres forfatteren og bokprosjektet hans slik: ”Hans Olav Tungesvik, i mange år ein av våre mest markante rikspolitikarar, stortingsrepresentant for KrF, leiar i Noregs Mållag, psykiatar, også kjend som populariserande ’radiolege’ i NRK, har skrive ein høgst personleg ’dagbok’, frå 30. mars 2006 då han fekk ein kreftdiagnose, til han er i ferd med å avslutte første strålebehandlinga seks månader etter.
Tungesvik utnyttar effekten av at han sjølv brått er blitt pasient og ikkje sit som behandlande lege. Han er overraska over at han ikkje kjenner seg redd; i staden opplever han meir audmjukt kva som er viktig i kvardagen.
Tungesvik var så heldig å oppleve ei vellykka behandling, og kunne stort sett halde fram med arbeid og aktivitetar som før. Samstundes er trugsmålet frå sjukdommen der. I rapporten flettar han inn refleksjonar om sitt kristne livssyn, og viser korleis utvalde og tilfeldige bitar frå salmar, popmusikk og litteratur, TV-program, avisoppslag, turar i skog og fjell, møte med andre menneske, stemnetalar og ulike arbeidsoppgåver no står fram i eit uventa og givande perspektiv.”
For meg er Tungesvik i dag en mann det står respekt av, selv om jeg stadig er fykende uenig med ham i spørsmål som abort og homofili, og selv om vi absolutt ikke deler det samme livssynet. Årene som har gått har vel mildnet oss begge.
Han var parlamentarisk leder for Kristelig Folkeparti i Stortinget fra 1983-85. Den autoriteten han fikk gjennom dette kunne han bruke effektivt i den store strid i nittennittifire.
Når jeg nå leser gjennom boka hans for annen gang, etter selv å ha vært gjennom et halvår med kreftdiagnose, slår det meg hvor ulikt vi har opplevd det å få kreft, hvor mye svartere jeg har tenkt på det enn hva Tungesvik gjør. Jeg har kjent meg redd! Jeg må blankt innrømme at jeg misunner Tungesvik at han har et kristent livssyn å støtte seg på. En slik åndelig støttestav som kan brukes til å lene seg på tanken om et liv etter døden mangler jeg.
Tungesvik var sytti år gammel da han fikk konstatert kreft i 2006, mens jeg var på vei til å fylle 63 da jeg fikk diagnosen.
Han skriver i forordet sitt: ”Det er ikkje noko heroisk ved denne boka eller ved forfattaren. Det er ei enkelt skildring av det som har hendt og dei tankar eg har gjort meg etter at eg fekk kreftdiagnose torsdag den 30. mars 2006 kl. 10.40.
Det har vore ei utruleg interessant tid, og ikkje minst ei spennande tid. Livet har gått sin gang som før, med dei fleste dagar fylte av arbeid og anna verdifullt innhald. Og likevel – alt har vore annleis.
Perspektivet har blitt endra. Kvar ny oppleving og hending eg har fått med meg, har blitt meir meiningsfull. Det har blitt endå meir om å gjera å ’vera i stunda’, slik Stanely Jakobsen syng om. Det har blitt klinkande klårt for meg og nærast som eit motto: Livet, det er no!”
Da jeg leste boka sommeren 2007, prøvde jeg å ta lærdom av Tungesvik og tenke at livet det er nå. Det funka faktisk en gang iblant. Men så falt jeg tilbake til triste tanker, og kom heller til å tenke: Døden, den er snart!
For meg var det å få kreft som å havne i en mental berg- og dalbane. Av og til kom jeg til topps og kunne nyte et bad i sjøen akkurat som forrige sommer, da jeg ikke hadde kreft. Andre ganger gikk jeg til bånns i svartsyn.
Jeg leste for eksempel en artikkel i Dagbladet om de bedrete resultatene av kreftbehandling i Norge. Der sto det at 80 prosent av alle som får prostatakreft overlever, i den forstand at de er i live fem år etter at kreften er konstatert. For bare en liten mannsalder siden var overlevelsen ved prostatkreft 50 prosent. Dette med de 80 prosentene burde jo være en gladmelding, men jeg presterte straks å tenke at jeg er nok blant de uheldige 20 prosentene.
