Kapittel 1

Han er min sang og min glede

Under opprydding finner jeg en liten bunke to år gamle brev som jeg ikke har hatt hjerte til – eller mot til -  å kaste. Bunken er merket med en gul lapp der det står ”Brev fra de troende”. Jeg blar hastig gjennom bunken. Så tar jeg et par av brevene ut av konvoluttene og leser gjennom dem. Jeg får den idéen at jeg skal skrive noe om disse brevene. Det er brev fra den kristne grasrota i Norge. Brevene ble sendt til meg etter at jeg ble intervjuet av avisa Vårt Land høsten 2005, under tittelen ”Evig ateist”. Intervjuet ble gjort av journalist Alf Kjetil Walgermo. Det inngikk i intervjuserien ”Min tro” som har gått hver lørdag i Vårt Land i mange år, og som ennå går.

            Et av brevene er adressert til ”Forfatter Jon Michelet, Larkollen utenfor Moss.” Det kom altså fram, tross manglende postnummer. Poststempelet viser at brevet kommer fra ei bygd på Vestlandet. Håndskriften på konvolutten er gnidrete, men godt lesbar. Jeg minnes at dette brevet var skrevet av en svært gammel kvinne, tar brevet ut av konvolutten og leser:

  Kjære deg Jon Michelet! Jeg har sett i ”Vårt Land” din søken etter tro, og jeg vil så gjerne hjelpe dig til å få et fast håldepunkt. Jeg er en gammel enke på 94 år som har levd med Gud så og si hele mitt liv, og jeg har aldri angret det.

 Jeg levde i min barnetro til  jeg var 17 år. Da fikk jeg et valg ”skal jeg gå fra, og ut på livet utenom?” Nei! Jeg kunne ikke gå fra Jesus.

Jesus. ”Han er min sang og min glede, han er min Herre og Gud. Jesus! I dine hender jeg lever til Livets slutt.”

 Da jeg fikk dette brevet, leste jeg flyktig gjennom det, akkurat slik jeg gjorde med de andre seks brevene som kom fra kristenfolket etter Vårt Land-intervjuet. Jeg kan ikke si at disse brevene gjorde noe dypt inntrykk på meg, den gangen for to år siden. Jeg la brevene bort med en skuldertrekning, som ikke var arrogant, og heller ikke oppgitt. Det overrasket meg ikke at det kom reaksjoner på intervjuet. Disse reaksjonene var som forventet.

             Nå som jeg har funnet brevene i mine gjemmer og tenker at jeg skal skrive noe om dem, må jeg ta dem på større alvor, og da gjør de inntrykk, selv på en mann som ikke kan se at han har endret sitt ateistiske grunnsyn i løpet av de siste to årene.

            Den gamle kvinnen avsluttet slik:

Jeg skriver mitt navn, men la meg være anonym.

 Hun oppga også et telefonnummer. Jeg ringte henne aldri. Brevet hennes var ikke av en slik karakter at det fordret noe svar, syntes jeg. Det var hun, den 94 år gamle enken, som ville melde noe til meg. Jeg tror ikke hun egentlig ventet noe svar.

            Det slår meg at hun kan være død nå. Kanskje var brevet til meg det siste hun skrev, denne Mary. (Jeg tillater meg å nevne fornavnet hennes.)

            Hva er det som nå gjør inntrykk på meg? Det er den enkle, uforfalskede folketroen som gjennomsyrer oldingen Marys brev. Og det er hennes uro for meg, en mulig fortapt sjel.

 Jeg tror at det er Gud som vil jeg skal skrive og hjelpe dig, for jeg får ikke ro før jeg har sendt dette. Skriften er dårlig, men jeg er 94 år så du må unnskylde. Jeg er frelst,og er glad jeg har Jesus. Håper du forstår meg. Glem ateisme men tro på Jesus!!

Dette er det rette og faste rotfeste og håldepunkt. Vi må tro som et barn, står det i Bibelen.

...

 Gud sendte sin sønn til Verden for at vi skulle bli frelst ved ham, og alle som tok imot ham skal ikke fortapes men ha evig liv.

 ...

Håper du har bibel, da hilser jeg deg med Johannes evangelium, 3. kap., 15-18. Der står det: ”Den som tror på Ham blir ikke dømt. Den som ikke tror på ham er allerede dømt for at han ikke tror på Guds enbårne Sønns navn.”

