Kapittel 13
Bror Arnfinn og raddissyndromet
Jeg leser med glede det Haram skriver. Han er definitivt en annerledes stemme i venstresidas dagsavis. Lørdag den 29. desember 2007 er tittelen på spalten hans ”Raddissyndromet”, og i stikktittelen stiller han spørsmålet ”Kvifor er Gud og kyrkja venstresidas hovudfiende?”
Det han skriver går rett inn i den problematikken jeg tumler med i dette jeg nå skriver.
Det er en lissepasning til meg.
Kjære Bror Arnfinn! Jeg oppfatter ikke at Gud og kirka er venstresidas hovedfiende.
Den genuine venstresidas hovedfiende er og må være kapitalismen og den imperialistiske krigen som kapitalismen genererer. Vi må vie vår strid på gater og i streder til kampen mot disse jordiske fenomenene.
Du skriver: ”Kva er det med raddisane – venstreradikale av ulike slag frå gamalkommunister til SV-light? Kvifor ser dei stort sett raudt (!) når dei møter noko som har med tru og religion å gjere? Om det då ikkje dreier seg om den statstilpassa Giske-varianten.”
Jeg har ikke noe fiendebilde av Gud. Men jeg tror ikke på ham, og dette tillater jeg meg å melde til de som tror. Når jeg ikke har noe fiendebilde av Gud, er det fordi jeg ikke kan ha som fiende noe jeg ikke tror eksisterer. Når jeg aktivt opponerer mot Guds-begrepet, er det de gangene den kristne Gud blir misbrukt nettopp for å tjene kapitalismen under julehandelen og den imperialistiske krigen i Irak og Afghanistan. Slik opponerer jeg også mot den muslimske Allah de gangene han blir brukt for å legitimere terror mot sivile, som jeg er en svoren motstander av.
Som jeg har prøvd å vise i gjennomgangen av brevene fra de troende, ser jeg slett ikke rødt når jeg møter noe som har med tro og religion å gjøre. Jeg ser svart. Jeg kommer altså med mitt svartsyn, som går ut på at jeg ikke tror på det evige liv.
I møtet med Giske-varianten kan jeg riktignok av og til se rødt. Det er fordi jeg er motstander av at Arbeiderpartiet tviholder på statskirkeordningen. Det er for meg et opportunistisk standpunkt, og skadelig. Jeg ønsker meg et skille mellom stat og kirke. Det gjør kanskje også en dominikansk broder?
Du skriver: ”Rett skal være rett; Klassekampen let ein munk frå mellomalderen skrive fast i denne spalten. Men mange i avisas tradisjonelle støttegruppe knurrar nok i kulissane. For religionen og kyrkja er sjølve hovudfienden. Slik det heiter i ein annan liturgi: ’Som det var i opphavet, så no alltid og i all æve. Amen.’ Kvifor?”
Jeg tilhører absolutt avsias tradisjonelle støttegruppe, og har ikke møtt noen der som knurrer over at en dominkanermunk har fast spalteplass. Folk synes det er kult, og tenker: La tankeretninger brytes, og den som tenker annerledes enn Klassekampen-flertallet få komme til orde.
Du besvarer ditt spørsmål om kvifor slik: ”For det fyrste fordi ein i truskap mot dei sosialistiske patriarkane tek for gitt at religionen er en fiende av ’folket’.”
Det finnes i liten grad slik troskap mot patriarkene blant de sosialistene jeg kjenner, og som spenner over feltet av folk som ble kristensosialister på 1970-tallet til gode, gamle marxist-leninister. Vi har lært av forrige århundres mistak i sosialismens navn at religionen ikke skal betraktes som en fiende av folket og nedkjempes med forbud og tvang. Religionen er i høy grad et folkelig fenomen, og den eneste måten de av oss som er ateister kan møte den på er med argumentasjon av den typen jeg har prøvd å bruke i tidligere kapitler.
Du fortsetter: ”Men er det noko som er ei folkeleg rørsle i dag, så er det religionen; i oppslutning om tru og riter, i kulturell og karitativ innsats, nettverksbyggjing og internasjonalt samarbeid. Berre innan kyrkjene arbeider det titusenvis av kvinner og menn i friviljug og lågtløna innsats innan utdaning på alle nivå, i helsestell, sosialarbeid og medieverksemd.”