Tungesviks jevne mentale kurve og kontinuerlig nærmest gladlynte sinnelag var ikke noe jeg maktet å kopiere. Han var etter at han fikk diagnosen i fullt arbeid som psykiater på Frihamn psykiatriske senter i Skånevik i Hordaland, som han etablerte i 1985 og stadig leder. Selv fikk jeg en sykmelding, som gjorde det mulig for meg å si fra meg eksterne oppdrag jeg hadde påtatt meg, samt si nei til nye oppdrag. Selv om jeg var sykmeldt, tok jeg meg retten til å sitte og skrive, og arbeidet hjemme på skriverommet med den Thygesen-boka som faktisk ble noe av.
I forordet sitt skriver Tungesvik: ”I arbeidet mitt som psykiater har eg mange gonger opplevd å møte menneske som har blitt slått meir og mindre til jorda når dei har møtt sterke livshendingar av ulike slag. Det å få ein kreftdiagnose er for mange ei slik hending.”
Yes, sir!
Tungesvik skriver videre: ”For meg har tida etter diagnosen vore så innhaldsrik, i positiv tyding, at eg har kjent trong til å dela erfaringane mine med andre. Derfor denne boka. I beste fall kan noko av det som her er skrive, vera til hjelp for andre som opplever dramatiske hendingar i livet.
Det viser seg ofte at det er ikkje dei faktiske hendingane som avgjer korleis ein får det i ettertid, men måten ein møter hendingane på. Dei tankane ein gjer seg om det som hender, er såleis viktigare enn dei kjenslene som slår inn straks hendinga er eit faktum.
For meg gjorde hendinga at det første halvåret med kreftdiagnose vart eit rikare halvår enn det ville vore utan diagnosen.”
Kan dette som står i siste setning virkelig være sant? Jeg har ingen grunn til å tro at Tungesvik bløffer om hvordan han opplevde det. Men jeg må ærlig melde at jeg ikke har delt hans opplevelse av det første halvåret med prostatakreft.
Er det nå så galt å av og til henfalle til svartsyn og la kjenslene slå inn og ta styringa? Kan hende er det hos meg, og kanskje andre, en mekanisme som gjør det mulig å gå videre. Jeg har aldri greid å bruke parolen ”tenk positivt!” i alle livets forhold. Man går til bånns, sparker fra og kommer seg opp igjen. Skulle jeg ha fulgt Tungesviks jevne kurve, ville det kanskje vært som å svømme under vann hele tida. Da er det, for meg, bedre å bånne, for så å komme til overflata som en hval og ta til seg luft.
Boka til Tungesvik er ikke en forkynnende bok. I teksten er det mange henvisninger til hans kristne livssyn, og underteksten – det som ligger under de skrevne ordet – er preget av dette livssynet. Men han driver ingen aktiv forkynning, og denger ikke leseren i hodet med bibelsteder.
Tungesvik fikk et forvarsel om at noe kunne være galt da han oppdaget blod i urinen da han måtte på toalettet under en ferjetur mellom Utåker og Skånevik i januar 2004. Det første han da tenkte på var kong Harald og hans situasjon. Høsten 2003 ble det kjent at kongen hadde fått kreft i urinblæra, og det første symptomet han hadde merket var blod i urinen.
Selv fikk jeg ikke noe forvarsel i form av blod i urinen. At noe var galt med meg, kom for dagen gjennom en blodprøve jeg tok for å sjekke PSA-verdien. Den prøven tok jeg fordi jeg merket at jeg hadde problemer med vannlatingen. Den viste at PSA-verdien min var økt foruroligende, og så begynte undersøkelsene som kulminerte med at kreft ble konstatert.
Også Tungesvik tok en slik prøve etter at han hadde pissa blod, men prøven viste normal verdi. Legen hans og en urinveisspesialist, en urolog, antok at blodet i urinen skyldtes en ordinær prostatablødning på grunn av skjøre blodkar, noe som er vanlig hos eldre menn.
Tungesvik slo seg til ro med dette. Tjue måneder seinere får han på ny blod i urinen. Han går til urologen, som tar en nye prøver av det Tungesvik kaller ”svulstmarkøren”. Nå har PSA-verdien hans steget, og den fortsetter å stige. Han blir undersøkt på nytt, og denne gangen med ultralyd og vevsprøve, akkurat slik jeg ble.
