Kapittel 20
Ei forvandling av mennesket
På den annen side må jeg, siden jeg ikke tror på noen fortsettelse etter døden, konsentrere meg om det livet jeg har her og nå. Og et slikt liv består – selv for en forfatter som nyter en viss nasjonal berømmelse, og har gitt ut 13 bøker i Tyskland – for en stor del av hverdagslige, enkle gjøremål.
Jeg slår opp på Edvards Kapittel”Femtande desember – Gudsriket imellom oss.” Det handler om forvandling av mennesket. Edvard skriver om Jesus som samler folkeskarer under vandringen sin, og som har et hovedpoeng i det han forkynner; at Guds rike er nær.
Så heter det hos Edvard: ”Men da farisearane spør han når Gudsriket skal koma, kjem han med ei fundamental presisering: Gudsriket kjem ikkje på ein slik måte at ein kan sjå det for auga. For Guds rike er midt imellom dykk. Det er ikkje ein annan sosial orden, ikkje jordisk retterd, eller ikkje først og fremst det, det er ei forvandling av mennesket og alt som mennesket ber i seg, av vårt sinn, våg hug. Det er der hans ord når fram og skaper menneska om.”
Jeg merker meg ordene ”ikkje først og fremst det”, der Edvard synes å åpne for at Jesu forkynning ikke bare gjaldt Guds rike, men også jordisk rettferdighet. Her er det kanskje sosialisten Hoem som stikker hoven fram.
Edvard skriver om de apokalyptiske synene til Jesus av himmel og jord som går under i ild og svovel og flom: ”Det er ein indre samanheng i metaforane hans, som blir stadig krassare, som om han blir ført av garde av synene sine, det eine ordet tar det andre (...) Men det han innleidde med, er at det ikkje er fysiske hendingar, ikkje tilstandar og fenomen i naturen. Det er vårt indre landskap som skal koma under desse veldige påkjenningane, fordi Guds rike er kome nær.
Slik vil eg lesa det, men den kristne tradisjonen har lese denne teksten og andre apokalyptiske tekstar som om finst i Det nye testamentet, som om det var fysiske hendingar som skal skje, ein dommedag som skal velte og øydelegge alt jordisk, ein gjenkomst, der han verkeleg viser seg i skyene, den oppstandne Jesus Kristus. I dag les vi det ikkje utan vidarre som eit varsel om ein kosmologisk katastrofe, men det er heller ikkje lett å følgje det som bilete på ei indre omveltning med dramatiske konsekvensar den dagen Gudsriket bryt fram iblant oss. Vi trur ikkje på det ekstraordinære, den altomfattande omvendinga, den skakande oppvekkinga, den endelege avgjerda og vendinga mot nytt liv.”
Dette må jeg lese om igjen. Er det ikke nettopp forvandling og omvendelse som er kjernen i kristentroen? Det nesten kan høres ut som Edvard her tenker på erfaringene sine fra den marxist-leninistiske bevegelsen som han tilhørte. Vi som var med der tror ikke lenger, iallfall ikke så intenst, på det ekstraordinære, skakende, ”vendinga mot nytt liv.”
Han tilbyer en annen lesemåte når dert gjelder de apokalyptiske tekstene: ”Så må vi kanskje først lesa det som Meisterens oppgjer med klisjeane, med vanetenkinga, eit stigande sinnsoppræør, eit stigande utålmod med denne verdsens tilstand. Vi er vitne til hans kategoriske utfall mot ein stor sløvskap i samtida. Alt skal ikkje lenger vera som det er. Det skal koma andre tider, da trivialiteten skal forvandle seg, da tida skal forvandle seg, da alle våre gjeremål skal bli endevendte, fordi Guds rike er kome nær.”
Her er det fristende å skrive fordi kommunismen er kommet nær. Edvards visjon av forvandlingen minner om de visjonene vi delte i vår ungdom av en annen verden, en rød verden.
Han fortsetter: ”Det er med andre ord ei innbyding til ein annan dimensjon, til ei ny livskjensle, ei ny byrjing, eit nytt språk, ein ny måte å møtast på, ein ny måte å finne fred på, ein ny måte å vera til på.”
Også dette minner om vår ungdomstids felles visjoner for verden, og for verdens folk.
Men nå er det Jesus Kristus som for Edvard er blitt veiviseren: ”Han seier: Gløym deg sjølv, det er utlagt, finn den andre, for i den andre skal du møte deg i ei ny drakt, ta opp krossen og følg etter meg, for på vegen skal du finne ein kjærleik som er sterkare enn døden, tør å våge livet, for da skal du vinne livet, ta imot innbydinga, for da er du verdig til måltidet, bryt opp, gjer det straks, så skal du finne fram.”
Jeg skulle gjerne tatt imot denne innbydelsen, men makter det ikke. Hvem er denne ”andre” i meg? Finnes han (eller hun!), eller er jeg så endimensjonal, firkanta, tom, at det ikke finnes noen annen i meg?
Edvard skriver om Jesus: ”Han hadde ingen gode visdomsord og inga lære for politisk handling. Han visste berre at den tilstanden som no rår, ikkje kan halde fram, derfor gjekk han laus på den frå alle kantar: Den eine dagen gjer han nådetida lang, og den andre er det ikkje tid til å vente, den eine timen forkynner han ein fred utanfor all forstand, den neste seier han at bror skal sende bror i døden. Han går omkring og gjer vel mot alle, han lækjer sjuke, han mettar dei svoltne, men framfor alt forkynner han den nye orden, der det eine ordet står mot det andre, så tankens konvensjonar og språkets vanar kan bli brotne og vi skal sjå det stige framfor oss, det som vi ikkje visste om, men som vi har lengta etter sidan vi kom til verda, ein ny orden, der alt som før var, skal brytast ned.”
Også dette kan høres ut som en ungsosialistisk visjon. Jeg skrev at jeg ikke tror, iallfall ikke så intenst, på denne visjonen. Skal jeg gå meg selv hardere på klingen, bør jeg vel innrømme at jeg knapt tror på den. Nei, det er verre enn som så; jeg ønsker ingen forandring. Jeg kan tale om min motstand mot kapitalismen, men blir kald av skrekk ved tanken på sosialismen i enhver tenkelig utgave. Sosialismen vil sikkert ta fra meg både min miljøfiendtlige, dieseldrevne gamle pickup og det miljøfiendtlige, tungfyrte gamle huset mitt. Jeg er blitt en konservativ eldre herre på landet. Jeg vil ikke at noe skal skje som uroer meg og bryter min vante orden, skjer det må jeg ta meg en Sobril.
Det er som om jeg har størkna. Skulle jeg tatt til meg en ny orden, den guddommelige som Edvard egentlig snakker om, måtte det skjedd for lenge siden, den gangen jeg var ung og hadde et åpent sinn. Det var andre visjoner som trengte inn i dette sinnet. Nå er sinnet lukket. Nå er det for seint. Fagre ord, selv ikke så fagre som Bibelens og Edvards, når ikke inn til meg.
Sorry, Edvard!
Jeg er blitt et menneske som ikke kan forvandles. En gubbe, en stubbe.
Trøsten er at det kunne vært verre; jeg kunne gått i oppløsning under trykket fra sykdommene, råtna på rot. Er jeg virkelig en stubbe, er jeg iallfall ennå av noenlunde hel ved.