Kapittel 18
Giuliani, Clinton og kong Harald
En av presidentkanidatene for det republikanske partiet, Rudolph Giuliani, har måttet bryte av valgkampen sin fordi han er blitt innlagt på sykehus for et par dager, med en uklar diagnose. Dette er slikt som kan skade en kandidat i valgkampen i USA. Giuliani har tidligere vært behandlet for prostatakreft, heter det i Elviks kommentar.
Dette visste jeg ikke. Det har gått meg hus forbi. Giuliani ble verdenskjent som borgermester i New York under terrorangrepet den 11. september 2001. Så han allerede den gangen litt gusten og dratt ut i ansiktet?
Jeg har altså en broder i prostata-nøden på politisk toppnivå i USA. Det gir meg en viss fortrøstning at en mann som er behandlet for prostatakreft er i stand til å gjennomføre den beinharde, langvarige valgkampen i USA, tilsynelatende som om ingen ting har hendt med ham. Da skal vel også jeg greie å holde koken med min skriving og mitt lille liv i et lite land oppunder Nordpolen.
Giuliani hadde kanskje også før kreften et gulaktig skjær i ansiktet. De fleste folk som kjenner meg sier at jeg ikke har forandret utseende etter at jeg fikk konstatert kreften. Men et par har kommentert at de synes jeg ansiktet mitt har svulmet litt opp. Det kan skyldes hormonkuren, som gjerne fører til vektøkning. Og jeg har gått kraftig opp i vekt, fra 79,8 kilo i juni 2007 til 88,2 ved årsskiftet. Denne vekta slåss jeg med. Den skal ned!
Etter hjerteoperasjonen den 6. april 2002 magret jeg av omtrent like mye som jeg nå har gått opp i vekt. Da var det om å gjøre for meg å spise meg opp til matchvekta, som bør ligge på noe under 80 kilo.
Jeg fulgte nøye med da USAs tidligere president Bill Clinton gjennomgikk en hjerteoperasjon et par-tre år etter at jeg gjorde det. I avisene og på tv ble det påpekt at Clinton så mager og skranten ut da han kom ut fra sykehuset, og det syntes også jeg at han gjorde på de fotografiene og tv-bildene jeg så av ham. Clintons operasjon var en såkalt bypass, som i alvorsgrad og utførelse kan sammenliknes med en hjerteklaffoperasjon. Ikke bare så han tynn ut. Det var også noe usikkert og famlende i bevegelsene hans.
Nå ser jeg Bill Clinton i aksjon der han bakker sin hustru Hillary Rodham Clinton i presidentvalgkampen. Clinton har fått tilbake sitt kjøttfulle ansikt og virker som han er i full vigør, struttende av energi og uten plunder med den kroppslige motorikken. Også i dette finner jeg en viss fortrøstning.
Misforstå meg ikke dit hen at jeg har særlig sans verken for Giuliani eller Clinton, som for meg er representanter for USA-imperialismen. Det gjør bare godt å se at gutter som har hatt samme plager som meg er i fysisk aksjon, temmelig ufortrødent.
Den jeg i det daglige sammenlikner meg med er ikke amerikansk eks-president eller presidentkandidat. Det er vår hjemlige monark, kong Harald. Han fikk først kreft i urinblæra, så måtte han gjennomføre en hjerteklaffoperasjon. Jeg har tatt en omvendt kong Harald, først måtte jeg operere hjertet, så fikk jeg kreft i understellet.
Før kong Haralds operasjon var jeg gjest i frokost-tv på TV2, der jeg snakket om erfaringene mine med en tilsvarende operasjon. Det føltes merkelig for en svoren republikaner å sitte der i tv og gi kongen gode råd.
Det føles også merkelig å følge såpass nøye som jeg gjør med på hvordan kongen ser ut og ter seg. Da Brasils president Lula var på besøk i Norge, ble jeg av regjeringa invitert på den store lunsjen på Akershus til ære for Lula. Det følte jeg som en viss, uventet heder. Jeg måtte kjøpe meg ny mørk dress for anledningen, og også et nytt knallrødt slips. Egil ”Drillo” Olsen var på lunsjen fordi han har slått Brasil, jeg var der fordi jeg har elsket Brasil. På Lula-lunsjen var også kong Harald. Jeg sneik meg til å smugtitte på ham, og syntes han slett ikke så aller verst ut.
Harald er sju år eldre enn meg, og jevngammel med min kriminalromanfigur Vilhelm Thygesen. De fyllte begge sytti i 2007.
Den daværende prins Harald var elev ved Smestad folkeskole, der også jeg gikk. Han var ferdig på Smestad året før jeg begynte. Det sto en viss nimbus av Smestad fordi prinsen hadde gått der, og lærerne nevnte det titt og ofte. Men det var på Smestad skole jeg la grunnlaget for å bli republikaner, fordi jeg syntes det var feil at Norge ikke hadde et statsoverhode som var valgt av folket, og tillot meg å hevde dette standpunktet i en skoletime.
Noen forståelse fikk jeg ikke for det i klassen. Med stor hissighet måtte jeg forsvare standpunktet i skolegården, men jeg kan ikke huske at det kom så langt som til håndgemeng og slåsskamp, slik det ofte gjorde i skolegården på Smestad.
Nå går jeg rundt og håper på et friskt og langt liv for kongen. Jeg misunner ham ikke privilegiene hans, som for meg fotoner seg som ei tung bør å bære. Særlig synes jeg det må være tyngende å være forpliktet gjennom arv og grunnlov til å måtte være tilhenger av den norske lutherske protestantismen. Det ser jeg på som det ultimate av religiøs tvang. Det jeg virkelig misunner kong Harald, er at han har så enkel tilgang på lege. Han kan bare knipse i fingrene hvis han synes han må ta en blodprøve for å få sjekka seg. Ved det minste rusk i Haralds hals stiller livlegen opp på flyende flekken. For en med de hypokondriske tendensene jeg har utviklet fortoner dette seg som en drøm.