Kapittel 7
Lørdag den 24. mai 2008 sendes et intervju med meg i et radioprogram på NRK P1, ”Under samme himmel”, som handler om tro og tvil. Der redegjør jeg for min manglende gudstro. Argumentene er de samme som jeg har framført i internettboka ”Brev fra de troende” som ble publisert i februar, og den nye nettboka mi på engelsk, ”Under the Blood Tree – Confessions of a (gentle?) Norwegian Atheist”, som ble publisert den 13. mai.
Intervjuet fører til at jeg lørdag formiddag får et dusin brev på epost. Noen er fra gamle venner som sender en hilsen, andre er fra fremmede. Reaksjonene fra de fremmede fordeler seg likelig på ateistiske reaksjoner og kristne reaksjoner. Brevene fra de troende er vennlige i form og innhold. Jeg blir bedt om å søke frelsen og om å be.
En mann forteller meg om erfaringen sin med prostatakreft, som han er blitt operert for på Radiumhospitalet, med godt resultat. Vi mennesker er snare til å fortelle hverandre om våre sykdomhistorier. Jeg har gjort det selv, og registrerer at i mange samtaler med mennesker, kjente og ukjente, kommer sykdomhistoriene fort opp. Sykdom og lidelse har vi mennesker vært opptatt av siden Jobs dager og plager.
Jeg besvarer alle brevene med noen få vennlige ord, nærmest bare kvitteringer for mottakelsen. Mer har jeg ikke tid og krefter til.
I posten får jeg denne lørdagen, sendt fra Cappelens Antikvariat, professor Arvid S. Kapelruds bok Job og hans problem i fortid og i dag. Det er en tynn bok på 80 sider. Jeg leser den to ganger i løpet av lørdagen, og gjør en mengde understrekninger. Men jeg bestemmer meg for å gå videre med mitt eget søk i Jobs bok før jeg kommenterer Kapelrud. Et moment som han vektlegger tar jeg med meg. Det er at Elifas, Bildad og Sofar må oppfattes som antagonister, motpoler, til protagonisten Job.
I kapittel 11 er det Sofar fra Na’ama som tar til orde. Han stempler Job som en pratmaker, og så sier han:
”Du våger å si: ’Min lære er ren,
og jeg står skyldfri foran deg.
Men ville bare Gud åpne munnen
og ta til orde mot deg,
forkynne deg sin skjulte visdom
som gir dobbelt innsikt,
da måtte du vel skjønne
at Gud kan la din synd bli glemt.”
Her gir Sofar uttrykk for et ønske som også leseren har: At Gud vil forkynne sin skjulte visdom, den som gir dobbelt innsikt.
Sofar spør Job:
”Kan du lodde dybdene i Gud
eller finne noen grense
for Den Allmektiges storhet?
Anklagen mot Job skjerpes, idet Sofar antyder at de finnes ondskap i Jobs hånd og urett i Jobs telt:
”Hvis du vender ditt sinn til ham
og brer hendene ut mot ham,
- er det ondskap i hånden, så få den vekk,
la ingen urett bo i ditt telt! –
da kan du plettfri løfte hodet
stå der støtt og ikke frykte.”
Dialogen med vennene har nå utviklet seg til et munnhuggeri, og hadde det ikke stått om så alvorlige ting kunne man kalt de fire diskuterende for en gjeng kranglefanter.
Job svarer, i kapittel 12, ironisk, og med en slags overgiven munterhet som man ikke skulle tiltro en bylle-plaget mann:
”Ja, dere er sannelig noe til karer!
Med dere dør nok visdommen ut.
Men jeg har også forstand,
Jeg står ikke tilbake for dere.”
Videre, i kapittel 13, versene tre til sju, en sinna Job som refser vennene:
”Men jeg vil tale til Den Allmektige og forsvare meg mot Gud.
Men dere som smører på så tykt med løgn,
kvaksalvere er dere alle sammen.
Om dere bare ville tie stille!
Da kunne dere regnes for vise.
Så hør hva jeg har å si imot,
Lytt til mitt innlegg i striden!”
Så vender Job seg igjen direkte til Gud, i kapittelets siste vers, og sier at det er sin ungdoms synder han må bøte for. Her vedkjenner altså Job seg synder, ungdomssynder. Og hadde jeg hatt noen Gud å henvende meg til, ville jeg også bedt om tilgivelse for ungdomssyndene mine, horeriet som ung sjømann. Job spør:
”Hvorfor skjuler du ansiktet for meg?
