Kapittel 17
Ein revolusjonær orden
Jeg finner fram min forfatterkollega og venn Edvard Hoems bok ”Kristusfigurasjonar” fra 2003, utgitt på det kristne Verbum forlag. Boka er slik presentert i baksidedteksten: ”Edvard Hoem skriv korte lesestykke til bruk i tida får første desember til trettandedag jul. I Kristusfigurasjonar trer Kristus fram for oss med ulike og kan hende overraskande andlet. Forfattaren fabulerer ut frå tekstane i kyrkejåret rundt det Bibelen fortel, og det han ikkje fortel, om Jesus. Teksten er personleg og nær, og meditasjonane er skrivne i eit skjønnlitterært språk.”
Noen ord av forfatteren er sitert på bokas bakside:
”Med åra er det som ikkje står i Bibelen,
blitt like viktig som det som står, på same måte som det som ikkje
vart sagt i barndommen, rykker i
framgrunnen når det som vart sagt blir gløymt. (...) Dette er fabuleringar over Bibelen slik eg les
den i dag. Gamle historier blir fortalte i nytt lys, og bak dei historiene som
alt er fortalde, dukkar nye historier fram.”
Omslagsillustrasjonen er et utsnitt av et maleri av Georges de la Tour, ”Hyrdene tilber”. Det viser tre av markens hyrder, og en kvinne, antakelig mor Maria, samlet rundt krybben der barnet Jesus ligger. En skjegget hyrde holder et vokslys slik at det skinner på den nyfødte. Den lille skikkelsen er svøpt i et hvitt klede, som jeg synes er viklet for stramt rundt ham. Et lam stikker snuten fram og snuser på barnet.
På den blanke siden foran bokas tittelside er skrevet: ”Til Jon! Edvard.”
Jeg har oppfattet ”Kristusfigurasjonar” nærmest som et brev fra en troende til meg. Noen bestselger ble boka ikke, og jeg tor ikke mange andre i Edvard Hoems radikale vennekrets har lest den.
Boka åpner seg nærmest av seg sjøl på side 70 der jeg har laget en innbrett, og på dette eseløret skrevet ”Revolusjonær orden”. Jeg blar litt forover i boka, til kapittelet ”Trettande desember – Sanninga som gjer fri.”
Edvard kaller i boka Jesus for landsbypoeten fra Nasaret.
Han skriver: ”Gjennom heile forkynninga til landsbypoeten frå Nasaret går det som ein raud tråd: Tilstanden i denne verda er ikkje til å halde ut. Menneska skal få oppleva at det kjem ein dag da Gud endevender alle tilstandar og konvensjonar, alle fastlåste relasjonar. Menneskesonen varslar om dette, og han kjem med ei sanning som gjer mennesket fritt, seier han, mindre står det ikkje om: Snart skal ingenting vera som det er. – Fridommen skal koma til dei fattige, til fangar og forkomne og utstøytte.”
Jesus vandrer med flokken av disipler og følgesvenner, og så taler han:
”Det skal syna seg teikn i sol og måne og
stjerner; og på jorda skal folka bli gripne av redsle og rådløyse når hav og
brotsjøar dyn. Folk skal forgå av redsle og gru for det som kjem over jorda.
(...) Kreftene i himmelrømdene skal skakast. Då skal dei sjå Menneskesonen koma
i skya med stor kraft og herlegdom. Men når dette tke til å henda, då rett dykk
opp og lyvft hovudet. For utløysinga dykkar er nær!”
Edvard skriver etter dette: ”Ut av denne totale apokalypsen, desse brak og dette bulder som omkalfatrar alle konstellasjonar i universet, slik at ingenting lenger er i sitt vanlege gjenge, stig det ei anna stemning, mild som ein fløytetone, solfylt som ein sommardag:
Sjå på fikentreet og alle andre
tre. Når de ser at lauvet sprett, då veit de at sommaren er nær.
