Kapittel 2

Det står, i første kapittel, vers fire og fem: ”Jobs sønner hadde for skikk å holde gjestebud på omgang hos hverandre. Da sendte de også bud til de tre søstrene sine og bad dem komme og spise sammen med dem. Når så gjestebudsrunden var over, sendte Job bud på dem for å gjøre soning for dem. Han stod opp tidlig om morgenen og bar fram brennoffer for hver enkelt av dem. For han tenkte: ’Kanskje har sønnene mine syndet og spottet Gud i sitt hjerte.’ Dette gjorde Job hver gang.”

            I de innledende versene leser vi om livet i en rikmannsfamilie. Fortelleren skriver som om han skulle være en bekjent av Job.

            Så skifter plutselig fortellerperspektivet, og det ganske drastisk. Fortelleren blir allvitende, og vet til og med hva Gud og Satan gjør.

         Vers seks: ”Så hendte det en dag at Guds sønner kom og trådte fram for Herren; blant dem var også Satan.”

         I en fotnote i BIBSEL forklares det at Guds sønner er ”himmelske vesener i Guds nærhet”.

         I BIBFOR heter det i en note at Satan bokstavelig skal oversettes med ”Motstanderen”.

         AMBIB har en liknende forklaring: ”Satan: A supernatural being whose name indicates he was regarded as man’s opponent.” 

            Vers sju til og med tolv, fortalt av den allvitende fortelleren: ” ’Hvor kommer du fra?’spurte Herren. ’Jeg har streifet omkring på jorden,’ svarte Satan. Da sa Herren til ham: ’La du merke til min tjener Job? Det fins ikke hans make på jorden. Han er en hederlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg borte fra det som er ondt.’ Men Satan svarte Herren: ’Det er vel ikke uten grunn at Job frykter Gud? Har du ikke på alle måter vernet om ham og hans hus og alt det han eier? Alt hans arbeid har du velsignet, og hans buskap brer seg i landet. Men rekk bare hånden ut og rør det som hører ham til, så skal du sannelig se at han spotter deg like opp i ansiktet.’ Da sa Herren til Satan: ’Alt det han eier, er i din makt. Men ham selv får du ikke legge hånd på.’ Så gikk Satan bort fra Herren.”

             Det er et sterkt avsnitt, som reiser mange spørsmål. Et spørsmål er hva Satan gjør blant Guds sønner? Hvorfor skulle en allmektig Gud slippe Satan inn i himmelen?

             Herren inngår en pakt med Satan, og det gjør Herren fordi han vil hovere over Satan og demonstrere at Job vil tro på Gud samme hva som vederfares ham. Hvorfor skulle en allmektig Gud ha et slikt behov for å triumfere over Satan?  Gud instruerer Satan, ganske nøyaktig. Hvis Gud har en slik instruksjonsmyndighet, burde han ikke da også ha myndighet til å uskadeliggjøre Satan for godt?

            Det er den ultimate konspirasjonsteori vi her får forelagt oss. Den må være konspirasjonsteoretikernes våte drøm! Gud konspirerer med Satan for å ramme et menneske.

            Og vi får oss forelagt det ondes problem. Hvis Gud er allmektig, hvorfor tillater han da Den Onde å operere i himmelen og på jorda, hvorfor må ondskapen slippes løs?

            Jeg tenker en høyst formastelig tanke: En slik Gud som vi her får presentert blir det for meg umulig å ha tillit til og tro på. Herren framstår som en lurendreier. Så liten som dette kan ikke Gud være hvis han skal være noe tess! Hvorfor framstår Gud i Jobs bok i en slik skikkelse? Mitt svar er enkelt: Fordi dette gudsbildet er skapt av menneskene. Så lite og så ondskapsfullt og hovmodig kunne mennesket være, og kan det være den dag i dag.

            Og enda en formastelig tanke: Det den menneskeskapte Gud gjør mot Job er at han utsetter ham for en practical joke, en grusom practical joke.

