Kapittel 8

I kapittel 21 stiller Job spørsmålet om hvorfor de gudløse skal få leve. Det er som om han overser anklagene fra de tre vennene, og avfeier dem: 

            ”Nei, dere trøster meg til ingen nytte,

            falske er de svar dere gir.”

 Dette provoserer Elifas, som i kapittel 22 virkelig fyrer av en bredside mot Job:

           ”Er ikke din ondskap stor og dine misgjerninger uten ende?

          Du tok pant fra dine brødre uten grunn,

          drog klærne av folk som var nesten nakne.

Den trette lot du ikke få vann,

         og den sultne gav du ikke brød.

Tilhører da landet den som bruker makt,

så bare fornemme folk får bo der?

Du sendte enker bort og nektet å hjelpe farløse barn.”

Job svarer ikke direkte på denne voldsomme anklagen, kanskje fordi han synes den er hinsides. Han forteller heller, i kapittel 23, om hvordan han søker Gud for å kunne forklare at han har levd rett. Men han finner ikke Gud.

            ”Men går jeg mot øst, så er han ikke der,

            og mot vest så merker jeg ham ikke.

            Går jeg nordover, ser jeg ikke hva han gjør,

            snur jeg sørover, får jeg ikke øye på ham.

            Han kjenner den veien jeg holder meg til;

            som gull skulle jeg bestå hans prøve.

            Jeg fulgte stadig i hans fotspor og holdt meg trofast på hans vei.

            Jeg vek ikke av fra de bud han gav, men bevarte hans ord i min barm.”

 Neste kapittel, 24, har i BIBSEL fått tittelen ”De gudløse gjør opprør mot lyset”.

            Job taler:

             ”Andre gjør opprør mot lyset.

            De kjenner ikke lysets veier,

            holder seg ikke på dets stier.

            Før det blir lyst står drapsmannen opp

            og slår i hjel en fattig stakkar.

            Om natten er tyven på ferde.

            Horkaren venter på skumringen.

            Han sier:

            ’Det er ingen som ser meg,’

            og så dekker han ansiktet til.”

 Jeg gjør et sprang fram til kapittel 28. I BIBSEL har det fått tittelen ”Hvor kommer visdommen fra?” Dette kapittelet gir et levende bilde av gruvedrift på Jobs tid. En grunn til at Jobs bok har levd så lenge og så sterkt er de svært konkrete bildene bokas forfatter gir av liv, levnet og arbeid. Det bemerkelsesverdige er at gruvedriften virker som om den kunne ha funnet sted i Norge mer enn to tusen år etter Jobs tid, på Kongsberg i sølvalderen.

             ”Det finnes gruver hvor det er sølv,

            og steder hvor gull blir vasket ut.

            Jern hentes fram av jorden,

            og kobber smeltes ut av malmen.

            Menneskene bryter igjennom mørket;

            innerst i krokene sporer de opp stein som er skjult i mulm og mørke.

            Arbeidere fra fremmede land graver sjakter.

            Glemt av folk og uten fotfeste henger de og svever i rep

            langt borte fra mennesker.

            Jorden gir korn til brød, Men dypt nede blir den

            snudd om med ild. I steinene er det safir,

            og der finnes også gullstøv.

            Ingen rovfugl vet veien dit,

Ingen falkeøyne har sett den.

Der har verken stolte rovdyr gått

eller løveunger satt sin fot.

Folk legger hånd på den harde steinen og graver fjellene om fra grunnen.

Når de hogger ut ganger i berget,

får de øye på alle slags kostbarheter.

De demmer for dryppet fra vannårene og henter de skjulte skatter fram i dagen.

Men visdommen,

            hvor finnes den,

og hvor har forstanden sin bolig?”

 Kapittel 29 har i BIBSEL fått tittelen ”Å, om jeg hadde det som før!” Det heter at ”Job fortsatte med sin vise tale.” Så framsier han sin veldige lengsel etter det som var, de gode dagene da han var en så stor høvding at andre høvdinger la sin hånd for sin munn når de så ham.