Spent venter han på resultatet. Det kommer over mens han sitter på kontoret, meddelt per telefon fra urologen den 30. mars 2006 kl. 10.40: ”Lokal avansert kreft i store deler av prostata, relativt aggressiv form.”
Han skriver: ”Det var ei sterk melding å få. Hendinga var av den typen i mitt minne som då president Kennedy vart skoten. Me hugsar både klokkeslett og kor me var.”
Selv fikk jeg meldinga fra urologen, Øyvind Modalsli i Moss, på mobiltelefonen lørdag kveld den 2. juni. Dagen før hadde jeg vært i begravelsen til min gode venn Tron Øgrim i Store kapell på Østre krematorium i Oslo, som var fullsatt med kø utenfor. Jeg hadde holdt en kort vennetale i begravelsen, noe jeg hadde vært svært nervøs for å gjøre. Det gikk visst bra.
I dagboka mit for 2. juni har jeg skrevet: ”Grått. 12 grader. Rodd 500, sykla 1 mil. Møtt 3 Brødre på Tollstasjonen. Varmen kommer. Skrudd sammen vifte. Reparert porten! Sett Norge-Malta 4-0. Dr. Modalsli. K-diagnose.”
Det var altså en relativt kjølig junimorgen. Jeg rodde 500 tak på en romaskin jeg har, og sykla en mil på ergometersykkelen. Jeg dro ned til Tollstasjonen i Larkollen, som er et feriehjem for tollere. Der møtte jeg en vennegjeng som kaller seg 3 Brødre, og som er det nærmeste jeg kommer å ha en fanklubb. Min nervøsitet etter kreftundersøkelsene, og ventinga på resultatet, greide jeg vel å skjule sånn noenlunde for de tre gutta. Varmen kom, og jeg dro hjem og skrudde sammen en elektrisk vifte jeg lenge hadde hatt liggende, til bruk på soverommet. Så reparerte jeg porten ved innkjørselen, som jeg hadde kræsja inn i med bilen på vinterføre. Jeg så på tv kvalifiseringskampen til fotball-EM mellom Norge og Malta, der Norge endelig løfta seg. Så sto jeg på verandaen med et glass whisky da mobilen ringte. Jeg hadde bedt Modalsli ringe straks resultatet av vevsprøven forelå, og det gjorde han, straks han fikk ledig tid i sitt uhyre travle virke. Det var ikke en sånn melding jeg ventet å få en lørdagskveld, det var ikke en sånn melding man noen gang venter å få.
Når jeg skriver ”K-diagnose”, er det vel i et forsøk på å unngå tabuordet kreft.
Min reaksjon på diagnosen var at jeg stønnet mange ganger i telefonen: ”Å, nei! Å, nei, nei, nei.” Da jeg endelig hadde tatt nyheten inn over meg, gjorde Modalsli og jeg avtaler om det fortsatte behandlingsopplegget.
Jeg måtte fortelle min livsledsager, som kom ut på verandaen, at jeg hadde fått kreft. Det var tungt, men ingen av oss grein. Vi diskuterte hvordan de to døtrene våre og mine to andre døtre skulle få beskjeden om pappas kreft, og ble enige om å vente til jeg hadde greid å få et mer avklaret og balansert forhold til sykdommen, vente en dag eller to.
Og så greide jeg, ved hjelp av whisky og Sobril – og det jeg måtte besitte av sjelelig kraft - å roe meg noenlunde ned.
I dagboka bruker jeg en fargekode. Notater som har med sykdom og legetimer å gjøre blir tusjet over med grønt, treningsøktene med gult og arbeidsøktene med rødt. Ei god uke skal i dagboka se ut som det spanske flagget, mens ei dårlig uke minner om Bolivias flagg.
Uke 22, fram til 2. juni hadde vært spansk, mens uke 23 ble boliviansk.