Ingen vil bestride dette. Jeg var en gang på slutten av 1970-tallet og hørte en frigjøringsteolog tale til et publikum av arbeidsfolk og fattigfolk i ei kirke i Salvador i Brasil. Salvador sies å ha en kirke for hver dag i årene. Mange av disse kirkene er barokke praktbygg, med interiører forgylt med bladgull fra den gangen delstaten Bahia, der Salvador ligger, var en betydelig gullprodusent. Den taleren jeg hørte sto under det støvete gullet i den gamle kirka iført dongerybukser og hvitskjorte som var åpen i halsen. Jeg forsto ikke alt han sa på brasiliansk portugisisk., men forsto at han snakket om på kirkas grunn å bygge en folkebevegelse for de fattige, som det er mange av i Salvador.
Talen unnlot ikke å gjøre inntrykk på meg, selv om jeg ikke kunne dele talerens gudstro.
Jeg ønsker meg andre folkelige bevegelser enn de religiøse.
Men oppfatter jeg de religiøse folkelige bevegelsene i Norge som fiender?
Under to to av de største politiske kampene i nyere norsk politisk historie har venstresida vært politisk alliert med store deler av kristenfolket. Jeg tenker på kampen mot EEC i 1972 og kampen mot EU i 1994. Bare de mest rabiate ja-folka trodde at den kristelige grasrota i Norge var motstander av Europa-unionen fordi den var redd for Paven og Dyret i Åpenbaringen, eller hva det nå var. Denne motstanden bunnet i en sunn skepsis mot å bli fjernstyrt fra Brussel.
Personlig opplevde jeg tidlig på 1980-tallet å havne i allianse med bedehusmiljøet i Norge da jeg, som medlem av Kringkastingsrådet, gikk til strid mot at den nord-amerikanske såpeserien ”Dynastiet” skulle vises på NRK. Det ble hevdet at kristenfolket var mot serien fordi den var syndig, men så enkelt var det ikke. Jeg snakket med mange på den kristelige grasrota, og de var mot ”Dynastiet” ikke bare fordi de antok at det ble bedrevet hor i serien, men fordi de var mot amerikanisering og fordumming på fjernsynet, og tilhengere av den norske folkekulturen, ja, faktisk også av deler av ”finkulturen”, slik som Fjernsynsteateret (som gikk dukken etter ”Dynastiet”).
Da USA ville trekke Norge med i en krig mot Irak, oppsto en mektig folkebevegelse for fred som spant fra ytre venstre til innerste kjerka. Den samlet folk til en demonstrasjon med 60 000 deltakere i Oslo, den største i min levetid. Bevegelsen stoppet etter min oppfatning at Norge gikk med på USAs side under invasjonen av Irak. At vi siden dilta med i en periode som en liten medløper for USA, skyldtes at folkebevegelsen ga seg etter at første slag var vunnet og ikke hadde fortsatt beredskap mot norsk krigsdeltakelse.
Vi er kanskje i ferd med å se en liknende allianse vokse fram når det gjelder spørsmålet om å trekke norske styrker ut av krigen i Afghanistan. Her savner jeg ennå et sterkere kirkelig engasjement, og bevegelse på grasrota. Men dette kan komme, og det kan komme fort.
”For det andre,” skriver du, ”rasar ein over religionen og kyrkjene si ’makt’, over byråkratiet i Vatikanet og gud veit kvar.”
Jeg kjenner ikke noen norske raddiser som raser mot Vatikanet, men jeg kjenner mange som nærer en etter min mening sunn skepsis til Vatikanets makt.
Du skriver: ”Sanninga er at få, om ingen sentraladministrasjonar, kan vere slankere enn vatikankurien – særleg om ein tek med at han jobbar for ein verdsomspennande fellesskap med ein milliard medlemer. Ei samanlikning med kontorhaldet i ’EU-vatikanet’ i Brussel, kunne nok bli interessant. Myten om den steinrike kyrkja og dei høgtløna prelatane er og vanskeleg å få bukt med. Ein kuriekardinal tener neppe mer enn ein gjennomsnittleg norsk akademikar (for ikkje å seie raddis). Og kven vil tru at ein norsk, katolsk prest med seks-sju års utdanning har ein løn på 120.000 for året. Klostera er sjølvfinansierte og klosterfolket har inga personleg lønisintekt. Heldigvis.”
Ære være den fattige munk! Når den norske turbomaterialismen går på høygir, som nå i jula, da det nyåpnede Rygge Storsenter omsatte for 106 millioner kroner på seks uker, får jeg av og til trang til å bli munk sjøl.
Jeg opplever ikke at norske raddiser bruker krefter på å kritisere den enkelte kardinals og paters lønn. Men det må gå an å være kritisk til den økonomiske makt somVatikanet, tross sin organisatoriske slankhet, faktisk har og utøver. Den viktigste kritikken min av Vatikanet dreier seg om ideologi, som jeg mener kan være reaksjonær. Dette kommer jeg tilbake til når det gjelder spørsmålet om seksualmoral, som du reiser.
