Kapittel 2

Jeg finner ikke noen kilde

 Et brev er fra Sørlandet, fra det norske Bibelbeltet, som alltid minner meg om det amerikanske Bibelbeltet.

Kjære Jon Michelet!

Vi to kjenner nok ikke hverandre personlig. Når jeg likevel drister meg til å  sende deg dette brevet er grunnen denne: Av de kristne dagsavisene Dagen og Vårt Land synes det å fremgå, at du befinner deg i en spesiell åndelig stilling. Du sier det selv (sitat): ”Jeg tørster nok etter troen, men for meg blir det en ørkenvandring. Jeg finner ikke noen kilde.”

 Han nevner avisa Dagen, som jeg går ut fra har gjengitt eller sitert deler av intervjuet i Vårt Land. Så presenterer han seg selv. Han er, da brevet til meg skrives, 54 år, gift og med to voksne døtre. Han skriver:

              Til daglig reiser jeg som sangevangelist.      

              Så nevner han navnet på misjonsorganisasjonen han arbeider for, og fortsetter:

Kanskje du nå skjønner mer hvorfor jeg i dag tar pennen fatt overfor deg. Jeg er levende interessert i at flest mulig finner den ”kilden” du etter eget utsagn ikke finner.

 Du er en mann jeg mange ganger har både hørt og sett på norsk fjernsyn. Der har du gitt inntrykk av å være en person med ”meninger og meningers mot”. En som ”kaller en spade for en spade” om vi kan si det slik.

Det tiltaler meg!

 Noe som jeg spør meg selv om, etter å ha lest hele intervjuet med deg i Vårt Land, var dette: Er det virkelig sant at Jon Michelet ”tørster etter troen”? Vet han hva han snakker om når han uttrykker seg slik?.

 Her treffer sangevangelisten et ømt punkt. For er det virkelig sant dette med tørsten etter tro? Eller var det bare noe jeg sa, for å gi en lissepasning til kristenfolket som leser Vårt Land?

            Intervjueren for Vår Land, Walgermo, var jeg blitt litt kjent med under litteraturfestivalen på Lillehammer våren 2005. Han er en lang ung mann med skjegg og briller, og ser mer ut som en dikter enn jeg gjør. Han er en av flere intervjuere avisa bruker i serien ”Min tro”. De fleste intervjuobjektene har et kristent livssyn, og det finnes en slags mal for intervjuene. Da journalist Walgermo skulle intervjue meg, ateisten, måtte han gå utenom den vanlige malen. Det gjorde han med en viss glede og entusiasme, tror jeg

              Jeg husker godt intervjusituasjonen. Vi satt i Bibliotekbaren på Bristol Hotell i Oslo, som er et populært sted for intervjuer. Vi drakk kaffe og vann. Jeg spurte ikke om hva slags tro Walgermo hadde, men antok at han delte det kristne synet til avisa si. Han presset meg mildt, men bestemt, på spørsmålet om min manglende tro. Det var da, under dette milde presset, at jeg nevnte dette med tørsten, ørkenvandringen og den kilden jeg ikke fant.

                Det var ikke en uvørn, spontan bemerkning. Den var gjennomtenkt. Jeg hadde hatt den i hodet før intervjuet. Men da replikken falt, ble jeg sjøl overrasket over formuleringen som kom over leppene mine. I ettertid gikk jeg noen runder med meg sjøl der jeg spurte: Ga det du sa et oppriktig uttrykk for hva du virkelig tenker og gjør? Dersom du virkelig tørstet etter tro, hadde du ikke da gjort mer for å finne en eventuell kilde, tenkt mer på kilden, mer på den mulige troen?

              Jeg opplever det da egentlig ikke som at jeg er ute på en åndelig ørkenvandring?

            Jeg vandrer under stjernene, og tenker at mitt lys vil slukne, og det vil også stjernenes, etter årmillioner og årmilliarder. Ateismen min er der, og den er ikke en ørken, men mitt mentale grunnfjell, det jeg står på.

            Til Vårt Land sa jeg at jeg ikke vil jukse meg til tro. Det står jeg fast på.

            Sangevangelisten skriver:

 Jeg er i alle fall sikker på en ting: Hvis du virkelig mener det du her sier – ja, da har jeg svaret! Jeg har funnet ”kilden”!

