Kapittel 17

Job raser mot Gud.

           Kapelrud skriver, i kapittelet ”Da brøt han meg ned – ”: ”De fleste som har snakket litt med mennesker eller mer direkte hatt med sjelesorg å gjøre, har møtt denne reaksjonen på motganger og vanskeligheter. Den har ofte en litt annen form enn den har i Jobs tilfelle. Det heter da: Hvis det virkelig er en Gud, så har han bare vendt seg imot meg. Hva skal jeg med ham?

            Det er hårde innvendinger, og som regel bygger de på personlige opplevelser som blir tolket på denne måten. (...) De forteller om et spenningsforhold mellom Gud og hans skapning som alltid synes å ha vært der, og som trolig alltid vil være der. Det gir oss grunn til å ta disse spørsmålene alvorlig, nettopp fordi de griper så dypt ned i menneskets tilværelse. Det dreier seg om spørsmål som kan tas opp til filosofisk diskusjon, og hvor man kan veie for og imot. Men for de mennesker som man oftest kommer i samtale med om nettopp disse problemene, dreier det seg ikke om noe de ønsker å diskutere på det filosofiske plan. Det dreier seg om noe som direkte angår deres eksistens.”

            Dette samsvarer med min egen erfaring. Man kan ha vidløftige filosofiske diskusjoner om Guds eksistens, men det er når ens egen eksistens blir satt på alvorlig prøve at spørsmålet om Gud blir akutt og presserende.

         Jeg er blitt rammet. Hvis det virkelig finnes en Gud, hvorfor har han da gitt meg denne forbaskede kreften? Hva skal jeg med en slik Gud? Men hvis jeg nå dør av dette, uten å ha funnet Gud, hvordan skal det da gå med meg hvis det finnes et hinsidig liv?

         Job har fått sin tilværelse slått i stykker. Hvordan kunne det skje hvis Gud var en rettferdig Gud?

         ”Her er noe av kjernen i det hele,” skriver Kapelrud. ”Også hos dagens mennesker ligger et slikt spørsmål under: er det noen mening i det hele, og hvis det er, hvordan kan Gud så være rettens og rettferdighetens Gud? Det var et spørsmål som var veldig vesentlig i det gamle Israel, for hvis Gud ikke var rettens Gud, var han ikke Gud i det hele tatt. Og hvis vi tror det er noe annerledes i dag, er vi på en virkelig langtur inn i granskogen.”

         Jeg morer meg over at professoren her bryter ut av sin vanlige prosa og klemmer til med et utbrudd om at man er på vei langt inn i granskauen hvis man ikke tror at spørsmålet om rettferdighetens Gud er like aktuelt for oss som det var for de gamle israelittene.

         Han fortsetter: ”Midt oppe i det meningsløse, kaotiske og stadig skiftende i dagens tilværelse lever det hos mennesker i hvert fall en liten rest av en idé, av et håp: om det overhode er en mening med det som skjer, om det i det hele tatt er noen som styrer retten i alt det onde og kaotiske, så må det være Gud. Om alle andre tanker og forestillinger om Gud og Kristus kan være vage og uklare, så er det nettopp denne tanken, dette bleke håpet vi kan støte på. Og vi skal være forsiktige så vi ikke slukker en slik liten blafrende flamme. Den siste rest av håp kan være samlet i den, og vi bør hegne og verne om den.”

         Her oppfatter jeg at den lærde teologiprofessoren plutselig blir svært personlig og snakker om tankemessige erfaringer som de mer skråsikre teologene nok aldri har gjort seg. Jeg må innrømme at jeg er svak for bildene av ”det bleke håpet” og ”en liten blafrende flamme”.

         Han skriver om Jobs tro på at om han noen gang skulle få sin rett, måtte det være hos Gud: ”Vi kan si at dette er ikke logisk og rasjonelt, men troen beveger seg ikke i slike tankebaner. Troen har sine egne veier, og de veiene var ikke ukjente for Job. Midt i fortvilelsen lå også håpet som en smal stripe, midt i følelsen av å lide urett lå vissheten om at tross alt var Gud en rettens Gud. Også for oss er denne Jobs tro levende og aktuell. Selv om vi aldri så sterkt understreker at Gud er en nådens og kjærlighetens Gud, skal vi heller ikke glemme at han er en rettens Gud. For mange er det et dypt menneskelig behov å kunne føle seg viss på at det er slik.”