Hvorfor regner du meg som din fiende?
Vil du skremme et bortblåst blad
og løpe etter et tørt halmstrå?
Hardt er ditt anklageskrift mot meg,
du lar meg bøte for min ungdoms synder.
Du setter mine føtter i blokken;
siden vokter du på meg hvor jeg går,
og merker av mine fotspor,
enda jeg er som en utslitt skinnsekk,
liksom møllspiste klær.”
Hvem føler seg ikke som en utslitt skinnsekk en gang iblant? Jeg merker meg at Job i kapittel 14, vers ti til og med tolv, ikke synes å ha noen tro på evig liv. Jeg har heller ingen slik tro, eller noe slikt håp. Her kjenner jeg meg igjen i Job, når han sier:
”Men når mannen dør, er det ute med ham;
går mennesket bort, hvor finnes det da?
Som vannet renner ut av sjøen,
som elven minker og tørker ut,
slik ligger mannen og står ikke opp;
han våkner ikke så lenge himmelen er til,
og vekkes ikke opp av søvnen.”
Men så, i vers tretten og fjorten, åpner Job for at en som er død kanskje kan få liv igjen:
Ӂ, om du ville gjemme meg
og holde meg skjult i dødsriket
inntil din vrede går over!
Om du ville sette meg en frist
og så huske på meg igjen!
Kunne en som er død få liv igjen,
da ville jeg holde ut i striden
helt til min avløsning kom.”
I kapittel 15 tar Elfias ordet og skjerper kritikken mot Job:
”Du bryter til og med gudsfrykten ned
og hindrer andakten for Guds åsyn.”
Job svarer i kapittel 16:
”Jeg har hørt nok av dette; plagsomme trøstere er dere alle.
Blir det aldri slutt på tomme ord?”
Bildad i kapittel 18:
”Lyset slokner for den som er gudløs,
det flammer ingen ild på hans åre.
Lyset i hans telt går ut,
og lampen slokner for ham.”
Men Job gir seg ikke. Han er virkelig en standhaftig mann, og det er det som gjør ham så forbilledlig for oss mindre standhaftige sjeler.
Job i kapittel 19:
”Hvor lenge vil dere plage meg og knuse meg med ord?
Det er tiende gang dere håner meg
og går løs på meg uten skam.
Har jeg virkelig tatt feil,
så blir det min egen sak.
Er dere virkelig større enn jeg,
Så vis meg at skammen er min!
Dere må da forstå At Gud gjør meg urett
når han spenner sitt garn omkring meg.
Jeg roper: ”Vold!” men får ikke svar;
jeg skriker om hjelp, men det finnes ingen rett.”
Så kommer Job med et ønske, som man virkelig må si at han får oppfylt. Det kan hende forfatteren av Jobs bok gliste litt i skjegget da han skrev følgende:
Ӂ, om mine ord kunne skrives,
opptegnes i en innskrift,
ja, risses inn i fjellet for alltid
med jerngriffel og med bly!”
Forfatteren vet jo at han, mens han skriver akkurat dette, er i ferd med å oppfylle sin hovedperson Jobs ønske om å få ordene sine i en innskrift. Hvilken utbredelse denne innskriften skulle få, kan forfatteren ikke engang ha drømt om, tror jeg.
Sofar fyrer nå, i kapittel 20, av en svovelprediken mot Job. BIBSEL har satt ”Den gudløse har bare mørke i vente” som tittel på dette kapittelet, mens BIBFOR har ”Sofars andre tale om den ugudelige.”
I BIBFOR heter det i vers 17 til 19 om den gudløse:
”Han skal ikke få se bekkene, elvene
som flyter med honning og fløte.
Det han har strevd for, må han gi tilbake,
og han får ikke nyte det.
Han får ikke glede seg over det hans handel kaster av seg.
For han har undertrykt og sviktet de fattige.
Med vold har han ranet til seg hus han ikke har bygd.”
For en gammel kommunist som meg lyder det jo som søt musikk i ørene at undertrykking av de fattige blir sett på som en synd.
Kapittel 6
Kapittel 8