Epilog:

Hva det står om.

 Denne boka er skrevet i løpet av noen vinteruker i 2007 og 2008. Noen kristne lesere har sikkert forventet at boka ville kulminere med at hovedpersonen, forfatteren, den søkende ateisten, kom til frelsen, som det heter. Det ville for de troende ha vært strålende, det ville det stått stråleglans av.

            Men slik kunne det ikke bli, slik kunne jeg ikke konkludere. Mitt søk førte meg ikke til noen ny posisjon når det gjelder religion. Jeg har gjennom dette arbeidet ikke utviklet meg i retning av å tro på troen.

            Det har hendt meg underveis at jeg har tenkt at jeg er en person med for smalt følelsesregister og for få åpne ventiler mot det åndelige. En avstumpa fyr.

            Jeg drømte en natt at jeg var et piano med bare svarte tangenter.

            Angriper jeg de troende, har jeg et fiendebilde av Gud? Nei, jeg går ikke til frontalangrep verken på Gud eller hans følgesvenner. På vennlig vis har jeg prøvd å forklare hvorfor det kristne gudsbegrepet ikke har noen gyldighet for meg. Dette bunner mest av alt i min skepsis til tanken om det evige liv. Det er dette det står om for meg. Kunne jeg trodd på det evige liv, kunne jeg trodd på Gud.

            Når det gjelder et så avgjørende spørsmål om liv og død, at man skal leve i troen på et liv etter døden, kan vi ikke leike butikk. Her nytter det ikke å si kanskje, muligens såfremt ifall. Her er det enten eller som gjelder. Her må vi være harde i klypene, mot oss selv. Her kan det ikke være noe dilldall, ingen dulling. Her gives ingen pardong!