Kapittel 15
Gravsteinen
Gravsteinen som sto på gravstedet til foreldrene mine på Ullern kirkegård i Oslo var en dag plutselig borte. Opplevelsen av dette ga meg et sjokk som jeg ennå, flere år seinere, ikke er kommet helt over.
La meg innrømme at jeg så lenge steinen sto der ikke besøkte graven så ofte som jeg kanskje burde, og slett ikke regelmessig. Jeg har ikke hatt noen bestemt gravskikk. Men jeg tok med døtrene mine så de skulle få se gravstedet, og den enkle natursteinen som var satt opp der. Det hendte også at jeg besøkte graven når jeg var på de kanter. Flere ganger tenkte jeg at jeg burde ha plantet noen blomster foran steinen. Det ble aldri til noe. Kirkegårdens folk ordnet med beplanting, av noen rosa blomster som jeg ikke vet navnet på, og som jeg tror min mor ikke ville ha likt.
Selve kirkegården hadde jeg ikke noe spesielt godt forhold til. Den for meg pompøse Ullern kirke kneiser over gravene, og noen av gravmonumentene er også pompøse, etter norsk standard.
Mor døde 62 år gammel. Far døde i sitt 79. år. Begge fikk en tradisjonell begravelse der en prest forrettet, fordi de ville det slik. Særlig i mors begravelse hadde jeg problemer med noe av det presten sa om frelsen og det evige liv – og som jeg oppfattet som et brudd på den avtalen jeg hadde med present om å ikke predike for mye - men jeg gjorde gode miner til det som for meg var slett spill. Dessuten krevde sorgen sitt. Begravelsen var ikke en anledning til å dyrke sin opposisjon mot religionen.
Begge foreldrene mine ble etter eget ønske kremert, og gravferdene fant sted i Vestre Krematorium i Oslo. Da mor døde, fikk far og jeg reist natursteinen der det sto meislet inn: Emma Fredy Michelet 1910-1972. Da han døde, fikk jeg, via T.S. Jacobsens Begravelsesbyrå, ordnet det slik at det ble meislet innpå steinen: Johan Fredrik Michelet 1905 -1984.
Grunnen til at det ble Ullern kirkegård som ble siste hvilested for mor og far var at de bodde i kunstnerkolonien på Ekely, som sokner til Ullern.
Til Ullern kirkegård gikk jeg altså en gang i blant og mediterte ved steinen, som heldigvis sto plassert sammen med andre enkle, upretensiøse steiner i kirkegårdens vestre utkant, omgitt av små furutrær og noen velfriserte, eviggrønne busker som jeg tror må ha vært tuja.
Siden jeg er enebarn var det jeg som etter at far var gått bort fikk regningene for gravstedet. Regningene kom som postgiroer, og jeg betalte dem. I 1997 ble jeg redaktør i Klassekampen og flyttet midlertidig fra Larkollen til en hybelleilighet på Grønland i Oslo. Dit fikk jeg omadressert posten min. Det var en svært hektisk tid i en kunkurstruet avis. Jeg hadde annet å tenke på enn å betale regninger og, dertil lite å betale dem med. Jeg kan ikke huske at det kom noen regning for gravstedet i 1999, men den kan ha kommet, og jeg kan ha forlagt den. Tanken streifet meg en gang at jeg burde vel ha betalt for gravstedet. Men jeg slo meg til ro med at etter loven kan ikke et gravsted slettes før det er gått tjue år. Såpass visste jeg.
Så skulle jeg i en begravelse på Ullern, til en venn og kamerat fra ungdomstida. Etter begravelsen gikk jeg for å ha en stille stund ved gravsteinen til foreldrene mine. Det ble ingen stille stund. Det ble en stund med stor uro, frykt og raseri. For gravsteinen var ikke der! Der steinen hadde stått var det et romrom i rekka av gravsteiner.
Jeg tenkte ville tanker om sabotasje og hærverk. Dagen etter fikk jeg ringt til kirkegårdskontoret. Der fikk jeg forklart at gravsteinen var fjernet av kirkegårdens folk fordi kostnaden ved å ha den stående ikke var dekket.
Så sint at jeg nesten gråt påberopte jeg meg tjueårsregelen. Da ble jeg fortalt at loven var blitt endret slik at urnegraver, som min mors og fars, kan slettes etter bare femten år. Måtte fanden ta myndigheter som uten å kunngjøre det endrer lover på den måten!
Mannen som svarte på kikregårdskontoret hadde tydelig dårlig samvittighet for at steinen var fjernet. Jeg spurte hvor den var kastet, og fikk til svar at den ikke var kastet, men lå på et gravsteinslager på kirkegården. Han tilbød seg at, når det økonomiske var ordnet, skulle han personlig tilse at steinen ble reist igjen på sin rette plass.
Det var da det kom over meg at jeg slett ikke ville ha steinen gjenreist. Hadde Ullern kikregård slik krenket både foreldrene mine og meg, ville jeg ikke ha noe mer med den kirkegården å gjøre.
Jeg kjørte til kirkegården, fant det åpne skjulet der det lå en del gravsteiner og fant mors og fars granittstein blant dem. Den tok jeg og la på lasteplanet til pickupen. Så kjørte jeg derfra. Jeg brakte steinen hjem. Vel hjemme la jeg steinen under en grein av en stor blodbøk jeg har i hagen. Der ligger den stadig, og jeg synes den ligger godt der.
Jeg håper og tror at mor og far ville synes at det jeg gjorde med gravsteinen deres var ålreit, ja, i sin skjønneste orden. Vi var aldri kirkelige folk. Mor var veldig glad i hagen sin på Ekely, og hagen her rundt huset som jeg nå bor i, og hvor jeg vokste opp inntil sju års alder.
Ved steinen under blodbøken titter det hver vår opp noen perleblomster, som er blant mine yndlingsblomster, og som mor også satte pris på. Det samme gjorde far, kunstmaleren, som sa at perleblomstens blåfarge var meget smukk, at det nesten var noe overjordisk ved den fargen.
Men burde ikke de to, foreldrene mine som fikk en kristen begravelse, ligge i vigslet gjord? De ligger i vigslet jord. Det er steinen som er flyttet. Flyttinga var ingen spesielt ateistisk handling fra min side, det var en drastisk følelses-handling utført på djup impuls.
Når min tid kommer, vil jeg at asken min skal plasseres ved den steinen, under blodbøken.
Jeg synes ikke jeg har noe på en kirkegård å gjøre.
Men finnes det ikke regler for slikt, for pen og pyntelig gravlegging i ordnete former på kirkegårder? Jo, det gjør det, men jeg har oppfattet det slik at disse reglene er blitt lempet på i de seinere år, og at man har en større frihet til å velge gravplass. Skulle det likevel finnes et forbud mot å legges under en bøk i hagen, mener jeg at forbudet i mitt tilfelle skal brytes. Så trassig må jeg kunne være.
At en velvoksen blodbøk, i omkrets en av de største i landet, suger opp molekylene fra asken min er det nærmeste jeg kommer det evige liv, tror jeg.