Kapittel 6

Bildad fra Sjuah får ordet i kapittel 8. Han sier at så sant Job er skyldfri og redelig vil Gud våke over ham og gjenreise hans bolig.

            ”Da blir det smått, det første du hadde, mot det store du siden skal få.”

 Her pirrer Bildad leserens forventning om at Job skal få mer enn han hadde. En veldig fin passasje fra Bildad kommer i vers ni, etter at han har snakket om at man må gi akt på det fedrene fant ut:

             ”Vi er jo fra i går og vet ikke stort,

            som en skygge er våre dager på jorden.”

 Kapittel 8 avluttes med noen overraskende ord sagt av Bildad om latter og jubel:

             ”Se, Gud vil aldri vise bort den som er hel i sin ferd;

            men ugjerningsmenn tar han ikke i hånden.

            Han vil fylle din munn med latter

            og legge jubelrop på dine lepper.

            De som hater deg, må kle seg i skam,

            de gudløses telt blir borte.”

 I kapittel 9 svarer Job:

             ”Ja, jeg vet at det er som dere sier:

            Hvordan kan et menneske ha rett mot Gud?

            Vil det føre sak mot ham, kan det ikke svare ett ord til tusen.”

Dette sier Job samtidig som han halstarrig hevder sin rett og sin rettferdighet i forhold til Gud, samtidig som han trassig opplater sin røst mot Gud.

            Så priser han Guds kraft og skaperverket. Her er vers fem til og med ti:

             ”Han flytter fjell før noen vet av det,

            han velter dem i sin vrede.

            Han rister jorden ut av lage,

            så søylene under den skjelver.

            Han byr solen at den ikke skal skinne,

            og setter segl for stjernene.

            Alene spente han himmelen ut

            og skrider fram over havets bølger.

            Han skapte Løven og Orion,

            Sjustjernen og sørhimmelens stjernebilder.

            Ja, han gjør storverk som ingen kan granske,

            og under som ingen kan telle.” 

Her finner jeg – barnslig fornøyd med å kunne påpeke en feil i selveste Skriften - en uoverensstemmelse mellom BIBSEL og BIBFOR når det gjelder et av stjernebildene. I BIBFOR heter det: ”Han formet Bjørnen, Orion og Sjustjernen og stjernebildene i sør.”

          Løven - Leo – og Bjørnen – Ursus Major – er to vidt forskjellige stjernebilder, umulige å forveksle. Bjørnen, eller Store Bjørn, er det stjernebildet som alle kjenner, også de som ikke er spesielt interesserte i astronomi. På folkemunne i Norge kaller vi bildet for Karlsvogna.

         AMBIB har også Bjørnen, ”the Great Bear”.

         De som steller med den nye norske bibeloversettelsen som vi kan vente oss om noen år må sjekke i originaltekstene hva som er riktig, om det skal være Løven eller Bjørnen.

         Forfatteren skriver at Gud, når han setter stjernene på himmelen, gjør ”storverk som ingen kan granske”. Menneskenes systematiske gransking av stjernhimmelen hadde allerede på Jobs tid vart i årtusener. Men det var mye man ikke visste, ikke kunne vite med de observasjonsmetodene man hadde, med den vitenskapen som var til rådighet. Siden har vi, fra Middelalderens slutt til idag, med stadig bedre metoder og utviklet vitenskap kunnet granske det storverket som kosmos er. Vi vet nå at stjernene ikke er lykter satt der på himmelen for å kunne veilede karavanenes kamelryttere og sivbåtenes sjøfarere, men soler som vår egen, myriader av soler i myriader av galakser. Vår viten har formelig eksplodert, og menneskeheten har gått lange skritt framover i sin forståelse av universet. Vi kan i dag forklare det som i Jobs samtid var uforståelig når det gjaldt stjernene og de atmosfæriske fenomenene. Job og hans samtid måtte bruke Gud for å forklare stjernemysteriene, lynet og tordenen. Vi har fått rasjonelle forklaringsmodeller som forklarer hva lynet og tordenen er, og som til og med kan beskrive hvordan universet ble til.

         Men mens menneskene har gått fram, har Gud stått stille. Med dette mener jeg at bildet de kristne stadig har av Gud er bildet av en guddom som åpenbarer seg i skyene over ørkenen, uforklarlig, gåtefull, uransakelig.

          Vi har ransaket universet. Ennå er det mye vi ikke vet. Kanskje er vi som barn ved havets bredd som ser dønningene, men som ikke forstår hvordan de er skapt. Men vi har god tro på at skjellene vil falle fra våre øyne og at vi vil kunne forstå mer og mer av havet, av kosmos.

         Jeg har i en internettbok som heter ”Brev fra de troende” skrevet at jeg, hvis jeg skulle hatt en Gud, ville hatt en Gud som ikke er uransakelig, men ransakelig. Det måtte da være en Gud som kunne besvare mine rasjonelle spørsmål om universet og vår rolle i det, og som kunne forklare det irrasjonelle i menneskelivet. En forklarende Gud.

         Men da er det ingen mysterier lenger, sier noen av de kristne som skriver til meg. Mitt svar er: Hva skal vi med mysterier?  

         En passasje i kapittel ni kan ha vært en inspirasjon for flåtefareren Thor Heyerdahl da han bygde ”Ra I”:

         ”Mine dager går fortere enn noen kan løpe de flyr og jeg får ikke oppleve lykke.

De farer avsted som sivbåter, som en ørn når den svever over byttet.”

          Kan forfatteren av Jobs bok ha vært en gammel sjømann? Han kan sin stjernehimmel som om han skulle ha navigert etter stjernene. Han bruker maritime metaforer, og han vet noe om raske sivbåter, slike som seilte på Nilen og i Middelhavet.

            Fjellene og snøen der kjenner han også. Han lar Job si:        

            ”Om jeg vasket meg i snøvann

            og gjorde hendene rene i lut,

            da ville du dukke meg ned i en grøft,

            så klærne mine fikk avsky for meg.”

Men først og fremst er forfatteren gudfryktig, en som frykter Gud, og som lar Job tale om frykten:

             ”Å, om Gud tok riset bort

            så frykten for ham ikke skremte meg!”

            Da talte jeg uten å frykte ham;

            for jeg vet at jeg ikke har grunn til det.”

 Job mener at han har en rettferdig sak og ikke bør ha frykt, men frykter likevel riset som Gud hever mot ham.

            I kapittel 10 har Job stadig ordet:

             ”Jeg sier til Gud: Fordøm meg ikke!

            La meg får vite hvorfor du anklager meg.”

 Og plutselig stiller han spørsmål ved om Gud er mer menneskelig enn han hadde trodd:

             ”Har du da øyne som en skapning,

            ser du slik som menneskene ser?

            Er dine dager som menneskets dager

            og dine leveår som mannens år,

            siden du leter etter skyld hos meg

            og spør etter mine synder?”

 Mørke syner har Job, i de siste versene i kapittel 10, om det hinsidige, stedet der ”lyset er mørkt som natten”:

            ”Å, om han ville la meg være,

            så jeg kunne få litt glede

            før jeg går bort til det belgmørke landet,

            som jeg aldri vender tilbake fra,

            et land så dystert som svarte natten,

            der det er stummende mørke og forvirring,

            og hvor lyset er mørkt som natten.”

  Kapittel 5