Kjære deg Jon Michelet tro på Jesus. Jeg ønsker deg alt godt i livet, så møtes vi hos Gud. Jeg vil så gjerne hjelpe dig på rett vei. Hilsen med Guds velsignelse og fred, fra Mary.

            Dette brevet fra en gammel dame er holdt i en vennlig tone, slik jeg husker at de var, også de andre brevene som kom. Samtidig er budskapet barskt. Hun, Mary, ønsker å minne meg om den mulige fortapelsen og dommen.

            Jeg kan ikke tro, har aldri trodd, og tror ikke at jeg kommer til å tro. Det var og er mitt utgangspunkt. Det er et eller annet urokkelig i meg som dikterer meg dette..

            Men ønsker jeg, i dypet av min sjel, å tro, å tro på et møte hos Gud og det evige liv? Mitt ærlige svar må være at det gjør jeg ikke. Eller for å si det på en annen måte; det har jeg ingen fornemmelse av. Jeg kan ikke se meg selv for meg som en som tror på et evig liv.

            Jeg er døpt, i Den norske kirke. Men ved 15 års alder nektet jeg å la meg konfirmere, enda jeg ble sterkt oppfordret til det av min gudfar, kunstmaleren Håkon Stenstadvold, som var min fars nærmeste kunstnervenn.

            Ja, jeg ble døpt, i kapellet her på Larkollen hvor jeg nå bor i barndomshjemmet mitt.

             Jeg er født i juli 1944, og ble døpt fredsvåren 1945. Verken mor eller far var det man kalte personlige kristne, og det var heller ikke besteforeldrene mine, som eide og bodde i huset der jeg tilbrakte mine første sju år. Jeg kom ikke fra en kristen heim. Jeg hadde ingen barnetro som ballast.

            Allerede på folkeskolen fikk jeg den dårlige karakteren G i kristendomskunnskap, fordi jeg opponerte mot den kristne tro slik den ble forkynt av en ellers elskelige frøken Hov i gutteklassen vår på Smestad skole i Oslo.

            Jeg har et bilde av det som fikk meg til å opponere, og jeg tror etter alle år som er gått at det er et sannferdig bilde, ikke noe jeg finner på i ettertid. Det er bildet av en gutt, ikke ulik meg selv, bare brunere i huden, som går på en sti som fører gjennom jungelen og langs palmene på Madagaskar, i den norske misjonsmarka på den store øya utenfor Afrika. Mot ham på stien kommer et par hvite mennesker iført tropehjelmer. De er norske misjonærer, en kvinne og en mann. De ser etter barn de kan frelse.

            Denne gutten, som likner på meg, er et slikt barn. Like før han møter misjonærne, bøyer han av fra stien og går ut i krattet. Han må så jævlig tisse!

            Ifølge den kristelige logikken, som jeg opponerte mot, ville han, dersom han hadde møtt misjonærene, kunne blitt frelst og kommet til Himmelen. Men fordi han ikke møtte dem, fortsatte han å være hedning. Dermed var han dømt til Helvete. Et slikt tilfeldighetenes spill kunne jeg ikke tro på. Havne i Helvete bare fordi han måtte ut i skauen for å tisse!

            Det forekom meg dypt utrettferdig at mange barn på Madagaskar, som ikke ble nådd av den norske misjonen, skulle havne i fortapelsen. Det forekommer meg faktisk stadig dypt urettferdig. Det krenker noe i mitt aller innerste.

            En stor andel av jordas befolkning er ikke kristne, og tror ikke på Jesus som Guds sønn. Jeg kan ikke tro at de derfor er fortapt og dømt, like lite som jeg anser meg selv som fortapt og dømt. Jeg lever dette livet, og så er det ikke noe mer. Livet slutter med døden. Evigheten vil henrulle, men uten meg.

             Har jeg et ønske om at det skal være noe mer, et evig liv? Nei, jeg kan ikke si at jeg har et slikt ønske, i den forstand at det er et dypt, inderlig og ekte ønske. Det kan fare gjennom hodet mitt som en ønskedrøm, men så slår jeg tanken vekk, med hele mitt rasjonelle jeg.

            Er jeg forherdet? Nei, jeg vil ikke si at jeg er forherdet. Jeg skulle, som jeg sa i intervjuet i Vårt Land, gjerne ha funnet en kilde til tro, men jeg finner den ikke. Jeg registrerer at venner og bekjente som var ateister i yngre år i moden alder har funnet troen. Jeg er ikke som dem.

                                             Innhold