 For Jesus Kristus sier: ”Om noen tørster, han kommer til meg å drikke!” (Johannes envangelium kap 7 v 37).

Da kan vi si det slik: ”Om Jon Michelet tørster, han komme til meg å drikke!”

 Noe som tydelig synes å fremgå av dette intervjuet med deg er at du er en mann som først vil ha svar på det meste, før du tror.

 Dette er en presis iakttakelse. Jeg ønsker svar på det meste. Herrens veier er uransakelige, heter det jo. Jeg har alltid tenkt at dersom Herrens veier var ransakelige, da ville jeg vært Hans mann. Jeg er ingen tilhenger av uløselige gåter og åndelige mysterier. Jeg ønsker klarhet.

            Sangevangelisten:

 Hørte en gang om en liten gutt på sandstranden ved et hav. Han gravde en grop i sanden; han ville lede hele havet inn i den gropen. Både du og jeg skjønner at det gikk ikke.

På mange måter ligner du, og mange andre med deg, på den gutten. Du prøver å få plass til Gud inni ditt hode. Prøver å fange ham med ditt intellekt. Men dette er noe som”er skjult for de vise og forstandige”, sier Skriften. (Lukas 10:21).

             Det som ikke kan fanges med mitt intellekt, det finnes ikke for meg. Jeg har aldri forstått hvorfor spørsmålet om Guds eksistens skal holdes skjult for de vise og forstandige. Hvorfor er det så om å gjøre for de kristne at deres guddom skal være skjult?

            Sangevangelisten:

 Du sier at du ikke ”finner noen kilde”. Vel, enten leter du da ikke, eller så leter du på feil sted. Hvis jeg skulle ønske å finne Jon Michelet, ville jeg reise til Larkollen utenfor Moss, for der ser jeg i Vårt Land at han bor!

Altså: Hvis du vil finne ”kilden” til kristen-tro, liv og salighet, som er Jesus Kristus,

må du åpne Bibelen og lese det som står skrevet! Gjør samme erfaring som D.L. Moody (kjent predikant fra mange år tilbake) sier at han gjorde. Han forteller selv: ”Jeg bad om tro, og trodde at en dag ville troen komme og slå ned på meg som lynet. Men troen syntes ikke å komme. En dag leste jeg i det tiende kapitlet av Romerbrevet: ’Så kommer da troen av forkynnelsen...ved Kristi ord.’ Jeg hadde lukket Bibelen min og bedt om tro. Nå åpnet jeg Bibelen min og begynte å studere den, og siden den tiden har troen stadig strømmer til meg,” sier han.

 Jeg er overbevist om at du kommer til å gjøre den samme eraring om du vil gå den samme veien, Jon Michelet!

Dette brev er skrevet av en venn som vil deg vel. At du ikke skal ”jukse deg til tro”, men at du skal få oppleve at ”troen kommer” til deg gjennom Bibelens ord.

 Jeg er ikke bibelsprengt, men noe har jeg da lest i den store boka, og noe har jeg funnet klokt og noe har jeg funnet mindre klokt. Men at det skal være Guds ord, greier jeg ikke å tenke. Jeg tenker at Bibelen er ei bok skrevet av mennesker. Den inneholder sagaen om jødefolket, og den inneholder beretninger om en mann som utførte mirakler, og som de som fulgte ham trodde var Messias. Jeg kan gripes av fortellerkunsten og formuleringene, på samme måte som jeg kan gripes av Koranen og buddhistiske skrifter. Men ingen tekst får meg til å tro på et liv etter døden, eller Nirvana.

Du behøver ikke svare meg på dette brevet. (Hvis du ikke absolutt vil da,!) Men for sikkerhets skyld gir jeg deg adresse og telefonnummer.  Med dette ønsker jeg deg alt godt i dagene som kommer!

 Takk for de vennlige ordene, du sørlandske sangevangelist. Takk også for ditt forsøk på veiledning. Den veiledningen faller dessverre på steingrunn, det må jeg si. Hvis ikke jeg sier det som det er, begynner jeg å jukse. Det kan jeg ikke tillate meg når det gjelder store spørsmål, det største spørsmålet; det evige liv etter døden, som jeg ikke greier å tro på.

                   Kapittel 1