Kapittel 5
Etter at Elfias har talt fortsetter Job, i kapittel 6, sin klage:
”Da tok Job til orde og sa:
Å, om mitt mismot kunne veies og min ulykke legges i vektskålen.
For nå er den tyngre enn sanden ved havet.
Derfor taler jeg så tankeløst.
Den Allmektiges piler sitter i min kropp,
mitt indre suger giften til seg;
Guds redsler fylker seg mot meg.”
BIBSEL forklarer i en fotnote: ”Den Allmektiges piler, Guds redsler: motgang og ulykke sendt av Gud.”
De av oss som ikke tror at det er Gud som sender motgang og ulykke gripes likevel av Jobs mektige klage, og kjenner oss igjen i den når vi opplever motgang og ulykker.
I vers fem til og med åtte tar Jobs klage en pussig vending mot det hverdagslige i det pastorale livet han lever:
”Skriker et villesel midt i det grønne,
rauter en okse når den har fôr?
Hvem spiser det som smaker flaut
fordi det ikke er saltet?
Er det noen smak på stokkrosens saft?
Det byr meg imot å røre ved slikt,
det er som å spise bedervet mat.”
Men så ønsker han å bli tilintetgjort av Gud:
”Å, om min bønn ble oppfylt,
om Gud ville innfri mitt håp!
Å, om han besluttet å knuse meg,
løftet sin hånd og skar over min livstråd!
Da hadde jeg likevel en trøst og kunne hoppe av glede under bitter smerte.
For jeg har ikke fornektet Den Helliges ord.”
Og så kommer en naturskildring av landskapet i Us. Vi forbinder ikke snø og is med Midt-Østens natur. Men her skal vi huske på at vi er oppe i fjellene.
Vers tretten til tjueen:
”Mine brødre har sviktet som en bekk,
som et elveleie der vannet blir borte.
Vannet kan bli grumset av is,
og snø kan blande seg i det.
Men i tørketiden stilner elven;
Når varmen kommer, forsvinner den.
Karavanene tar en annen vei;
de drar opp i ørkenen og går til grunne.
Karavaner fra Tema speidet etter vann,
og reisende fra Saba håpet på det samme.
De var tillitsfulle, men ble til skamme,
da de kom fram, ble de skuffet.
Slik er det nå blitt for meg;
Dere ser det som skremmer, Og blir redde.”
Vers 26 lyder:
”Tenker dere å refse meg for mine ord?
En fortvilet mann snakker ut i været.”
Her synes jeg teksten i AMBIB er mer slående:
”You think I am talking nothing but
wind;
then why do you answer my words
of despair?”
BIBSEL har satt ”Lidelse ble min lagnad” som tittel på kapittel 7, mens BIBFOR bruker ”Det finnes ingen trøst i min lidelse.” Kapittelet åpner med en berømt skildring av menneskets slit på jord, lagt i Jobs munn:
”Mannen må trelle og slite på jorden,
som en leiekars dager er hans liv.
Han ligner trellen som stønner etter skygge,
arbeidskaren som venter på sin lønn.”
AMBIB skriver i de samme versene at menneskelivet er som plikttjeneste i hæren:
”Human life is like forced army service like life of hard manual labour,
like a slave longing for cool shade;
like a worker waiting for his pay.”
Og Job forteller om sin lidelse, på en måte vi kjenner oss igjen i, både de av oss som har vært gjennom ei kule med kreft og de som har sluppet det, men ikke sluppet angsten på natteleiet.
”Slik ble måneder med møye min lodd,
netter med lidelse ble min lagnad.
Hver gang jeg legger meg,
Tenker jeg bare:
’Når kan jeg stå opp igjen?’
Kvelden blir lang, Jeg ligger urolig
helt til de lysner av dag.
Min kropp er dekket av verkesår og skorper,
huden blir skrukket og brister.
Mine dager flyr fortere enn veverens skyttel,
de går til ende uten håp.
Husk at mitt liv er som et pust!
Aldri mer får jeg oppleve lykke.
Den som ser meg nå, ser meg aldri igjen,
kaster du et blikk på meg, er jeg borte.”
Vers ni og ti handler om vandringen til dødsriket. Her sier Job at han ikke tror på oppstandelsen, men på forsvinnelsen:
”En sky løses opp og blir borte,
og slik er det med den som går til dødsriket,
han stiger aldri opp igjen.
Han får ikke vende tilbake til sitt hus,
hans hjemsted ser ham aldri mer.”
Og han klager. Tror Gud at han, Job, er et hav?
”Så legger jeg heller ikke bånd på min munn,
men jeg vil tale med angst i sinnet
og klage i bitter sjelekval.
Er jeg et hav eller havuhyre
siden du setter vakt over meg?”
Bortsett fra det merkelige bildet av havet og havuhyret er det noe svært gjenkjennelig ved Jobs klage og hans sjelekval. Denne klagen blir framsatt av en gudfryktig mann som aldri spotter Gud, men som av og til taler til Gud som om Gud skulle være en høyst menneskelig plageånd.
Vers femten til seksten:
”Aller helst vil jeg kveles.
Heller døden enn disse smerter!
Jeg er lei av dette! Jeg lever ikke evig.
La meg være! Mine dager er som et pust.”
I vers sytten til og med tjueen velger Job for første gang å framstå som en synder. Sluttbildet av mannen som må legge seg i støvet og ikke finnes lenger er for meg et av de sterkeste i boka:
”Hva er et mennske siden du akter det høyt
og bryr deg så mye om det?
Du ser til det hver morgen
og prøver det hvert øyeblikk.
Tar du ikke snart blikket fra meg
og gir meg ro, så jeg kan svelge mitt spytt?
Har jeg syndet, hva skader deg deg,
du som vokter på menneskene?
Hvorfor gjør du meg til skyteskive for deg?
Jeg er blitt til byrde for meg selv.
Hvorfor vil du ikke tilgi min synd
og bære over med min skyld?
For nå må jeg legge meg i støvet;
leter du etter meg, er jeg ikke mer.”