Kapittel 10
En engel av glass
Jeg kommer opp mot den flombelyste Rygge kirke, som er et bygg fra middelalderen. I mine guttedager var den gamle steinkirka hvit, hvitkalket. Slik syntes jeg den burde være. Da kalken ble fjernet for at steinene i veggene skulle komme til syne, sa jeg til de som gadd høre på at det var et forargerlig påfunn. Nå må jeg innrømme at jeg synes det er fint å se steinene. Det er blitt brukt forskjelligfarget granittstein. Mange av steinene har en rødlig farge. All steinen i kirkebygget skal ha blitt fraktet over Oslofjorden, eller Viken som det het den gangen i middelalderen, enda vi har granitt nok i Rygge. Hva som var årsaken til en slik kostbar og tilsynelatende unødvendig transportoperasjon har jeg aldri fått klarhet i, og jeg tror ikke det framgår av noe kildemateriale.
Det vi nå har fått vite med stor sikkerhet, er når Rygge kirke ble bygd. Det har vært uvisshet om byggeåret, og det har stått strid om det. Datering med ny teknologi (som jeg i farta ikke husker hva heter) av treet i takbjelkene viser at de er fra år 1169. Den kristne troen har vært her i Rygge lenge, mens ateismen er en nykommer på disse kanter.
Foran kirka står – slik det sømmer seg for en jordbrukskommune - en naturtro bronseskulptur av en såmann.
Jeg skvetter fordi jeg synes at såmannen beveger seg. Så er det bare en en gående, vanlig mann som skrår gjennom skodda over plenen foran kirka. Såmannen står der trygt på sokkelen sin. Men hva gjør en mann ved kirka så seint på kvelden?
Det er flere folk ved kirka. Jeg bremser ned for ikke å kjøre på en gruppe som går over veien fra parkeringsplassen langs steingjerdet ved kirkegården. P-plassen er full av biler. Hva er det som foregår? Det må være midnattsmesse i kirka denne søndagskvelden. Merkelig at det er messe på lille julaften, dagen før dagen.
Jeg burde rulle ned bilvinduet og spørre en av de forbipasserende om hva som skjer. Men jeg får meg ikke til det, og triller langsomt videre gjennom tåka. Hva er det som holder meg tilbake fra å stille et enkelt spørsmål? Jeg vil vel ikke at det skal komme ut blant folk i bygda at jeg er nysgjerrig på hva som foregår i kirka. Men jeg er nysgjerrig på det.
Den opplyste, steingamle kirka er vakker, men har da ingen dragning på meg?
Jeg frykter da ikke å bli involvert med kristenfolket, sugd inn, så å si?
I et øyeblikk merker at jeg savner fellesskapet som kirkegjengerne sikkert føler der flokker seg ved inngangen til gudshuset sitt.
På kirkegården flakker det i levende lys som er tent for de døde. Heller ikke kirkegårdens fellesskap skal jeg få oppleve, tenker jeg, med et anstrøk av noe som smaker som bitterhet. Jeg har andre planer, jeg skal ikke begraves på bygdas kirkegård, men ønsker et annet hvilested for asken min etter at jeg er kremert.
Nacht und Nebel. Dystre tanker. Glatt vei. Jeg holder på å kjøre i grøfta i svingen der veien til Balke tar av fra Kirkeveien. Den ensomme cowboy nær ved å kræsje med en av poplene i Kirkevei-alléen, som for alt jeg vet kan være en berlinerpoppel.
For noe tøv! Jeg holder meg på veien, den slagne landveien. Jeg skal hjem til huset der tre av døtrene mine nå er ankommet for å feire jul. Jeg har et fellesskap å komme til. Vi skal pynte juletre. Jeg behøver ikke å misunnet Anne B. Ragde hennes suksess med romanen ”Berlinerpoplene” så jævlig som jeg i svarte stunder gjør. Også mine to bøker av året, sjøbøkene, kommer til å ligge under en og annen julegran. Jeg blir ikke rik som forfatter, men jeg overlever. Vi har til salt i grauten, min livsledsager og jeg.
Vel hjemme finner jeg fram en liten trykksak. Det er ”Varna”, menighetsblad for Rygge prestegjeld. Vanligvis er jeg ingen ivrig leser av menighetsbladet, men jeg pleier skumme gjennom det før det går i papirkurven. Akkurat dette nummeret, nr. 5 av den 46. årgangen, julenummeret, har jeg tatt vare på fordi jeg skulle skrive om brevene fra de troende, og det på forsiden av ”Varna” sto noen ord om Ordet som fanget min interesse.
Nå blar jeg opp og sjekker under rubrikken ”Gudstjenester”. Der står det: ”23. desember – 4. søndag i advent – Rygge kirke kl. 23.00: Julekonsert med Vocalis.”
Det var en julekonsert med et lokalt kor og ingen midnattsmesse som samlet menneskene i kirka denne kvelden. Opplysningen om dette gjør meg merkelig lettet. Så driver de altså ikke og roter og holder midnattsmesse på lille julaften i kirka her!
Den eneste gangen jeg har vært i Rygge kirke var nettopp for å høre en konsert med koret som var forløperen til Vocalis. Jeg lot meg overtale fordi jeg kjente noen som sang i koret – og som var gamle AKP’ere - og fordi jeg mente at det å gå for å høre på et kor ikke kunne regnes som et egentlig kirkebesøk.
