Kapittel 19
Thygesen får prostatakreft
Denne dagen svømmer jeg de første femhundre meterne på 15 minutter og 44 sekunder. Det er jeg godt fornøyd meg. Før jul svømte jeg ned mot 15.30-tallet. Tung og treig etter jula hadde jeg nå ikke regnet med å gå under 16 minutter. Andre runde går på 15.45. Bra!
Målet mitt er riktignok å svømme 1000-meteren på under halvtimen. Det greide jeg, med god margin, før jeg fikk konstatert kreften. Undersøkelsen som påviste kreften, der det ble tatt en vevsprøve av prostata, en biopsi, førte til at jeg fikk blod i urinen. Da slo jeg av på tempoet i svømminga, og har siden ikke fått det opp til det som for meg er toppnivå. Men en vakker dag går jeg kanskje under 15 igjen på hver femhundre.
Jeg drar til Esso-stasjonen i Grålum og kjøper, min vane tro, en usunn baguette med reker og altfor mye majones. Lite får man bjuda på, som svensken sier. Jeg vet at Dagbladet denne torsdagen skal presentere vårens utgivelser av kriminallitteratur i Norge, og blar spent opp på side 49. Der står det: ”Jon Michelet er klar med ny Thygesen-krim, ”Mordet på Voldnes.” Thygesen har fått prostatakreft og blir invitert til et rekonevalesenssted, både for sin egen helses skyld og for å løse en mordgåte.”
Da er katta ute av sekken! Thygesen har fått prostatakreft, og da er det en enkel slutning at hans forfatter også har fått det. Dermed er det blitt en offentlig sak, slik hjertetrøbbelet mitt ble da jeg valgte å stå fram i Dagbladet og fortelle om det på forsommeren i 2002. Da hadde det allerede kommet ut blant ganske mange pressefolk at jeg hadde vært gjennom en hjerteoperasjon. Slik ville det vel også komme ute før eller siden at jeg har fått kreft. Se og Hør ville ha et intervju med meg før jul, og gjorde gjentatte henvendelser om dette per telefon og epost. Jeg avslo, høflig men bestemt, fordi jeg tenkte at bladet hadde fått et tips om at jeg var observert på Kreftsenteret.
Heller en å fortelle om kreften via Se og Hør vil jeg fortelle det sjøl. Det kommer litt bakpå meg at Dagbladet allerede nå skriver om Thygesens prostatakreft. Jeg tenkte dette fikk vente til boka kommer ut ved påsketider. Så går jeg et par runder, i all vennlighet, med forlaget Oktober om dette. Vi blir enige om at dette med prostatakreften skal tones ned i den fortsatte presentasjonen av Thygesen-boka. Den skal ikke bli lest som ”kreftboka”, men som en kriminalroman der et bærende element er at Thygesen – som er gudløs som jeg selv - løfter seg ut av en eksistensiell krise ved å la seg engasjere i en mordsak.
Jeg minner forlagets folk om at avisene må fortelles at stedet Thygesen kommer til ikke heter Voldnes med enkelt-V, men Woldnes med dobbelt-W. Det er et oppdiktet sted i Østfold, ved bredden av Vansjø, og det offisielle navnet er Woldnes Klinikk og Pasienthotell. Det er et eksklusivt sted for de nye og gamle rike, der Thygesen egentlig ikke hører hjemme.
Boka begynte jeg å skrive på den 3. juni, dagen etter at jeg hadde fått diagnosen. Da jeg ga Thygesen prostatakreften min, tenkte jeg at det ville fungere som en slags demonutdrivelse. Og det gjorde det. Jeg prøvde å skrive av meg noe av det tungsinnet som kreft uvegerlig fører til, prøvde å omgjøre noe uhyre negativt til noe postitivt. Så kan den kritiske innvende at det å skrive litteratur ikke skal være terapi. Mitt svar er at mye litteratur også er skrevet i terapeutisk øyemed, og at det ikke er noe galt i dette. Tvert imot tror jeg at verdenslitteraturen hadde vært fattigere dersom forfattere fra antikken til i dag ikke hadde prøvd å skrive av seg plagene sine og problemene sine.
Dette er vanlig i dagens nord-amerikanske litteratur. Forlagsredaktøren min i Oktober, Cis-Doris Andreassen, har gjort meg oppmerksom på at den amerikanske forfatteren Richard Ford forteller om prostatakreft den siste romanen sin, som Oktober når dette skrives har under oversettelse. Og forlagsredaktør Geir Gulliksen i Oktober har fortalt meg at også den amerikanske forfatteren Phillip Roth lar en av gjennomfangsfigurene i de siste romanene sine, Zuckermann, lide av prostatkreft.
Jeg har altså valgt et tema som ikke er særlig originalt. Eller; det er ikke noen særlig original sykdom som har valgt meg, og Vilhelm Thygesen.
På vei hjemover fra svømmehallen får jeg en gladmelding om ”Mordet på Woldnes” i mobiltelefonen fra forleggeren min, Geir Berdahl.
Både forlaget og jeg har vært litt i tvil om denne boka. Den er raskt skrevet, men derfor ikke noe venstrehåndsarbeid. Den er ikke voluminøs, men derfor ikke tynn. Jeg har funnet fram til en mer kompakt skrivestil enn i tidligere Thygesen-romaner, med mye dialog. Boka spiller opp mot det klassiske krim-mysteriet, a la Agatha Christie, om mordet på det eksklusive stedet på landet. Mer enn jeg har gjort før holder jeg meg til regelen om tidas og stedets enhet i kriminalromanen. Det eksperimentelle ligger denne gangen i at jeg innfører så mye sterkt personlig stoff i en roman som tilhører kriminalsjangeren.
Gladmeldinga er at Bokklubben Krim & Spenning har antatt ”Mordet på Woldnes” som hovedbok i løpet av første halvår 2008. Jeg slår ikke salto av lykke. Til det er jeg for stressa av å gå og vente på resultatet av blodprøven. Men jeg gleder meg på forlagets og egne vegne over at vi har lykkes i arbeidet vårt.