Kapittel 16
Blodprøven
Det er blitt onsdag den 2. januar 2008, den første virkedagen i det nye året. Det er en slik dag da jeg gjerne skulle hatt en høyere makt å be til. Jeg skal inn til Kreftsenteret ved Ullevål universitetsykehus for å ta en blodprøve. Selve blodprøvetakingen gruer jeg meg ikke til. Det er et stikk i armen, og ferdig med det. Resultatet av prøven er hva jeg gruer meg til. Dette resultatet vil jeg ikke få før jeg har en legetime på Kreftsenteret den 8. januar. Men allerede nå nages jeg av frykt for at resultatet ikke skal være godt.
Jeg er glad for å være kommet ut av 2007. Det var det året det var så bratt. Den 2. juni fikk jeg beskjed om at jeg hadde prostatakreft. Fra midten av juli gikk jeg på en hormonkur, i påvente av strålebehandling på det toppmoderne Kreftsenteret som ble åpnet for ett års tid siden. Slik behandling begynte jeg med den 1. oktober, og den foregikk hver hverdag fram til 16. november, i 35 dager. Hormonkuren avsluttet jeg like før jeg avsluttet strålebehandlingen.
Legen sa det slik: La oss kalle svulsten i prostata for en fabrikk for kreftceller. Hormonbehandlingen slår av strømmen fra fabrikken. Strålebehandlingen bomber selve fabrikken.
Og, jo, takk jeg følte meg bomba, men skal ikke tvære ut detaljene om det.
Når jeg nå stiger på toget til Oslo på Rygge stasjon for å reise inn til Ullevål, er det snø i lufta. Kanskje den grønne vinteren vår her på kystsletta i Østfold vil bli hvit.
Jeg har god tro på at strålebehandlingen har vært effektiv, og at jeg kan være kvitt den forbaskade kreften. Sikker kan jeg ikke være. Tvil og tro veksler i meg. Blodprøven skal vise hvor mye PSA – prostata anti-gen – jeg har i blodet. Det var en høy PSA-verdi, på over 20, i en blodprøve tatt hos fastlegen min våren 2007 som var den første indikasjonen på at jeg hadde prostatakreft. Nå gjelder det at PSA-nivået mitt er lavt, nær null.
Om det er så vel, vil likevel frykten for kreften være der. Da vi var små og lekte cowboy og indianer, hadde vi en indianerfigur som vi kalte Snikende ullteppe. Kreft er virkelig Snikende ullteppe.
Der jeg sitter på toget tenker jeg at det nå skulle vært godt å kunne sende opp en bønn til det høye om at resultatet er at blodprøven er negativ når det gjelder PSA, og dermed positiv for meg. Disse bokstavene, PSA, betydde ingenting for meg før jeg fikk vite om den forhøyede verdien av PSA i kroppen min. Nå har tanken på PSA tatt en altfor stor plass i hodet mitt, selv om legen på Kreftsenteret har advart meg mot å bli for opphengt i PSA.
Det skulle vært godt å kunne be, å strekke ut handa og tenke at det finnes ei større hand å legge min i, en formidabel Guds neve. Men enhver slik bønn fra meg om lav PSA, om frelse fra kreften, om frelse til et evig liv, vil fra min side være et falsum.
Tretti prosent av Norges befolkning får kreft i løpet av livet. Hver tredje nordmann får kreft. Dette tallet vil øke etter hvert som befolkningen blir eldre og eldre. Kreft er, og vil fortsette å være, en folkesykdom. Kan hende vil det om en generasjon eller to finnes så effektive botemidler mot kreft at denne folkesykdommen da vil kunne sammenliknes med tuberkulosen, som var en folkesykdom legevitenskapen greide å hamle opp med slik at den i dag er velsignet sjelden i Norge. Men jeg skal ikke leve når dette skjer. Om nanoteknolgien gjør at kreftsvulster kan fjernes så enkelt som en sang, vil det ikke skje i min tid.
Kreften har vært i – og kan fortsatt være i meg – her og nå.
Toget er i rute på Østfoldbanen og ankommer en vintergrå hovedstad. Snø ligger ennå ikke i åsene rundt Oslo. Jeg reiser opp til Ullevål og Kreftsenteret, som jeg i løpet av oktober og november ble godt kjent med. Ei uke var jeg innlagt der fordi jeg fikk en infeksjon i kroppen, noe som kanskje skyldtes at immunforsvaret mitt var redusert på grunn av strålebehandlingen. Infeksjonen ble kurert med flytende antibiotika, og jeg kom meg ganske greit på beina igjen. Til tross for at det ble tatt en masse prøver, ble det aldri fastslått hvilken bakterie som var skyld i infeksjonen. Det ble meg fortalt av legene at dette ikke er så uvanlig. I 20 prosent av infeksjonstilfellene greier man ikke å spore infeksjonsbakterien.
Selv om jeg kjenner senterets sennepsgule mursteinsbygg, grøsser det alltid litt i meg hver gang jeg kommer hit. For bare et drøyt halvår siden var det ingen tanke i hodet mitt som gikk ut på at jeg skulle havne på Kreftsenteret.
Jeg går inn og trekker kølapp utenfor laboratoriet der blodprøvene tas. Det ser ut til å være kort ventetid i dag. Nummer 623 er inne og tar prøve, og jeg har trukket nummer 625. Da jeg før jul 2007 i radio hørte nyheten om at styret i Helse Øst har pålagt Ullevål å kutte flere hundre millioner kroner i budsjettet for 2008, ble det sagt at dette kunne ramme blant andre kreftpasientene på Ullevål. Jeg tenkte ikke med en gang på at det kunne ramme meg. Jeg prøver å la være å tenke på meg selv som en kreftpasient. Så gikk det opp for meg; de drakoniske sparetiltakene vil også kunne ramme meg. Det kan bli lengre ventetid på alle ting, og jeg har vanskelig for å takle ventetid.
Men i dag går det brennkvikt, og jeg kommer inn og dumper ned i en stol. Nervøs som jeg er, har jeg glemt å finne fram blodprøverekvisisjonen. Får rotet den fram fra veska.
”Du behøver ikke si hvem du er,” sier den vennlige kvinnelige laboranten. ”For det vet jeg jo.”
Jeg sier straks hvem jeg er, og oppgir fødselsdatoen min og ID-nummeret mitt.
Et profesjonelt nålestikk i albuekroken på høyre arm, og blodet renner som det skal og tappes i blodprøvekolbene.
Jeg burde krysse fingrene, men glemmer det. Selv om jeg ikke har noen tro, henger noe av barndommens overtro igjen i meg. Jeg krysser fingre og banker i bordet, og jeg roper sju, ni, tretten og spytter i neven hvis en svart katt løper over veien foran meg.