            Vers 14 til 17:

            ”Jeg kledde meg i rettferd, den var min drakt,

            rettferdig dom var min kappe og turban.

            Øyne var jeg for de blinde og føtter for de halte.

            Jeg var som en far for de fattige, og gransket saker

            for folk jeg ikke kjente.

            Jeg knuste kjeven på nidinger

            og rev byttet ut av tennene på dem.”

 Og han klager, i så poetiske ordelag at vi liksom aldri blir lei av å høre på klagesangen hans.

            I kapittel 30:

             ”Gud har gjort min buestreng slakk...”

”Jeg er blitt en bror av sjakaler en som holder lag med strutser.”

 I kapittel 31 slutter Jobs tale til vennene:

             ”La bare Gud veie meg på rettferds vekt,

            så skal han skjønne at jeg er hel i min ferd.”

 Så fortsetter han med sitt hardnakkede selvforsvar, en innbitt mann som ikke gir seg. Og slik lyder Jobs aller siste ord i talen til de tre vennene:    

            ”Å, om noen ville høre på meg!

            Se, her er min underskrift

             - nå kan Den Allmektige svare meg!

            Bare jeg også hadde det skrivet

            som min motpart har satt opp!

            Da ville jeg ta det på min skulder,

            sette det som et diadem på mitt hode!

            Jeg ville gjøre regnskap for mitt liv

            og møte ham som en fyrste.

            Hvis min åker skriker imot meg

            og alle dens plogfurer gråter,

            hvis jeg uten vederlag har tært på dens kraft

            og gjort livet tungt for dens eiere,

            da la det gro klunger istedenfor hvete

            og ugress istedenfor bygg!”

 Nå melder en ny debattant seg på arenaen. Det er den unge Elihu, sønn av Barakel fra Bus, av slekten Ram. Elihu er brennende harm på Job, og han er også sint på de tre vennene ”fordi de ikke hadde noe å svare og således gav Gud urett.”

            I kapitlene 32 til 37 taler Elihu. I artikkelen i Store Norske skrev Kapelrud at Elihus tale antakelig er føyd til Jobs bok på et seinere tidspunkt enn da selve boka ble skrevet. Ut fra en litterær analyse virker dette absolutt riktig. Det er kraft også i Elihu, men ordene hans blir som en repetisjon av de tre vennenes. Det er ikke til forkleinelse for ungdommen at jeg dropper det meste av Elihu, men fordi han ikke tilføyer noe nytt.

            Dessuten venter vi nå på noe, på et avgjørende vendepunkt i beretningen. Vi venter på at Gud skal tale.

            Jeg tenker meg at da historien om Job ble fortalt i teltene og i husene, da lovet fortelleren at Gud skulle komme kraftfullt til orde.

            Da fortellingen ble festet i skrift, kunne leseren bla seg fram til de tre kapitlene der Gud taler til Job og smugtitte på dem, før leseren vendte tilbake til disputten mellom de tre vennene og Job.

            Men litt tar jeg med fra Elihu, både fordi det illustrerer mitt poeng om at vi i dag vet mer om naturkreftene enn de gjorde på Jobs tid – og fordi versene 5 til 10 i kapittel 37 gir et annet og kjøligere bilde av de meteorologiske forholdene i Midt-Østen enn det vi er vant til, og som er så preget av hete og ørkenstøv.

             ”Gud gjør under når røsten runger,

            han gjør storverk som vi ikke fatter.

            Til snøen sier han:

             ’Fall ned på jorden!’

            og likedan til det sterke skyllregn.

            Da setter han bom for menneskenes arbeid,

            så alle kan merke hans gjerninger.

            Villdyr går til sine huler og holder seg i sine hi.

            Stormen farer ut av sitt kammer,

            og med nordavinden kommer kulden.

            Når Gud puster slik, blir det is,

Kapittel 9