En påskebetraktning i Moss Avis

 

Tanker i de stille dagene

Av Jon Michelet

                                                                      
 

Vi er inne i den stille uke, og går inn i påskens helligdager. Hvordan kan de av oss som ikke er religiøse feire den kristne påskehøytiden? Mitt råd er at vi feirer den på samme måte som de iherdigst troende kristne. Det vil si at vi bruker de stille dagene, påskens stillhet, til kontemplasjon og meditasjon over de store spørsmålene om liv og død. Jeg har iallfall gjort dette til en vane i påsken de siste årene.

 Nå spirer det av nytt liv rundt meg. Krokusen blomstrer i Larkollen, snart kommer  blåveisen. No livnar det i lundar!

Samtidig har jeg vært plaget av en sykdom, prostatakreft, som jeg har valgt å stå åpent fram og fortelle om, både i fjernsynsintervjuer og i et intervju med Moss Avis, i samband med at jeg lanserte en ny kriminalroman med min helt Vilhelm Thygesen. I romanen lar jeg ham få prostatkreft. Han bakser med sykdommen slik jeg selv har gjort. Responsen både på intervjuene og boka har vært overveldende, og hjertelig. Jeg har lært at den som står åpent fram blir møtt med åpne sinn, og at det finnes en stor vennlighet – ja, jeg vil driste meg til å si kjærlighet – der ute blant folket.

 Selv om strålebehandlingen jeg har fått ser ut til å ha vært vellykket, har kreften kastet en skygge over tilværelsen mitt. Tanken på døden er blitt mer nærværende. Men det er også tanken på livet, som jeg holder fast i med begge hendene.

I en drøy måneds tid har jeg fått en mengde brev fra den kristne grasrota i Norge.

Det henger sammen med at jeg den 13. februar i år publiserte internettboka ”Brev fra de troende” (sjekk den ut på nettstedet ”www.jonmichelet.com”). I denne boka tar jeg min egen ateisme opp til vurdering og drøfting. Jeg gjør det ved å gå i dialog med kristenfolket, med dem som er bærere av folketroen her i landet. Jeg kommer ut av det som fortsatt ateist.

            De reaksjonene jeg har fått på boka fra kristent hold har vært overraskende, og har lært meg noe viktig. Man kan få inntrykk av at det finnes en aggressiv kristen fundamentalisme her i landet. De hatske reaksjonene kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa fikk da hun endret mening i spørsmålet om homofile ekteskap var et tegn på det. Visst finnes slike mennesker som kan finne på å fordømme en kvinnelig hederspasja som Meltveit Kleppa, og få seg til å skrive at hun skal ”brenne i helvete”. Men det finnes også en hærskare av andre troende, og det er disse jeg har møtt. De er ikke fordømmende, de takker meg for min ærlighet og oppriktighet, de ønsker meg alt godt, de skriver at de vil be for meg.

            Jeg blir nesten litt skjelven av alt sammen. Hvorfor blir jeg, den gamle kommunisten og rabulisten, så positivt møtt av folk som har et helt annet livssyn? Jeg velger å tro at det er fordi jeg har valgt å gå i dialog med dem, vise at jeg respekterer dem og deres tro, selv om jeg ikke kan dele troen. Dette har da lært meg at dialog nytter og er fruktbart.   

Er det noe vi trenger her i landet nå, er det dialog mellom de troende og ikke-troende, og ikke minst dialog mellom de forskjellige trosretningene som nå finnes i landet vårt. Hva slags framtid vi skal få i det flerkulturelle Norge, vil i høy grad bli avgjort av hvordan vi greier å få til den store, konstruktive samtalen med våre muslimske landsmenn. Jeg har lært at ved å vise de kristne god vilje, høster man selv god vilje. Dette må kunne overføres til diskusjonen med dem som sokner til islam. Ved å vise dem god vilje, vil man høste god vilje.

Fordømmelse vil bli møtt med fordømmelse, og fordømmelse av tro er etter min mening helt unødvendig og forkastelig. Dette skriver jeg, som står i en venstreside-tradisjon som virkelig ikke alltid har vært preget av toleranse overfor de troende. Dette er noe radikalere må gjøre opp med, uten å gi avkall på sitt eget ståsted.

            Det dummeste vi i Norden kan gjøre er å krenke hverandre, å karikere hverandre. Dette betyr at jeg er motstander av å publisere karikaturtegninger av profeten Muhammed. Noe som igjen betyr at jeg også er mostander av å karikere Jesus, eller de jødiske troende, buddhistene, hinduistene. Ytringsfriheten er en rettighet vi har kjempet oss til. Den er dyrebar. Nettopp derfor skal vi bruke den med besinnelse. Ytringsfrihet betyr ikke at man kan og må publisere alt. Det må være mulig å velge bort de åpenbare provokasjonene.

            Nå over til noe – tilsynelatende - helt annet. Jeg synes ikke jeg kan skrive en påskebetraktning i Moss Avis uten å nevne den nye flyplassen vi har fått her i distriktet. Som leserne av Moss Avis vet, var jeg mostander av at denne flyplassen skulle bygges. Det var jeg på grunn av hensynet til miljøet, både det lokale og det globale. Hva kan en tidligere motstander da mane til når det gjelder Moss Lufthavn Rygge?

            Han kan mane til moderasjon. Når vi nå kontemplerer og mediterer i de stille dagene, la oss da tenke på den materialismen og den forbrukerånden som preger oss alle, også meg.

Med å mane til moderasjon ønsker jeg å oppfordre til at vi alle sammen bruker den nye flyplassen med omtanke. Vi ser nå en sterk vekst i flytrafikken innenriks i Norge, og til destinasjoner i utlandet. Denne veksten er, på grunn av utslippene, en belastning for miljøet. Det kan det ikke herske noen tvil om. Hvis vi ønsker å redde vår jord må vi også gjøre noe i praksis. Det betyr, i samband med flyplassen, at vi tenker oss om før vi flyr. Er vår flyreise virkelig nødvendig? Eller vil den kunne påføre det de kristne kaller skaperverket unødvendig skade?

            Er det så samsvar mellom liv og lære hos meg? Jeg våger å påstå det. Sist jeg fløy var sommeren 2006. Da tok jeg fly hjem fra Berlin, der jeg hadde gjort en jobb som studiokommentator for TV2 under fotball-VM i Tyskland.

            Hvis noen likevel skulle observere meg på flyplassen i Rygge, reiseklar og med flybilletten synlig i skjortelomma, har jeg altså falt for fristelsen til å komme på vingene til et fjernt reisemål. Da får jeg be om tilgivelse, slik jeg har lest i brevene fra de kristne at selv den armeste synder kan få.