Kapittel 11
Fanatisme
Nå ser han på engelen og smiler underfundig og sier: ”Jasså, dere har engel på juletreet.”
”Vi har faktisk to engler til,” svarer jeg og peker på to andre glassengler. ”Og som om ikke det skulle være nok, har vi to Jesus-barn.” Det er to bittesmå, makne dukker som begge forestiller en brunhudet liten Jesus som ligger i en babypose. Dukkefigurene er blitt kjøpt inn i Afrika, rett og slett fordi de var kule. Hvor englene kommer fra er det ingen som riktig husker. De er bare søte, og det er såvidt jeg vet ingen av de besøkende her i huset som har noen tro på at de skal bli engler i evigheten.
Mer snakk blir det ikke om dette med englene. Vi drøfter heller spørsmålet om hvorfor Sovjetunionen brøt sammen.
Julaften kom et mildvær og sopte bort rimfrosten. Temperaturen nådde pluss 4,6 grader, på tiendedelen nøyaktig samme temperatur som julaften 2006, ifølge journalen min der jeg fører inn meteorologiske observasjoner.
Mildværet vedvarer. Tredje juledag svinger en bil inn ved porten, og jeg går ut i regnet og gjenkjenner en mann som representerer Jehovas vitner og som har besøkt meg før. Han har invitert seg selv inn til samtaler, noe jeg høflig har avslått. Nå kommer han ut av bilen og gir meg noen blader, som jeg av høflighet tar imot. En kvinne stiger ut av bilen og gir meg en liten pocketbok, som jeg først sier at jeg ikke trenger, men så tar imot. Hun setter seg inn i bilen igjen. Jeg trykker mannens hånd og ønsker ham fortsatt god jul. Så kjører de to, videre på ferden sin til flere hus som de har bestemt seg for å oppsøke for å forsøke å spre budskapet sitt.
Bladene jeg har fått er to nummer av ”Vakttårnet – Forkynner av Jehovas rike” og et eksemplar av ”Våkn opp!”. Den vesle boka heter ”Hva er det egentlig Bibelen lærer?” Jeg har disse skriftene liggende ved siden av meg på skrivebordet mens jeg skriver dette. Jeg vet at jeg ikke kommer til å lese dem. Etter tidligere besøk av mannen fra Jehovas vitner har jeg bladd gjennom ”Vakttårnet”. Budskapet til vitnene ser for meg ut til å være en form for nord-amerikansk religiøs fundamentalisme. Jeg kan ikke si at denne fundamentalismen skremmer meg, det ville være å ta for hardt i. Men jeg føler en intuitiv avsmak for forkynnelsen til Jehovas vitner. Det er brutalt sagt mot folk som strever for det de tror på, men jeg kan ikke si det annerledes. Det er en fanatisme her som jeg blitt vaksinert mot etter at jeg selv hadde fanatiske trekk i den mest aktive perioden i AKP (m-l).
I radio hører jeg meldingen om at Pakistans tidligere statsminister Benazir Bhutto er blitt drept under et attentat i byen Rawalpindi, der hun deltok på et valgmøte i anledning den pakistanske valgkampen.
Sjokkmeldingen utløser noen tanker hos meg om hva religiøs fanatisme kan føre til når den blir omsatt til politisk terror. Disse tankene er naturligvis ikke rettet mot Jehovas vitner, men jeg kan ikke fri meg fra å grøsse over at jeg nettopp hadde besøk av to personer, to helt vanlige nordmenn i en Volvo, som ønsket å overbevise meg om at Satan og hans demoner virker blant oss med høyt aktivitetsnivå.
Nyhetssendingene utover ettermiddagen og kvelden domineres av innslag om Bhuttos liv og død. Et nylig gjort tv-opptak viser Bhutto mens hun uttaler at hun ikke frykter for terroranslag mot sin egen person fordi hun er kvinne. Hun begrunner dette med at islam lærer at den som dreper en kvinne skal brenne i helvete.
Jeg steiler over denne uttalelsen fordi jeg ikke tror på noe helvete som noen skal brenne i.