Kapittel 4
”Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
Blir du motløs om en prøver å tale til deg?
Men hvem kan tie til slikt?
Selv har du rettledet mange og styrket kraftløse hender.
Dine ord reiste opp igjen dem som snublet,
du gav kraft til vaklende knær.
Men nå, når det gjelder deg selv, blir du motløs,
når det rammer deg, blir du redd.
Setter du ikke din lit til gudsfrykt og håp til din redelige ferd?
Tenk etter! Når mistet en skyldfri livet,
hvor gikk rettskafne folk til grunne?
De som pløyer ned ondskap og sår ulykke,
de høster det samme, etter det jeg har sett.
Ånder Gud på dem, går de til grunne,
når han puster i vrede, forsvinner de.”
Mot slutten av fortellingen om Job går Gud kraftig i rette med Elfias, Bildad og Sofar.
Herren mener at de tre vennene har anklaget Job for å ha syndet.
Jeg tolker ikke de første versene til Elfias som om han anklager Job, men tvert imot at han oppmunter ham og sier at han som er skyldfri og rettskaffen ikke skal gå til grunne.
Heller ikke i resten av Elfias ord i kapittel 4 finner jeg noen anklager mot Job. Det er flotte, poetiske ord med sterke bilder. Men jeg kan ikke sitere det alt sammen, og må henvise til kilden, til Jobs bok.
I BIBSEL er det satt som tittel på bokas kapittel 4: ”Kan et menneske være rettferdig for Gud?”
I kapittelets vers 17 til 20 stiller Elfias dette spørsmålet:
”Kan et menneske være rettferdig for Gud
kan en mann være ren for sin skaper?
Gud stoler ikke engang på tjenerne sine,
selv hos englene finner han feil,
enn si hos dem som bor i leirhus
og bare har jord til grunnvoll.
De knuses lettere enn møll.
Før dagen er omme, kan de være knust;
uten at noen merker det, går de til grunne for alltid.
Deres teltsnor blir rykket opp, de dør, men har ikke fått visdom.
Jeg velger å stille spørsmålet annerledes: Kan et menneske være rettferdig overfor seg selv og
sin omverden? Mitt svar blir ikke så filosofisk. Jeg svarer slentrende, med hendene i lomma, et betinget ja, jo, det må da vel gå an?
Elfias holder seg med en pirkete Gud, en som ikke stoler på noen og finner feil selv hos englene.
Skulle jeg hatt en Gud, måtte det vært en Gud med mer storsinn. Han skulle også vært mildere mot dem som bor i leirhus.
BIBSEL forklarer i en fotnote: ”de som bor i leirhus: menneskene, skapt av jord (1. Mos. 2,7) og derfor svake og forgjengelige.” Men jeg velger å tenke på leirhusene som hus av leire.
Mange av dem som bor i leirhus i vår verden av i dag, i dårlige hus, er virkelig blitt knust som møll i syklonkatastrofen i Myanmar (Burma) og jordskjelvet i Kina, som begge inntraff våren 2008, kort tid før dette skrives. De overlevende som ble halt opp av den burmesiske gjørma eller ut mellom murbrokkene i Kina, hva trodde de om det som hadde rammet dem? De færreste av dem er vel kristne. Min kunnskap om de religiøse forholdene i de katastroferammede områdene i Asia er svært begrenset. Jeg innbiller meg at folk i deltaet til den store burmesiske floden Ayeyarwady (Irawaddy) for det meste er buddhister. Hva folket tror på i Sichuan-provinsen i Kina kan jeg bare si noe generelt om, basert på leksikalsk kunnskap. Store Norske leksikon skriver at de største religionene i Kina er konfutsianismen, buddhismen og taoismen. Kommunistpartiets medlemmer i Sichuan er programforpliktet til å være ateister. Andre Sichuan-beboere er antakelig konfutsianere, buddhister eller taoister.
Mitt poeng er at katastrofenes ofre neppe trodde de var utsatt for en gudegitt katastrofe, iallfall ikke en katastrofe skapt av den Gud de kristne hengir seg til.
Og det trodde heller ikke de fleste kristne verden over da de fikk høre om katastrofene. Det kan finnes sekter som vil hevde at ødeleggelsene i Myanmar og Kina var Guds straffedom over hedninger. Men det store flertallet av kristne tror ikke på Guds straffedom i form av naturkatastrofer som rammer oss i dag.
Tsunamien på Asias kyst i slutten av desember 2004 som drepte hundretusener, hvorav mange nordmenn på ferie i Thailand, ble ikke, såvidt jeg vet, forklart av prestene som hjalp ofrenes pårørende med at det var en katastrofe sendt av en straffende Gud.
Syklonen som herjet Ayeyarwady-deltatet blir av kristne som ateister forklart ut fra de atmosfæriske forholdene. Jordskjelvet i Sichuan forklares ut fra de geologiske forholdene. I begge tilfeller stoler man på vitenskapen, den moderne naturvitenskapen, som årsaksforklarer.
Likevel, nærmest på tross av dette, sverger de kristne til de bibelske skriftenes katastrofescenarioer som skapt av Gud, eller, som i Jobs bok, av Satan som har fått løyve av Gud til å sende lynet og stormen. Bibelen er og blir for de kristne Guds ord, og blir ikke av dem tolket som en samling dramatiske bilder fra menneskehetens tidlige historie, men som en samling gudegitte sannheter.
De troende kristne av i dag står med ett bein i førmoderniteten og ett bein i moderniteten. Det må ofte, vil jeg tro, føles som et voldsomt sprik, en åndelig forskrevelse.