         Igjen er jeg svak for et av Kapelruds bilder; ”håpet som en smal stripe”. Men så må jeg gå i clinch med professoren på ny. Jeg har ofte hørt at troen ikke beveger seg i logiske og rasjonelle tankebaner, og at den har sine egne veier. Dette blir framført som en truisme, som en selvinnlysende sannhet. Men hvorfor må det være slik? Hvorfor kan ikke troen følge de samme tankebanene, de samme veiene, som den logiske og rasjonelle tanken? Det hadde vært fint å tenke seg en fullkomment logisk og rasjonell tro. Så kunne vi overlate det irrasjonelle til drømmene og marerittene våre, og den jordiske kjærligheten.

         Jeg hører straks innvendingen: Du ønsker å ta bort mysteriet fra troen.

         Javel, så gjør jeg sikkert det. Men jeg har aldri hatt noen hang til mysterier. Skulle jeg hatt en religiøs tro, måtte den være minst mulig mystisk.

         Innvending: Da dreier det seg ikke om noen religiøs tro!

         Neivel. Da kommer vi ikke lenger.

         For Job fortonte tilværelsen, før katastrofene, seg som velordnet og meningsfylt. Etter at Gud hadde talt til ham framsto tilværelsen igjen på gamlemåten.

         Kapelrud: ”Selv om denne tilværelsen også kjente ondskap, råskap, terror og gru, så var det dog en tilværelse som i alt vesentlig gikk sin gang etter lover som hadde sitt opphav i Gud. Det var en tilværelse som hadde klart positivt fortegn, og som Job derfor kunne akseptere som et uttrykk for Guds velde.”

         Her går da mine tanker til Jobs treller, slavene. De må ha møtt både ondskap, råskap, terror og gru, siden de var blitt slaver. For den mektige Job, sjeiken, hadde tilværelsen under Guds lover et positivt fortegn. Men hva tenkte slavene, de umyndiggjorte, de som ble hundset, de som ikke fikk lønn for strevet sitt, om tilværelsen under Guds lover? Jeg vil tro at de tenkte opprørske tanker, og at disse tankene rettet seg både mot herren og mot Herren.

         Om Jobs aksept av Guds velde og den positive tilværelsen skriver Kapelrud: ”Vi har meget å lære av Job i dette stykket. Hans positive holdning til skaperen og skaperverket er i dyp overensstemmelse med en markert tendens i Det gamle testamente. Det er en holdning som det er grunn til å understreke, særlig overfor tendenser til teologisk isolering, hvor vekten blir lagt på verdens elendighet.”

         Straks etter at dette er sagt beskriver Kapelrud den moderne verdens elendighet: ”Men det synes også opplagt at vi står i en annen situasjon enn Job gjorde. Han opplevde Guds velde så sterkt innpå seg at han åndelig sett ble kastet over ende. I vår tid opplever vi at verdens nød og ulykke kommer så tett innpå oss at det er vi som blir kastet over ende. Tilværelsen er ikke lenger den ordnede og meningsfylte som den var for Job. Det er så altfor meget av skjærende og skrikende disharmoni som trenger seg inn på oss. Vi står overfor alt dette på samme måten som Job gjorde overfor sin egen lidelse: vi skjønner ikke meningen med det hele. Er det da Gud som har sviktet? Er ikke Gud en rettens Gud? Vi letere etter svarene, og det betyr meget at vi finner dem.”

         Teologen Kapelrud mener at det er mennesket som har sviktet: ”Vi kan ikke unngå å legge merke til at når Bibelen taler om menneskets liv på jorden da taler den om svik og svikt fra første stund. Mennesket, skapt i Guds bilde, fikk i oppdrag å legge jorden og alle dens herligheter under seg. Det er blitt grundig gjort, mennesket har riktig tråkket alt under seg, uten hensyn, uten tanke på at det virket i Guds oppdrag. Det reiste seg mot Gud i tross før det ennå var fullt bevisst. Det ville rå seg selv, var stridt og hovmodig, og resultatene ble som de måtte bli.”