Det er som om han orkestrerer språket sitt. Først dundrar han laus med alt han har, paukar og trompetar, sidan kjem dei milde tonane. Han har eit sinn som instinktivt formulerer slåande vendingar som blir sittande fast i tilhøyrarane.
(...)
Dei synene som kjem over mannen frå Nasaret i denne talen, gjeld noko meir enn at det einskilde menneske skal stå til ansvar for sine synder og laster. Det er ein urettferdig verdsorden som står til doms, og dei som har skapt den.. Det som verkar urikkande skal falle saman, himlar og jord skal forgå. Men fikentreet står i støvskya og blømer.”
Her har jeg, for fire år siden da jeg første gangen leste boka, notert med kulepenn i margen: Er det ikke verden, uansett rettferd, som skal gå under?
Makan til pedantisk rabbel!
Edvard skriver videre: ”Det er denne årstidsforventninga som skal klinge i dei som
høyrer, den som kjem med kvar ny forsommar, lauvsprett og blomstring. Sanninga som han forkynner, skal frigjera mennesket frå fortvilinga over at alt er som det er. Fridomsforkynninga i evangelia vender seg mot desillusjonen og defaitismen. Han forkynte ein oppgjersdag, og det fylte dei med håp.”
Jeg skulle gjerne bli grepet av en forkynning som vender seg mot det desillusjonerte og defaitistiske som av og til preger meg mer enn jeg vil være ved. Men når Jesus slår på paukene og blåser i trompeten, forkynner han en oppgjørsdag som ikke er min. For dette oppgjøret skal jo gå forut for frelsen til det evige liv av dem som følger ham, og jeg kan ikke, med det innerste i meg, tro på slik frelse.
Edvard skriver, rett etter det ovenfor siterte: ”Denne dimensjonen i
forkynninga hans er nok som kjem fram etter kvart som han ser den motstanden han
møter frå presteskapet. Motstanden får han til å gjera eit sprang. Guds rike kan
ikkje bryte fram utan at det som er, går under. Han er fri for taktiske
overlegningar, han slår ikkje av for kjende.
Himmel og jord skal forgå, men mine ord
skal aldri forgå.
Heile Johannesevangeliet blir til eit stort drama, der ein som skal døy, set sin eigen utgang og undergang i scene. Han spelar ut det som dei gamle skriftene seier om Messias, blir den som Herren har utvalt, slik at det ikkje kan ende nokon annan stad enn på rettarstaden.
Men han ser også seg sjølv, der han kjem i skya, i ei ny kosmisk rolle, som herskar over himmel og jord.”
Her har jeg skrevet i margen: Setter i scene, og spiller ut.
Jeg ser for meg landsbypoeten fra Nasaret som en stor iscenesetter og en som virkelig spilte ut alt han hadde. Men jeg kan ikke tro at det han spilte ut kom fra Gud – jeg tror det kom fra hans eget indre - og jeg kan ikke se for meg Jesus i den kosmiske rollen som hersker over himmel og jord.
I neste Kapittel”Fjortande desember – Tenar for tenarane” skriver
Edvard: ”Så står han der og talar til læresveinane sine i tekstane i
adventstida, og det er som om tida og tilstanden brått er sett ut av sitt
vanlege gjenge, og alt som skjer, kjem uforvarande på menneska, slik at dei
ikkje kan finne seg til rette med det utan at dei er årvakne og veit at store
forandringar kan skje når som helst. –
Spenn beltet om livet og la lampene brenna! Ver lik tenarar som ventar herren
sin heim frå gjestebod, og står ferdige til å lata opp så snart han kjem og
bankar på. Sæle er dei tenarar som herren finn vakande når han kjem! Sanneleg,
det seier eg dykk: Han skal spenna beltet om livet og føæra dei til bords og
sjølve gå fram og tena dei.”