Hans Olav Tungesvik gjorde, på det han kaller D-dagen, et mer omfattende dagboksnotat enn jeg: ”Det er ein ny situasjon. Eg konstaterer med sinnsro at eg har fått kreft. Det skræmer meg ikkje. Eg har hatt eit rikt og godt liv. Liv og eg har hatt eit samliv gjennom 44 år med nesten berre glede og gode dagar. Me har 5 fine familiar i neste generasjon, og eg har hatt eit meiningsfylt yrkesliv som lege og psykiater. I tillegg har eg funne stor glede og engasjement i politikk, målarbeid, Misjonsalliansens arbeid, Kirkens Familievern, Blå Kors, abortkampen m.m. Eg er takksam både overfor Gud og menneske for alt det eg har fått oppleva. ’Meir eg fekk enn eg hadde fortent,’ seier Vinje, og eg sluttar meg heilt til den utsegna. Eg er veldig glad i livet, og håpar at eg framleis skal få mange gode levedagar. Men alt blir på ein annan måte. No blir kvar ny dag ein nådedag, på ein måte endå meir verdifull og til å ta vare på.”
Jeg måtte kjempe som en løve for å oppnå et minimum av sinnsro, og stoppe å forbanne skjebnen. Jeg ble skremt inn til margen. En forskjell i reaksjonen kan kanskje skyldes alderen. Ved 63 år har man en følelse av at så mye er ugjort. Ved 70 år, tre år etter normal pensjonsalder, har man vel en følelse av at det grøvste er gjort.
Jeg ble rasende ved tanken på de romanene jeg kanskje ikke skulle få skrive, på de arbeidsårene jeg kanskje skulle miste. Noen Gud å takke har jeg jo ikke, men jeg greide heller ikke å takke menneskene, og jeg greide virkelig ikke å si som Vinje at jeg hadde fått mer i livet enn fortjent. Først hjertet, og så fem år seinere kreften. Jeg tenkte på å lese litt i Jobs bok i Det gamle testamenet, men slo denne tanken fra meg. Jobs plager og sykdommer var sendt ham av Herren, og jeg har ingen Herre.
Dagen etter at han hadde fått diagnosen la syttiåringen Tungesvik ut på sin vanlige fredagsjoggetur. Makan til mann!
Men jeg var kanskje ikke så verst jeg heller? I dagboka for søndag den 3. juni står det: ”Sol. 17,9 grader kl. 11.30. Beg. skrive Thygesen. Vassa i Botnerbaugen. Sjøtemp. 13 grader. Skrevet notat Thygesen.”
Ja, jeg gikk og vasset i badebukta. Fram og tilbake på grunna, fram og tilbake. Og jeg gikk hjem og skrev på åpningen til en kriminalroman, og disposisjonsnotater til denne romanen.
Tungesvik skriver: ”Laurdagen var ein vakker vårdag med 7 timars bråtebrenning i hagen og nyttig konstatering av at eg hadde krefter nok. Det var denne dagen eg fann på mitt nye motto til internt bruk: ’Kreft gir kraft’. Det skal gjelda for meg inntil vidare.”
Han tilføyer klokelig: ”Eg reknar ikkje med at alle som får denne diagnosen får nokon sjanse til å kjenna det slik. Tvert om veit eg at mange kjenner at kreftene er i ferd med å svikta alt den dagen dei får diagnosen. Somme får frå første stund høyra at sjukdommen har spreidd seg. Ikkje kan ein då venta at nokon vil tala om at kreft gir kraft. Det ville verka både hovmodig og overmodig om eg ikkje såg det forståelege i at somme misser motet og blir slått ut.”
Mandag den 4. juni skriver jeg i dagboka, som er en journalkalender fra Griegs forlag i Bergen: ”Sol. Svømt 1250 Sarp. I Baugen. Sjø 14,5 grader. Vassing. E.m. på verandaen 23,3 grader. Skrevet Thygesen.”
Fordi svømminga i Badeland ved Sarpsborg om formiddagen gikk nokså teigt, la jeg på distansen fra de vanlige 1000 meterene til 1250. Jeg har i margen på dagboka notert at jeg har ringt Modalsli for å avtale nærmere om en time, og at jeg har ringt til psykiateren jeg går til, Dag Norum i Fredrikstad, for å be om råd for takling av kreften.
Tirsdag den 5. juni noterer jeg: ”Årets første bad i Baugen. 16,5 grader. Skrevet Thygesen.”
Disse dagboksnotatene mine røper naturligvis ikke hele sannheten om hvordan det sto til med meg. Notatene kan også leses som kamuflasje av en sinnstilstand på avgrunnens rand. Men notatene forteller iallfall at livet må gå videre, og at det faktisk gikk videre.