         Visst har mennesket sviktet, det mener jeg også, i en situasjon der det kan se ut som vi er i ferd med å svi av hele kloden gjennom menneskeskapt global oppvarming. Men siden jeg mener at det omvendte av Kapelrud – at det var mennesket som skapte Gud i sitt bilde – er menneskets svik et svik mot mennesket selv, ikke mot noen guddom. Dette gjør ikke sviket og svikten mindre. Det gjør at vi på egen hånd, med det vesle vett vi har, må prøve å rydde opp før vi har skapt ørken av høylandene og oversvømt lavlandene.

         Kapelrud skriver at mennesket ”bragte lidelsen inn i verden, og fordi Gud ikke bare var herre over sin verden, men levde med den, tok han også del i lidelsen. Han stod ikke utenfor den, derfor har også teologer som Nathan Søderblom og Gustaf Aulén talt om ’den lidande Guden’. Den tanken skulle ikke være så vanskelig å forstå.”

         Jo, den er vanskelig å forstå. Det oppstår for meg en logisk brist her. Hvis Gud er allmektig, hvorfor tillot han da mennesket å bringe lidelsen inn i verden? Hvorfor grep han ikke inn og korrigerte oss før det var for seint?  På den annen side må jeg innrømme at jeg er svak for begrepet ’den lidande Guden’. Dette begrepet menneskeliggjør Gud. Det blir for meg atter en illustrasjon på at Gud er menneskeskapt, at han er modellert i vårt bilde.

         Når han skriver om den lidende Gud, vandrer Kapelrud fra det gammeltestamentlige til det nytestamentlige: ”Vender vi oss til Kristi ord: ’Meg er gitt all makt i himmel og på jord’ (Matteus 28:18), så vet vi at han som denne makt tilhørte, var han som hadde gått gjennom lidelsen og døden for menneskenes skyld.”

         Jesu lidelseshistorie ligger utenfor rammene for denne min lille bok om fortellingen om Job.

         I det avsluttende kapittelet i betraktningene sine for teologistudentene, ”Jeg har talt om ting jeg ikke forstod”, bruker Kapelrud et bilde jeg liker når han skal beskrive hvorfor Jobs venner ikke kunne hjelpe ham: ”De slo opp sine åndelige paraplyer mot uværet og maktet ikke å se hva det var som virkelig foregikk.”

         Har også jeg slått opp min åndelige paraply og ikke maktet å se hva det er som egentlig foregår med Job?

         Ifølge Kapelrud forstår Job etter Guds tale ”at i Guds veldige verden krysser skjebnens tråder hverandre og løper langs linjer som intet menneske kan ha oversikt over.”

         Jeg vil si det annerledes: I menneskenes veldige verden krysser skjebnens tråder hverandre og løper langs linjer som intet enkeltmenneske kan ha oversikt over. Men som mennskelig kollektiv bør vi kunne komme ganske langt i å nøste opp skjebnens tråder og finne ut hva slags linjer de løper langs. Om hundre år vil etterkommerne våre le av oss og vår uvitenhet om de vitenskapelige oppdagelsene som skulle komme fra 2008 til 2108. I løpet av disse hundre årene vil menneskeheten lære mye om de skjebnens tråder som ligger innvevd i genene våre, og om universets skjebne.

         Job bøyer seg for Gud og legger alt i hans hånd. Kapelrud siterer en dansk filosof: ”Søren Kierkegaard har uttrykt det som ’det oppbyggelige i alltid å ha urett overfor Gud’, men det er ikke helt på den linje det ligger for Job. Han hadde villet ha sin rett, men han gir avkall på dette kravet når han står overfor den kompliserte virkelighet som er Guds virkelighet. Han legger seg selv og sin sak i Guds hånd, der er det han hører til, der vil alt finne sin løsning.”

         Jeg tror, slik det vil ha framgått i det foregående, ikke at det er mulig å legge sin sak i Guds hånd, og at alt derved vil finne sin løsning. Det er en vakker tanke, men det er bare en tanke som mennesker har gjort seg når de har løftet blikket mot himmelen.