Akkurat denne passasjen om tjenerne husker jeg fra folkeksolens bibelterping. Og jeg husker at jeg syntes det var urettferdig at tjenerne skulle holde seg vakne for å vente på en ranglefant av en herre. Dette at herren i et øyeblikk av ydmykhet setter tjenerskapet til bords og så betjener tjenerne, gjorde ikke noe djupt inntrykk på meg so gutt. For jeg syntes det var urettferdig at det i det hele tatt fantes herrer og tjenere.
Edvard skriver: ”Det er tenarane som set seg til bords, og herren som gir seg til å tene. Der sprenger han den skrifta som sit som piggtråd i kroppen hans, der oppfyller han ikkje berre forventninga, han skaper ein ny orden, ein omvendt orden, ein revolusjonær orden.”
Her har jeg skrevet i margen: Piggtråd fantes da ikke på Jesu tid?
Pedant! Flisespikker!
Er det virkelig en revolusjonær orden Jesus skaper når han tjener tjenerne? Jeg kan ikke helt se det slik. For det er en forutsetning for denne ordenen at det finnes herre og tjenere. En revolusjonær orden ville gjøre slutt på dette forholdet, og de revolusjonære erklære at det verken finnes herre eller tjenere, at alle er likemenn.
”- Anten han kjem i den andre nattevakta eller i den tredje: Sæle er dei når han finn det så.”
Salige er altså de som under nattevaktene holder seg våkne for å vente på herren. Jeg husker at jeg på folkeskolen tenkte: Hva med en liten tjenestejente som har sovna i en krok og ikke våkner før det er blitt den fjerde nattevakt? Er hun usalig, skal hun fordømmes og bare de som har holdt seg våkne av lydighet bli belønnet.
Edvard skriver om Johannesevangeliets avsnitt om tjenerne som våker og tjuven som kommer om natta: ”Det er langt frå den lyse og milde ro som ligg over bergpreika og vandringane ved Gennesaretsjøen, frå den lysande byen Kapernaum og i Galileas fjell. Det er som om desse likningane er sette fram i nattlegg uhygge, under blafrande lys, og der står han midt mellom dei og utnyttar nattemørkret og den truande stilla i den okkuperte byen. – Vak, vak, for de veit ikkje dagen eller timen!
Slik han sjølv står aleine i eksistensen, slik skal dei førebu seg på å vaka for han, og han legg grunnen for ein lang og from tradisjon, der det å vaka og det å be blir delar av den same åndelege konsentrasjonen rundt det eine nødvendige.”
Denne tradisjonen står ikke jeg i, og jeg finner ingen åndelig konsentrasjon. Jeg kjenner meg igjen når Edvard fortsetter: ”I nattestilla, når dagens gjeremål er på avstand, når mrøkret fell og fare trugar, når uvante lydar får oss til å skvette opp, når vi høyrer menneske og vogner, men ikkje veit kven det er, når vi er redde for tjuvar og for vald og ran, da kan han koma, da er timen nær.”
Det vil si; jeg kjenner meg igjen i den nattlige frykten, men tror ikke Han, Frelseren, vil komme.
”Livskjensla er på randen av kaos”, skriver Edvard, ”det gyngar under føtene, vegane er utrygge, mørkret er altomfattande, allnaturen held pusten, men da kan han koma, da kan han koma, og tenarane skal sette seg til bordet og han skal tene dei. Det er denne tenesta han seinare skal settea i scene, på skjærtorsdag, før påskemåltidet, d han vaskar føtene til læresveinene.”
Jeg kjenner meg igjen i dette også, i ”livskjensla som er på randen av kaos”, men tror ikke at Han vil komme, tror ikke på noen bordsetting som inkluderer meg, tror ikke på at mine føtter skal bli vasket av noen frelser.
I et dikt som avslutter dette kapittelet, ”Fotvaskingssalme”, skriver Edvard:
han bøyer sitt hovud mot jorda,
og slik blir han menneskets like.
Slik sprenger han tilværets gåte.