Kapittel 14
Militant filosof
Da jeg ble intervjuet som ateist av Vårt Land i september 2005, var jeg ikke klar over at det var så mange ateistiske bøker på trappene ute i den store verden. Tre av disse bøkene nevnte jeg i forrige kapittel, i forbindelse med debattredaktør Simen Ekerns artikkel i Dagbladet 30. september 2007. Hovedsak i denne artikkelen var et intervju gjort med foratteren av en fjerde bok som nettopp var kommet på norsk, ”Vi trenger ikke Gud – håndbok i ateologi”, av franskmannen Michel Onfray.
”Mens religionene har vendt tilbake som maktfaktor de siste åra, har ateismen fått et nesten like tydelig oppsving i forlagsbransjen,” skriver Ekern. Så presenterer han den 48 år gamle Michel Onfray, ”som er en av Frankrikes mest profilerte intellektuelle om dagen”. Filosofen Onfray har en stor litterær produksjon bak seg, og er en bestselgende forfatter i hjemlandet sitt.
Når jeg nå leser intervjuet med ham om igjen, merker jeg at jeg ikke blir så begeistret over dette gjenmøtet med en ateistisk broder og håndbokforfatter som jeg trodde jeg ville bli.
Onfray sier til Dagbladet at han ”er glad for å være en del av en større, religionskritisk bølge.”
Denne bølgen er altså ganske ny.
Onfray sier: ” – På det samme tidspunktet i historien, på helt forskjellige steder, har mennesker som ikke kjenner hverandre hatt de samme tankende, en liknende fortolkning av samtida. Vi sitter i England, i Frankrike, i USA, og vi ser at det er behov for en revitalisering av ateismen. En slags internasjonal front. Det er bra.”
Ja, det er bra, sett fra mitt ståsted.
Men så var det argumentasjonen. Onfray blir i det følgende i overkant fransk-arrogant for meg: ”Michel Onfray synes ikke det er bryet verdt å gå inn i diskusjoner om Guds eksistens. Han konstaterer rett og slett i begynnelsen av boka at Gud, slik han formidles av troende verden over, er en fiksjon. Dermed blir religion ’fortellinger for barn’, eller rett og slett utslag av ’en nevrose’.”
Jeg mener at det er nødvendig for ateister å gå inn i diskusjoner om Guds eksistens med de troende, og forsåvidt også med de ikke-troende. Jeg ønsker meg troende samtalepartnere for å få noen å bryne meg på, og er misfornøyd med at jeg har gjort så lite for å få i stand skikkelig, oppriktige – og dypsindige! - møter med folk jeg vet tror på den kristne Gud, og islams Allah. Samtidig burde jeg vært flinkere til å diskutere ateismen min med likesinnede, for å få bedre argumenter, et større perspektiv.
Det å kalle religion ”fortellinger for barn” og ”utslag av en nevrose” er etter min mening både unødig nedsettende og litt for lettvint.
Onfray sier: ” – Vel, jeg er ikke ute etter å forføre folk. Jeg sier det jeg tenker. Det er militant arbeid å være filosof.”
”Militant filosof” er tittelen Ekern har valgt på intervjuet sitt.
Onfray: ”Når man tror man skal komme til et paradis med jomfruer etter å ha drept uskyldige mennesker i et attentat, er det en nevrose. Da er det filosofens oppgave å si ’God dag, god dag. Nå må dere stanse opp her.’”
Uansett hvor mye jeg er motstander av attentater som rammer sivile, kan jeg ikke avfeie attentatmennene – og attentatkvinnene – som nevrotikere. Selvmordsbombernes bakgrunn, ideologi og psyke er da mer kompleks enn som så? Skal man få en selvmordsbomber til å stanse og ikke fullbyrde gjerningen sin, nytter det vel lite å argumentere med at vedkommende har en nevrose og bør komme seg til psykolog eller psykiater. Nytter det i det hele tatt å argumentere? Ja, det må gå an å argumentere langs en linje som går ut på at det ikke er rett å ta uskyldige siviles liv. Slik argumentasjon vant fram i African National Congress, ANC, i Sør-Afrika i den perioden da de mest militante i ANC gjennomførte bombeattentater mot supermarkeder. En av Nelsons Mandelas fortjenester er at han tok til orde mot denne praksisen med anslag som rammet sivile, og bidro til å få stoppet den.
Onfray sier: ”Jeg er ikke opptatt av interreligiøs dialog. Jeg er opptatt av å kjempe mot religionene. Det er en ganske annen sak.”
Min mening er at også vi som er irreligiøse bør være opptratt av interreligiøs dialog. Hvorfor det? Fordi slik dialog, ikke minst mellom kristne og muslimer, kan være med på å dempe, og kanskje bilegge, motsetninger som vi vanlige mennesker ikke er tjent med at finnes, fordi disse motsetningene i bunn og grunn bare tjener reaksjonære makthavere. Jeg blir glad når jeg ser at Oslos biskop Ole Kristian Kvarme samtaler om religiøse spørsmål med muslimske imamer. Men er ikke Kvarme selv en reaksjonær makthaver? Han inntar i spørsmålet om homofile prester en holdning som etter min oppfatning er reaksjonær, og han utøver en viss begrenset makt. Men det er ikke Kvarme som sender ut norske soldater for å føre USAs kriger. Og i det norske samfunnet trenger vi forsoning mellom kristne, muslimer, buddhister og ateister for å kunne stå sammen i kampen mot både den fundamentalismen som fyrer opp under USA som krigsmakt og den fundamentalismen som fyrer opp under Osama bin Ladens terrorhandlinger.
Simen Ekern spør Onfray om han tror kampen mot religionen kan vinnes.