         Her må jeg by Arvid S. Kapelrud farvel og takke for følget. Det har vært en lærerik tur, synes jeg. Hans tilleggskapittel om ”Jobs bok og kunsten” er også interessant lesing, men her må jeg henvise leserne til Job og hans problem, en bok det bør være mulig å finne i bibliotekene.

         Jeg har festet meg ved noe min forfatterkollega Dag Solstad skrev i et essay om Henrik Ibsens dramatiske dikt Brand. Dette essayet som ble skrevet i anledning Natinonaltheatrets oppsetning av Brand under Festspillene i Bergen ble  publisert i Klassekampen den 22. mai 2008. Solstad skriver om den gammeltestamentlige Gud som roper til Brand da Brand blir tatt av et skred: ”Det er jo nettopp den Gud Brand hele tiden har fulgt, for at mennesket kan bli skapt for annen gang, og slik fullbyrde hans vilje. Jeg kan ikke skjønne annet enn at den Gud som roper dette, gjennom et forferdelig brak, ville ha billiget, og ikke misbilliget Brands handlinger. Men nå forekommer scenen meg mer som Guds tale til Job.”

         Dette må utlegges slik at Solstad mener at Gud i sin tale til Job misbilliger Jobs handlinger. Men det er, slik jeg har forstått Jobs bok, ikke det Gud gjør. Under Guds tale i stormen demonsterer Gud sin allmakt for Job og stiller spørsmål til Job om hvorfor han ikke har forstått denne allmakt. Ikke med ett ord kritisererer Gud de handlingene Job har begått i livet sitt, eller det han har sagt om Gud. Tvert imot. Når talen er over og Gud, i rammefortellingen, trekker sin konklusjon, er den at Job har talt rett om ham, mens vennene har talt feil og må gjøre bot ved å ofre dyr. Dermed oppreises Job fra elendigheten, på den måten at han får tilbake sin materielle velstand, en enorm hjord, og blir i stand til å få nye barn, hvorav tre er vakre døtre.

Jeg har gjort mitt arbeid med en mytisk bibelfigur, og skulle jeg avslutte med en blødme, må jeg si at det har vært litt av en jobb. Men jeg vil ikke avslutte med en blødme.

            Jobs bok har vært med meg siden skoledagene. Så berørte den meg som førtiåring, i 1984, da faren min lå for døden på Røde Kors-hospitalet. Så fant jeg fram til den igjen da kreften rammet meg. Mitt studium av Job-diktet har vært så grundig alvorlig som jeg har kunnet. Ved å gjennomgå Kapelruds bok har jeg prøvd å bryne meg på en ekspert på Det gamle testamente og en av våre fremste teologer, samtidig som jeg har prøvd å yte ham rettferdighet gjennom omfattende sitater fra teksten hans.

            Studiet har ikke endret mitt ateistiske grunnsyn. Jeg trodde oppriktig talt heller ikke at det ville gjøre det, men jeg forsøkte å holde muligheten for en endring åpen. Man vet aldri når endringer i en livsanskuelse kan inntreffe, og hva som eventuelt kan utløse dem.

            Jeg kom gjennom det hele som en stabeis, en som står på sitt, og i så måte føler jeg en likhet med mannen jeg skriver om, den evige stabeisen Job.

            Hvor går jeg videre? Det vet jeg i skrivende stund ingenting om. Det ville være nærliggende, og en betydelig utfordring, å bevege seg fra det gammeltestamentlige til det nytestamentlige. Kanskje ta for seg et av evangeliene. Matteus? Men jeg vet ikke om jeg har krefter og kapasitet til det, og tida, den tid man har, er dessverre så sørgelig kort.

            Jeg misunner ikke Job hans veldige buskap, og av døtre har jeg flere enn han, jeg har fire. Men jeg misunner ham hans alder. 140 år. Det hadde vært noe. Jeg blir når dette skrives snart 64 år. Kunne jeg nådd Jobs alder, ville jeg hatt 76 år igjen å leve, og tanken svimler ved hva man kunne lest og skrevet i løpet av 76 år, før man døde eldgammel og mett av dager.

            Nå er jeg i den situasjon at jeg teller de dager og år jeg har igjen, og jeg håper jeg kan telle årene på alle fingrene, og kanskje også på alle tærne.