Før du gjør det, tar du en sving innom barndommen.
”Ein tredje aggresjonsfaktor er bitre barndomsminne. Eg ser ikkje bort i frå at godt vaksne raddisar kan ha hatt strenge foreldre eller møtt dumme prestar. Men det må vere lov å lure på kor mange det er av dei som har vakse opp i vanlege norske bygder og byar i nyare tid, som har hatt fanatiske religiøse foreldre, tanter og onklar eller som har blitt tukta av svartsynte sundagsskulelærarinner. Dei fleste nordmenn har ikkje gått på søndagsskulen i det heile.”
Jeg har i min argumentasjon mot det kristne livssynet nettopp brukt noen barndoms- og ungdomsminner som har preget meg. De dreide seg ikke om at jeg ble møtt med strenghet eller fanatisme, men at jeg opplevde at jeg ble møtt med tvang. Det var riktignok mild tvang, men det var tvang. Med ulyst husker jeg pugginga i folkeskolen av Luthers katekisme, som ble en av de få bøker jeg har lagt for hat, fordi dens teser ble forsøkt tredd ned over øra på meg.
”Eit verkeleg agg,” skriver du, ”har den kulturradikale venstresida til kyrkja og religionane sin strenge seksual- og familiemoral. Det er truleg her sjølve raddis-raseriet hentar si hovudnæring. Eg seier ikkje at ein aldri har hatt grunn til å kritisere tradisjonelle samlivsformer og seksualetiske konvensjonar. Eg spør berre: Kvifor så rasande?”
Men er vi rasende? Jeg er et barn av den seksuelle frigjøringsepoken i Norge. Det er jeg glad for. Det jeg opplevde av borgerskapets seksualmoral var en dobbeltmoral som for meg var uakseptabel. En viktig grunn til at jeg ble raddis, var at jeg ville ut av denne borgerligheta, der likene formelig lå stablet i skapene. I voksen alder har jeg sett at den seksuelle revolusjonen i den vestlige verden har fått en skyggeside, i form av aids-epidemien.
Et av de viktigste tiltakene mot denne epidemien er bruk av prevensjon. Derfor blir det så uforståelig for meg at pavekirken går mot bruk av prevensjon, som kunne ha reddet hundretusener av unge liv i for eksempel Brasil, verdens største katolske land. Det er etter min mening en reaksjonær – tilbakestrebende – holdning som må bekjempes med rasjonell argumentasjon.
Du fortsetter med å spørre: ”Kvifor så sikre på at ein restriktiv bruk av den menneskelege seksualiteten er så ille, ja det verste av alt? Kanskje ettertida vil være mer nyansert?”
Nåtida er faktisk mer nyansert. Jeg snakker med ikke-kristne ungdommer som opponerer mot sin foreldregenerasjons seksuelle frislepp, og som snakker om at trofasthet og en viss seksuell tilbakeholdenhet er viktig for dem. Dette gjør de fordi de har tenkt seg om, ikke fordi de er blitt skremt av mørkemenn eller aids.
”Kvifor,” spør du, ”er det så opplagt at den noverande abortlova og abortpraksisen ikkje skal diskuterast.”
Men vi diskuterer jo dette! Ingen raddis jeg vet om ønsker høye abort-tall. Derfor diskuteres dagens praksis, og andre tiltak, som for eksempel mer utstrakt bruk av angrepillen.
Loven, derimot, er nok kanskje en hellig ku for oss, fordi den sikret kvinner en rettighet de ikke hadde, og som vi mener de skal ha.
”Kvifor, ” spør du, ”er det så ekstremt provoserande at nokre kjenner seg moralsk forplikta til ikkje å fjerne eit menneskefoster?” Jeg blir ikke provosert av den enkeltes rett til å kjenne en moralsk forpliktelse i dette henseende. Men jeg blir provosert av nord-amerikanske kristenfundamentalisters organiserte, voldelige angrep på abortklinikker og -leger. Og jeg klappet i hendene da det strengt katolske Portugal nylig moderniserte sin arkaiske abortlov. Jeg så på det som at portugisiske kvinner vant en moralsk rett til å herske over egen kropp.
Du skriver: ”Under alt dette ligg angsten for det politisk ukorrekte; angsten for ikkje å vere ’progressiv’. Raddisar er nemleg sikre på at verda heile tida går framover i deira retning og at det sekulariserte, vestlege samfunnet er ’den beste av alle verdner’.”
