Kapittel 3
I det andre kapittelet av Jobs bok fortsetter konspirasjonen mellom Gud og Satan. Den blir fortalt i den samme gjentakende, suggererende stilen som vi kjenner fra de norske folkeeventyrene.
Vers en til og med seks: ”Så hendte det en dag at Guds sønner kom og trådte fram for Herren; blant dem var også Satan. ’Hvor kommer du fra?’ spurte Herren. ’Jeg har streifet omkring på jorden,’ svarte Satan. Da sa Herren til ham: ’La du merke til min tjener Job? Det fins ikke hans make på jorden. Han er en hederlig og rettskaffen mann som frykter Gud og holder seg borte fra det som er ondt. Fremdeles er han like from. Uten grunn har du egget meg til å føre ham i ulykke.” Men Satan svarte: ’Hud for hud! En mann gir jo gjerne alt han eier for sitt liv. Men rekk bare hånden ut og rør ved hans ben og kjøtt, så skal du sannelig se at han spotter deg like opp i ansiktet’ Da sa Herren til Satan: ’Han er i din makt. Spar bare livet hans!’”
BIBSEL forklarer uttrykket ”hud for hud” slik; ”vanlig ordtak som betyr like for like. Hos beduinene ble huder brukt som verdimåler ved kjøp og salg.”
Vers sju til og med ti: ”Så gikk Satan bort fra Herren, og han slo Job med vonde byller fra hode til hæl. Job tok et potteskår og skrapte seg med, der han satt borte på avfallsdyngen.
Da sa hans kone til ham:’Er du fremdeles like from? Spott heller Gud og dø!’ Men han svarte: ’Du taler som en ufornuftig kvinne. Skal vi bare ta imot det gode fra Gud? Skal vi ikke ta imot det vonde også?’ Tross alt som hadde hendt, syndet ikke Job med sin munn.”
Nå kommer tre venner langveisfra for å besøke den lidende Job.
Vers elleve: ”Job hadde tre venner. Da de fikk høre om all ulykken som hadde rammet ham, kom de hver fra sitt hjemsted: Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Na’ama. De ble enige om at de skulle gå til Job og vis ham sin medkjensle og trøste ham.”
BIBSEL forklarer at Teman er et sted i Edom, trolig i nærheten av Sela. Sjuah og Na’ama er trolig steder i Nordvest-Arabia.
Vers tolv: ”Mens de ennå var et stykke borte, fikk de øye på ham; men de kjente ham ikke igjen. De brast i gråt, flerret kappene sine og kastet støv opp i luften så det falt ned over hodet på dem. Så satt de hos ham der på jorden i sju dager og sju netter. Og ingen sa et ord til ham, for de så at han led forferdelig.”
Med dette er rammefortellingen som innleder Jobs bok over. Nå følger Jobs klager og vennenes svar, beskrevet i et poetisk språk.
BIBSEL kaller Jobs første klage for ”Jobs klage”, mens BIBFOR bruker tittelen ”Job forbanner sitt liv.” AMBIB har tittelen ”Job’s Complaint to God.”
Vi er kommet fram til kapittel 3 i Jobs bok, og jeg siterer versene en til og med ni: ”Da åpnet Job munnen og forbannet den dagen han ble født. Han tok til orde og sa:
Bort med den dagen da jeg ble født,
den natten da det ble sagt:
’En gutt er blitt til i mors liv.’
Måtte den dagen bli stummende mørk!
Måtte Gud i det høye ikke spørre etter den
og lysstråler aldri skinne på den.
Måtte mulm og mørkegjøre krav på den,
måtte skyer senke seg over den og solformørkelse skremme den.
Gid tetteste mørke tok den natten,
så den ikke fikk plass blant årets dager
og ikke kom med i månedenes tall.
Ja, måtte den natten bli ufruktbar og aldri bli hilst med jubel.
La den bli forbannet av dem som maner fram ulykkesdager
og som kan egge opp Leviatan.
La dens stjerner bli mørke før dagen demrer,
la den vente på lys som ikke kommer
la den aldri se morgenrødens stråler!”
Det er jo en kosmisk forbannelse Job her utslynger. Men han forbanner ikke Gud, han forbanner sin egen tilblivelse. Hva menes det med å egge opp Leviatan ? AMBIB har en fotonote om dette: ”Leviathan: Some takes this to be the crocodile, others a legendary monster. Magicians were thought to be able to make him cause eclipses of the sun.”
Leviatan, enten krokodille eller monster, trodde man på Jobs tid at trollmenn kunne bruke til å framkalle solformørkelser. Dette må kunne kalles rein overtro. Krokodiller skaper ikke solformørkelser.
Jobs klage til Herren fortsetter her i vers tjue til tjueseks:
”Hvorfor gir han de lidende lys, hvorfor lar han de ulykkelige leve?
De venter forgjeves på døden og søker den med større iver enn en graver etter skjulte skatter.
De ville glede seg og juble ja, fryde seg om de fant en grav.
De er folk som ikke ser noen utvei,
Gud har stengt hver sti for dem.
Mine sukk er blitt mitt daglige brød
mine klagerop strømmer fram som vann.
De redsler jeg har fryktet for,
har rammet meg, nå kommer det jeg grudde for.
Jeg får ikke fred, ikke ro og hvile,
det kommer bare nye plager.”
Enhver som har fått en kreftdiagnose vil – tror jeg - kjenne seg igjen i Jobs utsagn om at de redslene han har fyktet for nå har rammet ham. Jobs klage er på dette punktet universell, og gripende. Vi som har smakt på kreften kjenner oss igjen i Job, og han ville kjent seg igjen i oss.
Det er et blodig alvor som preger Jobs klage. Men han greier å holde seg i tømme og frobanner ikke sin Gud. Hva ville han ha sagt dersom han var blitt fortalt at plagene hans var kommet som følge av en pakt mellom Gud og Satan? Ville han da ha forbannet Gud?
Mange av oss moderne mennesker, ateister som jeg, har ingen Gud å klage til, og kan derfor heller ikke finne på å forbanne noen Gud.
Men på samme vis som Job kan vi klage over vår vanskjebne, at vi ikke får fred, ikke ro og hvile, at det kommer bare nye plager.
Å, som vi kjenner oss igjen i Job! Han er vår mann i bibelboka. Og når
han sier ting vi selv kunne ha sagt, er det som årtusnene mellom oss blir visket
bort og han blir en samtidig, en broder som står skulder til skulder med oss.