Svaret er: ” – Nei, den er allerede tapt. Men kampen må utkjempes. Religionene kommer ikke til å forsvinne før det siste mennesket dør ut. Men hvis noen tenker over disse spørsmålene en ekstra gang, har jeg oppnådd noe viktig.”
Det blir noe som skurrer for meg når det snakkes om kampen mot religionene. Det kan lede tanken til en militant kamp. Og det er neppe hva vi trenger. Det spørs om vi ikke bør si at vi som er ateister, på det nåværende tidspunkt i historien, skal nøye oss med å bekjempe det vi oppfatter som for menneskeheten skadelige utslag av religiøs fanatisme, og at vi skal prøve å gjøre dette sammen med mennesker som er religiøse.
Ekern spør: ” – Hadde det vært mulig å skrive denne boka før 11. september 2001?”
Svaret er: ” – Nei, det tror jeg ikke. En ny epoke er begynt. Under den kalde krigen forholdt intellektuelle seg til to klare poler som sto mot hverandre, og man måtte velge. I dag blir vi forelagt et liknende valg: Valget mellom George Bush’ jødisk-kristne verdensbilde på den ene siden og Osama bin Ladens på den andre. Begge alternativer er like foraktelige. Jeg velger å utmeisle en tredje posisjon: ateismen.
- Du mener terrorisme, og krigen mot terror, i bunn og grunn handler om religion, ikke politikk?
- Det handler først og fremst om religion. Men man kan ikke skille disse elementene fra hverandre. Koranen er ei bok som inviterer folk til å bidra til at hele planeten konverterer – ikke med overbevisende tale, men med vold, med våpen. Derfor er jeg ikke overrasket over hva slags form politisk islam har fått i dag.”
Dette er en utlegning av islam som for meg ikke rimer med at de fleste muslimer ikke er tilhengere av å utbre religionen sin med vold. De voldelige utslagene kommer der undertrykkelsen er størst, som i Gaza.
Videre i intervjuet: ”’Vi trenger ikke Gud’ inneholder det Onfray kaller en dekonstruksjon av alle monoteistiske religioner. Kristendommen, jødedommen og isalm blir alle sammen utlagt som de største kildende til konflikt i vår tid.”
Her må det være lov for en gammel marxist å innvende at religionene er en del av samfunnets ideologiske overbygning, og at konfliktene har røttene sine i samfunnets materielle grunnlag og kontrollen over produksjonsmidler og ressurser. For å si det enkelt: Hadde det ikke vært olje i Irak og nabolandene, ville Irak neppe vært okkupert av amerikanerne i dag.
” – I boka snakker du om en slags ’endelig kamp’ for opplysningstidas idealer. Er det krig du snakker om?
– Det pågår nå en åpen ideologisk krig det er det ingen tvil om. Man må ta opp hansken. Vi kan ikke late som om den franske revolusjonen ikke har funnet sted, som om vi fortsatt lever i middelalderen. Det er ikke akspetabelt for en filosof å ta til takke med den middelalderske diskursen man vil at vi skal delta i. Ellers hadde opplysningstidas kamp vært utkjempet forgjeves.”
Jeg synes ikke det er klokt å snakke om ”ideologisk krig”, og synes det får holde å snakke om åndskamp, slik jeg gjorde i Vårt Land. Jeg synes heller ikke det er rett å si at vi blir invitert til å delta i en middelaldersk diskurs, når vi samtaler med religiøse motparter. I Norge har kristendommen tatt noen lange åndelige kliv siden middelalderen, og det har skjedd samtidig med framvoksten av et samfunn som er blitt demokratisert, selv om det stadig befinner seg under kapitalstyre og ikke et reelt folkestyre. For igjen å si det enkelt: Ingen av oss som ikke har Aker-aksjer har valgt Kjell Inge Røkke til å bestyre et av landets største industrikonserner - og det er heller ikke kirka som har valgt ham.
I dette moderne norske samfunnet spiller kirka en begrenset rolle, og noen ganger opponerer den åpent mot makthaverne. Et god eksempel er at flere kirker åpnet dørene sine under marsjen de afghanske asylsøkerne foretok fra Trondheim til Oslo. Da sto moderne humanisme, representert av noen av kirkas folk, mot statens middelalderske inhumanisme.
Intervjuet i Dagbladet går mot slutten: ”En filosofisk teori bør alltid ha selvbiografiske betraktninger som utgangspunkt, har Onfray skrevet i en av sine tidligere bøker. Og hans motstandere – (det er etter hvert mange, i forbindelse med ateologi-boka har det kommet fire mot-bøker i Frankrike) – mener Onfrays religionskritikk må bunne i ubehagelige religiøse opplevelser i barndommen. Er det noe i det?
- Ja og nei. Ja, fordi jeg ble plassert på et kristent barnehjem da jeg var ti år. Nei, fordi jeg allerede da hadde sluttet å tro på Gud. Jeg hadde oppdaget at de mest fornuftige menneskene ikke tror på Gud.
- Har du venner som er religiøse?
- Ja visst, jeg har en god venn som er prest. Vi er åpenbart ikke enige om disse tingene, men det går fint. Han mener at jeg kommer til å ende opp i himmelen, selv om jeg skriver som jeg gjør, fordi jeg er en grei fyr. Det er jo snilt av ham. Men jeg tror altså ikke det kommer til å skje.”
Her fornemmer jeg at knallateisten Onfray – slik jeg selv gjør i svake øyeblikk – åpner for ei lita glugge mot himmerik.
Selv om jeg skriver som jeg gjør, er det håp for meg fordi jeg er en grei fyr.
Skjerpings! Noe slikt håp om et liv i himmelen har du virkelig ikke, Jon. Det kan komme til deg som et blaff av av en meteoritt på natthimmelen, men så slukner det, slik stjerneskudd alltid gjør.