Jeg er slett ikke sikker på at verden hele tida går framover i den retningen jeg ønsker. Tver imot mener jeg at vi har opplevd alvorlige tilbakeslag siden 1970-tallet, med framvoksten av den oljedrevne norske finanskapitalens hegemoni i samfunnet, og den samme kapitalens herjing med miljøet.
Du fortsetter: ”Kampen mot kapitalisme og økonomisk liberalisme bleiknar jamnført med kampen mot alt som kan true dei sekulære verdiane. Det er som om gamalt, nedkjølt og lunka engasjement får nytt liv og ny kraft; endeleg ein verdig fiende igjen.”
Du har et poeng når du peker på at kampen mot kapitalismen har bleikna, dessverre. Men finnes det i Norge i dag en overordnet kamp blant raddiser mot det som truer de sekulære verdiene? Jeg oppfatter det ikke som at disse verdiene på statsplanet er truet. Norge vil være en sekulær stat. Jeg ser ingen trussel bak horisonten om prestestyre, og tror heller ikke at du, bror Arnfinn, ønsker det.
Det var for spøk at vi raddiser kalte Bondeviks regjeringer for prestestyre. Vi lever med den foreldte statskirkeordningen, og vi lever forunderlig nok i et monarki der monarken må tilhøre en bestemt retning i kristenheten. Langsomt vil vi få gjort noe med dette.
”Kvifor,” spør du, ”tek ein ikkje heller fatt i den filosofiske og ideologiske tomgangen i eigne rekkjer?”
Godt spørsmål. 1-0 akkurat her til broderen.
”SV kallar til brainstorming på spørsmålet: Kva er sosialistisk politikk i dag? Det er grunn til å vere spent på svaret. At høgresida også lid av mangel på ideologisk substans, er ei anna sak.”
Det svaret jeg er mest spent på etter SVs hjernestorm er hva partiet vil gjøre med at det sitter i en regjering der det må forsvare Norges krig i Afghanistan, på USA-imperialismens side og på dens premisser.
Du avslutter med en kraftsalve. ”Den radikale venstreesidas fiendskap mot religionen kan, tankevekkjande nok, gjere henne til ein av Vestens mest solide samfunsstøtter. Ein burde ta varsel av en amerikanske superateisten og tidlegare raddisen Christopher Hitchens’ heftige og hissige omfamning av Bush sine krigar i Midtausten. Slik kan det gå når kampen mot Gud vert viktigare enn alt anna. Ein venstreside på denne kursen misser meir og meir sitt samfunnskritiske potensiale i ein kultur som vår, og vert ein av mange garantar for eit passe liberalt og politisk Utopia.”
Det utkommer ganske mange religionskritiske eller ateistiske bøker for tida, og journalist Simen Ekern nevnte noen av dem i en artikkel i Dagbladet 30. september i år: Sam Harris’ ”The end of faith”, Christopher Hitchens’ ”God is not great” og Richard Dawkins’ ”Gud – en vrangforestilling”. Alle disse bøkene er blitt internasjonale bestselgere. Jeg har ikke lest noen av dem, men jeg har fulgt litt med på utviklingen til Hitchens. Og, ja, den er en advarsel til oss raddiser. Jeg vil likevel våge påstanden om at Hitchens er unntaket som bekrefter regelen om at de aller fleste raddiser verden over absolutt ikke har omfavnet Bush sine kriger, men tatt avstand fra dem med alt de har.
Venstresida i Norge er ikke på kurs med Christopher Hitchens i Irak-spørsmålet. Når dette skrives har stortingsrepresentant Hallgeir Langeland fra SV lansert et opprør mot SV-ledelsens krigspolitikk i Afghanistan. Det er et opprør som jeg tror vil få betydelig støtte blant SVs medlemmer og velgere. Partiet Rødt (det tidligere Rød Valgallianse, RV), som jeg tilhører, har vært konsekvent i kritikken sin og aksjonene sine mot Norges deltakelse i Afghanistan-krigen.
Kjære bror Arnfinn! Det er interessant at du munk fra mellomalderen kritiserer den moderne venstresida fra venstre. At du advarer mot at venstresida kan miste sitt samfunnskritiske potensiale og ende opp som en garantist for et liberalt Utopia. Men skulle det virkelig gå slik for venstresida, vil etter mitt syn årsaken ikke være at ”slik kan det gå når kampen mot Gud er viktigere enn alt anna.” Å være radikaler betyr å gå til rota. Forfallet i retning liberalisme, vil skyldes at radikalerne ikke går til ondenes røtter i den materielle virkeligheten og i ideologien. Vi går ikke på djupet, men blir surfende på overflata, og havner dermed i borgerlighetas flytegarn.