Kapittel 21
En buddhistisk ro
Mannen fra Bærum skriver om boka med sjøfortellinger som jeg ga ut tidlig på høsten 2007: ”Jeg har hatt stor glede av din bok ’Havets velde’, som jeg har lest nå utover høsten. Jeg er en 36 år gammel mann, og lesningen fikk meg nok en gang til å lengte mot sjøen, et liv på havet, - samtidig ble jeg fylt av glede over den helhetlige visjonen som jeg synes du makter å spenne over boka. I mine øyne har du maktet å skape en svært fin fiksjonsfortelling kombinert med dokumentar, alt er jo bygd på fakta, og du er en god historiker.”
Søt musikk dette, i en forfatters ører!
Mannen fra Bærum har særlig festet seg ved et relativt kort avsnitt i bokas begynnelse. Der forteller jeg om min egen erfaring som ung styrmann, den gangen jeg på min vakt på brua om bord i M/S ”Borgland” av Oslo var nær ved å renne i senk en liten fiskebåt utenfor kysten av Costa Rica. Jeg skriver om kapteinen som ba meg styre en kurs som jeg syntes gikk farlig nær land.
”Da synes jeg du støtte an mot noe djupere,” heter det i brevet fra Bærum, ” – en kommentar til vår eksistens her på jorda – hvor naken den i grunnen er – hvordan alt henger sammen – slik man sier; i samme båt. Slik jeg leser deg er du generøst ærlig – forteller om din egen utsatthet som ung sjømann – at du ikke turte korrigere sjefen når han ba deg legge deg så tett oppunder land. Skipperens krigstraumer gjorde kanskje at han la kursen så tett oppunder land (slik jeg tolker deg) fordi (som du nevner seinere i boka) det var en forsiktighetsregel man ofte tok under krigen utifra tanken om at ubåtangrep var sjeldnere nær land. Denne gamle vanen kan ha ligget i mannen som en ryggmargsreflekse (føler jeg du antyder).”
Mannen fra Bærum skriver at han vet noe om dette å ikke våge å si en sjef imot: ”Jeg kjenner godt til dette sjøl, da jeg og har jobbet mye på gølvet, og litt på sjøen, i havfiskerflåten.”
Ser man det,en havfisker fra Bærum!
Han skriver at fortellingen om den vesle episoden med nesten-kollisjonen med fiskebåten for ham til å tenke på Arthur Omre eller Jospeh Conrad. Så står det, i en passasje som virkelig overrasker meg: ”Jeg føler fortellingens novellistiske ballast går på dette med utsatthet, fellesskapet, en slags buddhistisk helhetelig ro og forsoning i fellesskapet på tvers av de klassene som skilte dere, sjøfolkene fra Norge og den lille mannen i sin fiskebåt – i sin fattigdom, men underlagt det samme veldige havet.”
Dette synes jeg er fint sett. Det slår meg at mannen fra Bærum kanskje er buddhist, eller inspirert av buddhismen, og at også brevet hans er et brev fra en troende, en som søker en tro som gir ”helhetlig ro og forsoning”. Jeg vil skrive et svarbrev til ham, et ganske kort takkebrev. Men jeg tror ikke jeg våger spørre ham om han er buddhist, i tilfellet svaret skulle bli nei. Jeg vil heller beholde bildet av buddhisten fra Bærum.
Mannen skriver om det som er hovedtema i første del av ”Havets velde”, tre meksikanske haifiskeres 9-måneder lange drift over Stillehavet i en åpen, liten fiskebåt. Han har festet seg ved sladrepressens stempling og mistenkeligjøring av disse tre heltene fra havet, og skriver om ”hvordan du kobler deg opp mot disse – bygger på dine egne sjømannserfaringer, og gir oss et klokt og riktig bilde av hva som faktisk har funnet sted – noe som ville vært vanskelig for menigmann for å si det mildt. Du har tydeligvis foretatt en større navigasjon gjennom glossy internettartikler, og dette kildearbeidet står det enorm respekt av.”
Takk, takk!
Han skriver: ”Det hadde vært moro om disse fiskerne en gang hadde fått mulighet til å lese boka, men det er vel lite sannsynlig at boka blir oversatt til spansk?”
Ja, det er nok lite sannsynlig. Jeg har fått én bok oversatt til spansk, kriminalromanen ”Hvit som snø”fra 1980, utgitt under tittelen ”Como la nieve, blanca” på forlaget Sirmio i Barcelona i 1990. ”Havets velde” er ingen roman, og det er en særnorsk bok som jeg ikke tror at har de store mulighetene for oversettelse til andre språk. Men man vet aldri. Kanskje bokas første del om de tre meksikanske fiskerne kunne gis ut i Mexico. Jeg skal be forlaget Oktober sondere muligheten for det.
”Uansett,” skriver mannen fra Bærum, ”ville vel disse havets vagabonder befinne seg langt unna bokhandlernes verden, men kanskje ikke likevel... (...) Takk igjen for boka ’Havets velde’!”
Det er slike brev det er en glede å få, og gudskjelov er jeg ikke blitt så blasert at jeg ikke setter umåtelig pris på det. Man ønsker seg lesernes respekt og takknemlighet, og når den kommer er det en lykke, og en kur mot onde, negativistiske ånder, slike som ofte overfaller en forfatter.
Et annet brev som jeg også setter stor pris på ankommer samme dag som brevet fra Bærum. Det er et håndskrevet brev fra han som var kaptein på motortankeren ”Vibit” av Oslo den gangen jeg sto om bord der som jungmann og lettmatros i 1963-64. Hans navn er Jean Cappelen, og han er bosatt i Hafrsfjord ved Stavanger. Han takker meg for at jeg har sendt ham ”Havets velde”, der jeg skriver en del om mitt tankbåt-år på ”Vibit”, og også nevner kapteinen i et glimt fra en orkan utenfor Cape Hatteras på USAs østkyst.
Cappelen og jeg har ikke sett hverandre på de 43 årene som er gått siden jeg mønstret av ”Vibit”. Men vi har holdt kontakten på den måten at jeg i de seinere årene har sendt ham noen av bøkene jeg har skrevet, og mottatt hyggelige svarbrev. Vi var en gang på samme båt, og selv om det ikke hersket noen buddhistisk helhetlig ro der om bord – vi gutta drakk og sloss – er det som om en ring blir sluttet til sin helhet når jeg har denne kontakten med min gamle kaptein.
Jeg greide også, ganske enkelt, via telefonkatalogen på internett, å spore opp min skipskamerat og Sten Myrvang fra Finnskogen som jeg seilte sammen med på ”Vibit”, og som jeg også nevner i ”Havets velde”. Boka fikk jeg sendt til ham på Kongsvinger, der han nå bor. Vi har før jul i 2007 samtalt over telefon, om hvordan det har gått i våre liv etter at vi bega sjøen.
Det er ganske sikkert et alderdomstegn at slikt kontakt med personer fra en svunnen tid på havet betyr så mye for meg. Det ville være å overdrive at påstå at jeg føler et veldig sterkt felleskap ved å knytte disse trådene til min egen fortid, men noe som er godt og rolig føler jeg ved det, og det løfter blikket mitt vekk fra kreften.
Man blir så sørgelig selvopptatt av å få påvist kreft. Da er det bra å få, per brev eller i en uventet telefonsamtale, et pust av andre menneskers liv og levnet, der de sliter med sitt. Brevet, særlig det håndskrevne, har ennå - heldigvis - beholdt sin magi for meg.