Midnattsgudstjeneste skal det være i Rygge kirke nyttårsaften kl. 23.15. Jeg merker meg det, og føler et snev av misunnelse med dem som kan finne veien til det de mener er Guds hus på nyttårsaften.
”Varna” er en beskjeden affære, men kommer nå med fargetrykk. Prestegjeldet har et eget våpenskjold som står trykt ved siden av bladets logo. Våpenskjoldet har samme farger som kommunevåpenet, rødt og gult. Motivet er et gult kors på rød bunn. Bak korsets armer står to langskaftede økser med hvite økseblad. Jeg blir sittende og grunne på hva de øksene gjør i et fredelig prestegjelds skjold.
Forsideartikkelen har tittelen ”Soknepresten har ordet”. Her er avbildet en ungdommelig utseende kvinne som jeg ikke kan huske å ha sett før. Hun undertegner seg bare med Arnhild, og jeg må med skam melde at jeg ikke aner hva soknepresten her ute heter til etternavn. Så lenge jeg ikke er medlem av statskirken, kan det ikke være noen stor synd at jeg ikke vet hva den lokale presten heter.
Arnhild skriver: ”Første juledag er ’Johannesprologen’ i Johannesevangeliets Kapittel1 prekentekst i gudstjenesten: I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Gud er Gud, fullt og helt. Og så: Ordet ble menneske, fullt og helt. Gud og menneske. Det er sånn Gud virkelig er. Høyt opphøyd og hellig, og i det vi nesten ikke legger merke til...Gud steg inn i verden og historien som et lite barn, helt overlatt til andre. I det som ser lite ut, ligger kraft og mot og tro og tilhørighet. Gud er der.”
Jeg greier ikke ta dette inn over meg. For meg er det mennesket som skapte ordene, og så skapte gudene i sitt bilde. Jeg kan ikke tro på Ordet med stor O.
Arnhild skriver videre: ”Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud...han har vist oss hvem han er leser vi i Joh. 1, 18 rett etter Johannesprologen.. Her er den røde tråden gjennom Bibelen, gjennom troen min, tråden som går gjennom livet mitt og som gjør at jeg jeg kan våge å se livet mitt i sammenhenge med den hellige Gud: Gud er Gud. Hellig og annerledes.”
Dette blir for prestelig postulerende for meg. Jeg griper det ikke, og gripes ikke. Jeg tror ikke at den predikende vandreren i Judea var Guds enbårne sønn.
”Men ingen er likevel så nær meg og min virkelighet,” fortsetter Arnhild. ”Fordi Jesus viser hvem Gud er! Å kjenne Jesus, er å kjenne Gud. Og jula viser oss virkelig hvem Gud er. Gud er ikke lenger bare i det høye og det hellige. Gud er i verden. Gud er hos oss. Her, midt i virkeligheten, er Gud...Gud bor i det høye og hellige. Og hos den som er knust og nedbøyd i ånden (Jes. 57,15).”
Profeten Jesajas kan ha hatt et poeng, på den måten at den som er ”knust og nedbøyd i ånden” lettere enn den ranke vil oppleve at Gud har tatt bolig i ham eller henne.
Jeg tenker: Bare jeg blir knust og nedbøyd nok, vil jeg kanskje oppleve Guds nærvær.
Det er en ekkel tanke, ja, en tanke som er forferdende i sin kynisme.
Jeg slår den fra meg og går til juletrepyntinga.
En av døtrene mine, Marte som arbeider i Dagbladets debattredaksjon, forteller meg at hun har hørt at det går et hardnakket rykte i redaksjonen i VG om at jeg er blitt katolikk. De som framsatte ryktet framsatte det som en uomtvistelig sannhet med sikker kilde.
Hvor tar de det fra?
Det henger antakelig sammen med at sosialisten Hans Fredrik Dahl har konvertert til katolisismen. Da blir det nærliggende for journalister å tenke seg at flere gamle radikalere har gått samme vei, og så kommer ryktet ut av ingenting.
Når Fanden blir gammel, går han i kloster. Slik lyder et gammelt ordtak. Nå er jeg blitt godt voksen, men føler ikke at jeg er på vei til klosteret. Min tanke går til den islandske forfatteren Halldór Kiljan Laxness. Han ble i sin ungdom katolikk, og levde i et kloster i Luxembourg. Siden vendte han tilbake til Island og ble venstresosialist – kommunist, såvidt jeg vet. Det er ingen ulogisk tanke at jeg kan ha gjennomgått en motsatt utvikling, fra kommunist til katolikk. Men det stemmer altså ikke. På sine gamle dager, på 1970-tallet, ble Laxness, ifølge Store Norske leksikon, påvirket av den kinesiske filosofen Lao Zi, og den venstresosialistiske holdningen hans vek plassen for en mer individorientert tenking.
Er det noe her jeg kan kjenne meg igjen i? Jeg har ikke lest verkene til den mytiske figuren Lao Zi, men jeg har lest de kinesiske dikterne Li Po og Tu Fu, som virket på 700-tallet. De var påvirket av taoismen. Kanskje har denne påvirkningen smittet over på meg gjennom diktlesingen.
Dette blir for vidløftig. Jeg har virkelig ingen peiling på den gamle orientalske filosofien og religionen. Jeg skulle vært mere lærd, og hvorfor ble jeg ikke det?
Slik grubling får jeg la fare, og heller vie meg til en praktisk julesyssel.
Med en liten latter uten anstrøk av ironi henger jeg en engel av glass, med gylne vinger, på juletreet.