            Så kan jeg kanskje avfeies med at den Gud vi her møter er den gammeltestamentlige Gud, og derfor ikke så mye å bry seg om i våre dager. Det er i Det nye testamentet at Gud, en Gud for i dag, virkelig framstår. Men slik jeg ser det, og slik jeg oppfatter at teologene ser det, går det en klar linje fra det gamle testamentet til det nye, og det er den samme Gud vi møter hele veien.

            Men så må jeg slå på de mentale bremsene mine. Hvem er jeg som erklærer Gud for å være for liten? Og kan det ikke være slik at Gud-Satan-konspirasjonen i åpningen av Jobs bok nærmest er et påskudd fra fortelleren for å få det hele i gang, og at Herrens storhet vil vise seg når han får ordet og taler til Job?

          Leseren – eller tilhøreren i teltet - vet hva som venter når Satan går til aksjon, og det skjer med en gang i det første kapittelets vers tretten til og med femten. Her skifter igjen fortellerperspektivet, det snevres inn slik at vi igjen føler det som om vi er i Jobs nærhet. Dette brå perspektivskiftet fra allvitende til nærværende er med på å gi beretningen dramatisk nerve og fortettet spenning.

          ”En dag mens sønnene satt og spiste og drakk vin hjemme hos den eldste broren, kom det et bud til Job og sa: ’Best som oksene gikk for plogen, og eselhoppene beitet like ved, kom noen sabeere og tok dem, og guttene hogg de ned med sverd. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne si fra til deg.’”

            I en fotnote i BIBSEL heter det: ”sabeere: handelsfolk fra Saba i Sør-Arabia.” AMBIB kaller sabeerne for ”a tribe of wandering raiders from the south.”

            Vers seksten: ”Mens han ennå talte, kom en annen og sa: ’Guds ild fór ned fra himmelen, traff både sauene og guttene og brente dem opp. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne si fra til deg.”

            BIBSEL forklarer i en fotnote at Guds ild er lynet. Det må ha vært et voldsomt lyn, som tok livet av sju tusen sauer og gjeterne som passet dem.

            Vers sytten: ”Mens han ennå talte, kom den tredje og sa: ’Det kom en hel hop kaldeere, som delte seg i tre flokker, kastet seg over kamelene og tok dem. Guttene hogg de ned med sverd. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne si fra til deg.’”

            AMBIB forklarer at kaldeerne var ”a wandering tribe of raiders from the north.”

            Vers atten og nitten: ”Mens han ennå talte, kom den fjerde og sa: ’Sønnene og døtrene dine satt og spiste og drakk hjemme hos den eldste broren. Da kom med ett en sterk storm borte fra ørkenen. Den tok tak i alle fire hjørnene på huset, så det falt sammen over de unge og drepte dem. Jeg var den eneste som slapp unna, så jeg kunne si fra til deg.’”

            Raidende sabeere og kaldeere, lyn og ørkenstorm. Det var slikt man kunne bli utsatt for i landet Us. Disse korte, tragiske historiene har et virkelighetsnært preg. Det er mulig å forestille seg at dette har hendt, uten at noen Satan var på ferde. Men så mange ulykker på en gang? En ulykke kommer aldri aleine, heter det jo.

            Job reagerer spontant på tragediene.

            Vers tjue til tjueto:

”Da reiste Job seg, flerret kappen sin og klipte av seg håret.

Han kastet seg ned, bøyde seg med ansiktet mot jorden og sa:

            ’Naken kom jeg fra mors liv,

            naken vender jeg tilbake.

            Herren gav og Herren tok,

            Herrens navn være lovet!’

            Tross alt som hadde hendt, syndet ikke Job og kom ikke med et eneste vondt ord mot Gud.”

            For Job er det blodig alvor. Leseren – eller tilhøreren – aner eller vet, ut fra kjennskap til slike fortellingers logikk, at det til sjuende og sist vil ordne seg for Job. Men Job vet ikke det, og det er Jobs manglende viten om hva som venter ham som nå driver historien framover. Et annet spenningsmoment er hva Gud vil si til Job når prøvelsene hans går mot slutten, slik vi som lesere vet at disse prøvelsene vil gjøre.

                   Kapittel 1